Det guddommelige landet

Hold dere for nesa og stem på Clinton – alt er bedre enn Trump. Det ser ut til å være den allment aksepterte holdningen i store deler av det amerikanske medielandskapet. Sannheten er at Clinton kommer til å fortsette en stø kurs mot en svært farlig verden.

FOTO: AFP PHOTO / Brendan Smialowski
John Pilger
Pilger er prisvinnende journalist og forfatter med en rekke æresdoktorater fra universiteter verden over.

Når jeg ankommer USA dette valgåret, slås jeg av stillheten. Jeg har dekket fire presidentkampanjer, den første i 1968; jeg var sammen med Robert Kennedy da han ble skutt under valgkampen, og jeg så attentatmannen som prøvde å drepe ham. Det ble en slags amerikansk dåp – særlig i kombinasjon med Chicago-politiets iver etter vold under konferansen til Det demokratiske partiet. Den store motrevolusjonen hadde begynt.

Martin Luther King, den første som ble snikmyrdet det året, hadde vært vågal nok til å koble afroamerikaneres lidelse til det vietnamesiske folkets skjebne. Da Janis Joplin sang «Freedom’s just another word for nothing left to lose», talte hun kanskje ubevisst på vegne av flere millioner ofre for USA i fjerntliggende land.

«Vi mistet 58 000 unge soldater i Vietnam, og de døde for å forsvare din frihet. Det må vi aldri glemme.» Dette sa en guide fra National Parks Service da jeg filmet ved Lincolnmonumentet i Washington i forrige uke. Han snakket til en gruppe skoleelever i tenårene iført knalloransje t-skjorter. Han serverte frasen som på rams – en frase som snudde opp ned på sannheten om Vietnam – og som om det var en etablert og uimotsagt sannhet snarere enn en regelrett løgn.

De millionene av vietnamesere som døde, ble lemlestet, forgiftet og fratatt alt de eide som følge av den amerikanske invasjonen. Dette skal altså ikke ha noen plass i de unges historiske bevissthet. For ikke å nevne de rundt 60 000 veteranene som tok sitt eget liv. En venn av meg i sjøforsvaret som ble lam fra nakken og ned i Vietnam, ble ofte spurt: «På hvilken side kjempet du?»

For noen år siden gikk jeg på en utstilling som het «Frihetens pris» på USAs ærverdige nasjonalmuseum Smithsonian Institution i Washington. Det var en veldig populær utstilling. De lange rekkene av vanlige folk, de fleste av dem barn, fikk servert flere løgner: Atombombingen av Hiroshima og Nagasaki reddet «en million menneskeliv», og Irak ble «frigjort gjennom luftangrep med enestående presisjon». Grunntonen var skråsikker og bombastisk: Det er bare amerikanerne som betaler frihetens pris.

Det er ikke bare Donald Trump og Bernie Sanders som gjør valgkampanjen anno 2016 bemerkelsesverdig. Verdt å merke seg er også den seiglivede fortielsen av en blodtørstig og selvutnevnt guddommelighet. En tredjedel av FNs medlemsland har blitt tråkket på av USA – med veltede regjeringer, ødelagte demokratier, pålagte blokader og boikotter. De fleste av presidentene som er ansvarlige for dette, har vært liberale – Truman, Kennedy, Johnson, Carter, Clinton og Obama.

Denne systematiske volden er så pent omskrevet i det offentlige, sa salige Harold Pinter da han mottok Nobels litteraturpris:  «Det skjedde aldri. Ingenting skjedde. Selv da det skjedde, skjedde det ikke. Det spilte ingen rolle. Det var ikke av interesse».

Pinter ga utrykk for en syrlig beundring for det han kalte «en ganske klinisk manipulering av makt på verdensbasis, forkledd som gode krefter for det felles beste. Det er et fremragende, kløktig og vellykket form for hypnose.»

Se på Obama, for eksempel. Han forbereder sin avgang, og smiskingen er atter i full sving. Obama er «kul». Han har vært en av de aller mest voldelige presidentene, og ga frie tøyler til Pentagons krigsmaskineri som han arvet av sin beryktede forgjenger. Han har reist tiltale mot flere varslere enn noen annen president før ham. Han erklærte Chelsea Manning skyldig før rettssaken var i gang. I skrivende stund driver Obama et verdensomspennende, enestående felttog av terrorisme og dronedrap.

De millionene av vietnamesere som døde, ble lemlestet, forgiftet og fratatt alt de eide som følge av den amerikanske invasjonen.

James Bradley, forfatter av den bestselgende Flags of Our Fathers og sønn av en av de amerikanske marinesoldatene som heiste amerikaflagget til topps på Iwo Jima, uttalte følgende: «En myte som utspiller seg nå, er at Obama er en fredselskende type som prøver å gjøre verden fri for atomvåpen. Sannheten er at han er den største atomkrigeren som finnes. Han har bundet oss til en destruktiv linje der vi bruker tusen milliarder dollar på flere atomvåpen. Folk lever på en måte i en slags fantasi om at både de vage pressekonferansene og talene hans, så vel som de arrangerte feelgood-fotostuntene han stiller opp på, har sammenheng med politikken han faktisk fører. Det er jo på ingen måte tilfelle.»

Den andre kalde krigen er i emning – med Obamas velsignelse. Den russiske presidenten er en «falsk skurk». Kineserne har ennå ikke blitt fremstilt som lumske typer med hårpisker, sånn som de ble karikert da alle kinesere ble bannlyst fra USA – men mediekrigerne jobber med saken.

Hverken Hillary Clinton eller Bernie Sanders har nevnt noen av disse tingene. Det finnes ingen risiko eller fare hverken for USA eller noen av oss andre. Det er som om den største militæropprustningen ved de russiske grensene siden andre verdenskrig ikke har skjedd. Den 11. mai gikk Romania «live» med en NATO-«missilforsvarsbase», som sikter sine første amerikanske missiler mot hjertet av Russland, verdens nest største atommakt.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here