Det guddommelige landet

Hold dere for nesa og stem på Clinton – alt er bedre enn Trump. Det ser ut til å være den allment aksepterte holdningen i store deler av det amerikanske medielandskapet. Sannheten er at Clinton kommer til å fortsette en stø kurs mot en svært farlig verden.

FOTO: AFP PHOTO / Brendan Smialowski
John Pilger
Pilger er prisvinnende journalist og forfatter med en rekke æresdoktorater fra universiteter verden over.

Når jeg ankommer USA dette valgåret, slås jeg av stillheten. Jeg har dekket fire presidentkampanjer, den første i 1968; jeg var sammen med Robert Kennedy da han ble skutt under valgkampen, og jeg så attentatmannen som prøvde å drepe ham. Det ble en slags amerikansk dåp – særlig i kombinasjon med Chicago-politiets iver etter vold under konferansen til Det demokratiske partiet. Den store motrevolusjonen hadde begynt.

Martin Luther King, den første som ble snikmyrdet det året, hadde vært vågal nok til å koble afroamerikaneres lidelse til det vietnamesiske folkets skjebne. Da Janis Joplin sang «Freedom’s just another word for nothing left to lose», talte hun kanskje ubevisst på vegne av flere millioner ofre for USA i fjerntliggende land.

«Vi mistet 58 000 unge soldater i Vietnam, og de døde for å forsvare din frihet. Det må vi aldri glemme.» Dette sa en guide fra National Parks Service da jeg filmet ved Lincolnmonumentet i Washington i forrige uke. Han snakket til en gruppe skoleelever i tenårene iført knalloransje t-skjorter. Han serverte frasen som på rams – en frase som snudde opp ned på sannheten om Vietnam – og som om det var en etablert og uimotsagt sannhet snarere enn en regelrett løgn.

De millionene av vietnamesere som døde, ble lemlestet, forgiftet og fratatt alt de eide som følge av den amerikanske invasjonen. Dette skal altså ikke ha noen plass i de unges historiske bevissthet. For ikke å nevne de rundt 60 000 veteranene som tok sitt eget liv. En venn av meg i sjøforsvaret som ble lam fra nakken og ned i Vietnam, ble ofte spurt: «På hvilken side kjempet du?»

For noen år siden gikk jeg på en utstilling som het «Frihetens pris» på USAs ærverdige nasjonalmuseum Smithsonian Institution i Washington. Det var en veldig populær utstilling. De lange rekkene av vanlige folk, de fleste av dem barn, fikk servert flere løgner: Atombombingen av Hiroshima og Nagasaki reddet «en million menneskeliv», og Irak ble «frigjort gjennom luftangrep med enestående presisjon». Grunntonen var skråsikker og bombastisk: Det er bare amerikanerne som betaler frihetens pris.

Det er ikke bare Donald Trump og Bernie Sanders som gjør valgkampanjen anno 2016 bemerkelsesverdig. Verdt å merke seg er også den seiglivede fortielsen av en blodtørstig og selvutnevnt guddommelighet. En tredjedel av FNs medlemsland har blitt tråkket på av USA – med veltede regjeringer, ødelagte demokratier, pålagte blokader og boikotter. De fleste av presidentene som er ansvarlige for dette, har vært liberale – Truman, Kennedy, Johnson, Carter, Clinton og Obama.

Denne systematiske volden er så pent omskrevet i det offentlige, sa salige Harold Pinter da han mottok Nobels litteraturpris:  «Det skjedde aldri. Ingenting skjedde. Selv da det skjedde, skjedde det ikke. Det spilte ingen rolle. Det var ikke av interesse».

Pinter ga utrykk for en syrlig beundring for det han kalte «en ganske klinisk manipulering av makt på verdensbasis, forkledd som gode krefter for det felles beste. Det er et fremragende, kløktig og vellykket form for hypnose.»

Se på Obama, for eksempel. Han forbereder sin avgang, og smiskingen er atter i full sving. Obama er «kul». Han har vært en av de aller mest voldelige presidentene, og ga frie tøyler til Pentagons krigsmaskineri som han arvet av sin beryktede forgjenger. Han har reist tiltale mot flere varslere enn noen annen president før ham. Han erklærte Chelsea Manning skyldig før rettssaken var i gang. I skrivende stund driver Obama et verdensomspennende, enestående felttog av terrorisme og dronedrap.

De millionene av vietnamesere som døde, ble lemlestet, forgiftet og fratatt alt de eide som følge av den amerikanske invasjonen.

James Bradley, forfatter av den bestselgende Flags of Our Fathers og sønn av en av de amerikanske marinesoldatene som heiste amerikaflagget til topps på Iwo Jima, uttalte følgende: «En myte som utspiller seg nå, er at Obama er en fredselskende type som prøver å gjøre verden fri for atomvåpen. Sannheten er at han er den største atomkrigeren som finnes. Han har bundet oss til en destruktiv linje der vi bruker tusen milliarder dollar på flere atomvåpen. Folk lever på en måte i en slags fantasi om at både de vage pressekonferansene og talene hans, så vel som de arrangerte feelgood-fotostuntene han stiller opp på, har sammenheng med politikken han faktisk fører. Det er jo på ingen måte tilfelle.»

Den andre kalde krigen er i emning – med Obamas velsignelse. Den russiske presidenten er en «falsk skurk». Kineserne har ennå ikke blitt fremstilt som lumske typer med hårpisker, sånn som de ble karikert da alle kinesere ble bannlyst fra USA – men mediekrigerne jobber med saken.

Hverken Hillary Clinton eller Bernie Sanders har nevnt noen av disse tingene. Det finnes ingen risiko eller fare hverken for USA eller noen av oss andre. Det er som om den største militæropprustningen ved de russiske grensene siden andre verdenskrig ikke har skjedd. Den 11. mai gikk Romania «live» med en NATO-«missilforsvarsbase», som sikter sine første amerikanske missiler mot hjertet av Russland, verdens nest største atommakt.

Pentagon sender skip, fly og spesialstyrker til Filippinene for å true Kina. USA har allerede omringet Kina med flere hundre militærbaser som går i en bue opp fra Australia til Asia og gjennom Afghanistan. Obama kaller dette en «omdreining».

Som en direkte konsekvens har Kina nå endret sin atomvåpenpolitikk fra no-first-use til høy beredskap, og satt ubåter med atomvåpen til sjøs. Ting tilspisser seg.

Clinton, «kvinnekandidaten», etterlater seg et spor av blodige kupp: i Honduras, i Libya (i tillegg til mordet på den libyske presidenten) og Ukraina. Clintons presidentkampanje mottar penger fra alle – med unntak av ett – verdens ti største våpenselskaper. Ingen annen kandidat er i nærheten av dette.

Sanders – håpet til mange unge amerikanere – er ikke så ulik Clinton når det gjelder synet på verden utenfor USA. Han støttet Bill Clintons ulovlige bombing av Serbia. Han støttet Obamas droneterror, provokasjonene mot Russland og nye  spesialstyrker (dødsskvadroner) til Irak. Han har ingenting å si om truslene mot Kina og den økende risikoen for atomkrig. Han er enig i at Edward Snowden burde stilles for retten, og han kaller Hugo Chavez – en sosialdemokrat som ham selv – «en død kommunistdiktator». Han lover å støtte Clinton dersom hun blir nominert.

«Valget» mellom Trump eller Clinton er en illusjon og i realiteten ikke noe valg – snarere står det mellom to sider av samme sak. Ved å bruke minoriteter som syndebukker og gi løfter om å «make America great again» er Trump en høyrevridd innenrikspopulist, mens Clinton kan være mer skadelig for verden.

Hysteriet over Trump i de mer venstreorienterte mediene bidrar til å opprettholde illusjonen om en «fri og åpen debatt» og et «praktiserende demokrati».

«Donald Trump er den eneste som har sagt noe meningsfullt og kritisk om USAs utenrikspolitikk,» skriver Stephan Cohen, professor emeritus i russisk historie ved Princeton University og New York University, og en av de få russlandsekspertene i USA som tar bladet fra munnen når det gjelder risikoen for krig. I et radioprogram henviste Cohen til kritiske spørsmål Trump har vært alene om å reise – blant annet: Hvorfor er USA «over hele kloden»? Hva er NATOs egentlige oppdrag? Hvorfor prøver USA alltid å oppnå regimeforandringer i Irak, Syria, Libya og Ukraina? Hvorfor behandler Washington Russland og Vladimir Putin som en fiende?

Hysteriet over Trump i de mer venstreorienterte mediene bidrar til å opprettholde illusjonen om en «fri og åpen debatt» og et «praktiserende demokrati». Trump har et grotesk syn på immigranter og muslimer, men selve sjefen for deportasjon av sårbare mennesker ut av USA er Obama, ikke Trump. Obamas svik mot fargede mennesker blir hans arv – som oppbevaringen av en stort sett svart fengselsbefolkning som nå er større enn Stalins Gulag.

Denne presidentkampanjen handler muligens ikke om populisme, men om amerikansk liberalisme, en ideologi som betrakter seg selv som moderne og dermed overlegen – den eneste rette vei. Høyrefløyen av denne ideologien har likhetstrekk med kristne imperialister fra 1800-tallet, med deres gudegitte plikt til å omvende eller erobre andre.

I Storbritannia går dette under navnet «blairisme». Den kristne krigsforbryteren Tony Blair slapp unna med sine hemmelige forberedelser av irakinvasjonen fordi den liberale politiske klassen og mediene falt for hans «cool Britannia». I avisen The Guardian var applausen nesten øredøvende, og han ble omtalt som «mystisk». En avledningsmanøver bedre kjent under navnet identitetspolitikk – for øvrig importert fra USA – jobbet jevnt og trutt under hans styre.

Historien ble erklært som over, klasse var avskaffet og kjønn ble fremmet som feminisme i seg selv; mange kvinner ble New Labour-parlamentsmedlemmer. Den første dagen i Parlamentet stemte de for å kutte støtten til enslige foreldre, de fleste av disse kvinner. Et flertall stemte for en invasjon som førte til 700 000 irakske enker.

Vi ser tilsvarende tendens i USA, her representert ved de politisk korrekte krigshisserne i New York Times, Washington Post og de store tv-selskapene som dominerer den politiske debatten. Jeg så en opphetet debatt på CNN som handlet om Trumps utroskap. Det var åpenbart, ble det hevdet, at man ikke kunne stole på en sånn mann i Det hvite hus! Ingen reelle problemer ble tatt opp. Ingenting om de 80 prosent av amerikanerne hvis inntekter har rast ned til 1970-tallets nivå. Ingenting om opptrappingen til krig. Den allment vedtatte sannheten ser ut til å være at man skal holde seg for nesa og stemme på Clinton – alt annet enn Trump funker. På den måten kan de kvitte seg med monsteret og ivareta et system som ivrer etter en ny krig.

Denne teksten ble først publisert på johnpilger.com

 

---
DEL