«Det kan godt vere at du ikkje er interessert i krigen, men krigen er interessert i deg.»

NATO: Med sin nye bok NATO-komplekset skriver filosofen Jon Hellesnes seg inn i den ærerike dissident-tradisjonen etter Luxemburg og Liebknecht.

Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.
Email: aslakstoraker@yahoo.no
Publisert: 25.03.2019
NATO-komplekset. Om militærpolitikk, atomvåpen og norsk USA-servilitet
Forfatter: Jon Hellesnes
Samlaget, Norge

I januar deltok jeg på en minnemarkering for hundreårsdagen for drapet på de tyske kommunistene Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, lederne for den lille utbryterfraksjonen i det tyske arbeiderpartiet som sloss mot at Tyskland skulle delta i første verdenskrig. Mot sosialdemokratene, som hevdet at krigen var en patriotisk nødvendighet for å bekjempe det autokratiske og imperialistiske Russland, reiste Liebknecht parolen «Hovedfienden befinner seg i vårt eget land». På samme måte som Lenin og bolsjevikene i Russland gikk Luxemburg og Spartakist-forbundet inn for at oppgaven til arbeiderbevegelsen i alle land var å styrte sin egen krigførende regjering. Liebknecht og Luxemburgs ideer ble ansett som landsforræderske og farlige av det politiske etablissementet i Tyskland, men i ettertid er det ingen tvil om at det var de som hadde rett. Første verdenskrig var så langt fra noen edel eller nødvendig kamp, bare en barbarisk massenedslaktning.

Også i dag er den sikkerhetspolitiske debatten preget av at opprustning, militarisering og utenlandskrigføring betraktes som nødvendig og edel patriotisme for å bekjempe det autoritære og onde Russland. Men det finnes også levende og kritiske motstemmer som kaster seg inn i kampen mot sin egen regjerings rolle i galskapen. Med sin nye bok NATO-komplekset skriver filosofen Jon Hellesnes seg inn i den ærerike dissident-tradisjonen fra Luxemburg og Liebknecht.

Pervers logikk

Hellesnes innleder med å advare mot at faren for atomkrig er større i dag enn under den kalde krigen. Dette, mener han, kaller på tverrpolitisk innsats – også fra partiløse, som ham selv. I redegjørelsen for metodebruken understreker han at kritikken hans av USA og NATO ikke innebærer noen illusjoner om regimet i Russland, men er en oppfordring om å feie for egen dør før vi peker på skitten hos naboen. Dette framstår som en klok metode. Hans kritikk av deltakelsen i Libya-krigen, og av at Norge gjøres til en base for USA-operasjoner rettet mot Russland, er uhyre betimelig. Det samme er påpekingen av at dette nærmest har foregått rent administrativt, uten politisk debatt.

Faren for atomkrig er i dag større enn under den kalde krigen.

Jon Hellesnes er utdannet innenfor militærfilosofi, og de sterkeste og grundigste delene i boken er der han diskuterer atomvåpenspørsmålet. Han understreker at trusselen om å bruke atomvåpen i tilfelle motstanderen skulle angripe, også innebærer at den truende parten må være villig til å gjennomføre trusselen, og at fienden må være overbevist om at han er villig til å gjøre det. Denne perverse logikken øker faren for at atomkrig kan oppstå ved et uhell eller en misforståelse. Hellesnes domfellelse over dette systemet er hard og velskrevet og fortjener å bli gjengitt: «Realiteten er at NATOs atomvåpenstrategi, som staten Noreg aksepterer, inneber ein risiko for å bli medskuldig i det største illgjerningsverket nokon gong: Ved eit krigsutbrot kan overkommandoen i USA sette inn atomvåpen og dermed starte ei form for kriminell krigføring som overgår alt historia kjenner av folkemord og grenselause illgjerningar. At også motparten er villig og klar til å forvandle seg til djevelsk illgjerningsmakt, gjer ikkje galskapen mindre. Førsteprioritet i forsvars- og utanrikspolitikken burde ha vore å arbeide for avspenning i høve til Russland og for ei generell fordømming av atomvåpen og kjernefysisk nedrusting.»

Varierende kildebruk

Dessverre skjemmes en del av tekstene av en litt for tilfeldig og lettvint kildebruk: Et av argumentene Hellesnes fører mot norsk NATO-medlemskap, er at dersom det blir krig mellom USA og Russland, er USAs strategi å legge krigføringen til våre nærområder. Kilden han oppgir her, er et NRK-intervju med en amerikansk offiser, en gang tidlig på 1980-tallet – altså umulig for leseren å verifisere. Han støtter videre opp om påstanden ved å sitere den tidligere amerikanske presidentrådgiveren Zbigniew Brzeziski, om at Vest- og Sentral-Europa kan betraktes som vasallstater for USA. Men sitatet innebærer ikke å gjøre disse statene til en krigsslagmark. Også andre steder i boken bygges argumenter opp basert på referanser til ting forfatteren han sett på YouTube eller «ikke husker helt hvor han har lest».

Kritikken kan være urettferdig, siden det kan sees som et spørsmål om sjanger. Boken presenteres som «skriftstykke», altså essays, med unntak av de tre siste kapitlene, som er skrevet i en akademisk tone og med solide kildebelegg. Disse er svært lærerike drøftelser av militær etikk, militær realisme, nasjoner og nasjonalisme. Ut over de siste kapitlene er boken lettlest, passe kort og krever ingen særlige forkunnskaper. Språket er godt, og engasjementet tydelig. Hellesnes tar tak i den pyntede, offisielle NATO-retorikken, rister i den – og lar den stå naken tilbake.

Hellesnes tar tak i den offisielle NATOretorikken, rister i den – og lar den stå naken tilbake.

Et par ganger under lesingen tok jeg meg riktignok i å lure på hvem boken egentlig er skrevet for: Kritikken er svært skarp, for eksempel skriver Hellesnes at prinsipiell argumentasjon er absurd overfor folk som Jens Stoltenberg, og at NRK er en del av vestlig propaganda. Selv om det kan være treffende, gjør det også at folk som står på motsatt side i debatten, automatisk vil gå i forsvarsposisjon i stedet for å gå inn i en diskusjon. Er boken da bare egnet som indremedisin for meningsfeller? Nei. Igjen på samme måte som Luxemburgs og Liebknechts antikrigsprotester er den skrevet på en engasjert og tilgjengelig måte, noe som tilsier at dens ideelle publikum er unge, søkende mennesker som ennå ikke har tatt stilling til spørsmålene som tas opp, men som har alt å tjene på å gjøre dette. Som Hellesnes skriver: «Det kan godt vere at du ikkje er interessert i krigen, men krigen er interessert i deg.»