Det gode, det rette og det gjennomførbare

De britiske etiske teoretikerne videreførte arven etter Kant, men hadde et mer realistisk syn på moralen og hva som var gjennomførbart i det virkelige liv.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Thomas Hurka: British Ethical Theorists from Sidgwick to Ewing. Oxford University Press, 2014.

Thomas Hurka er født i 1952, og er kanadisk filosof. Han underviste ved Universitetet i Toronto fra 1978 til 2002, og fikk sin doktorgrad ved Universitet i Oxford. Hans bok British Ethical Theorists from Sidgwick to Ewing tar for seg normativ, ikke-naturalistisk etikk – en form for etikk som handler om hva som er det rette og det gode. Hurka ser på utviklingen i moderne engelsk moralfilosofi, presentert gjennom en serie av britiske etiske teoretikere fra det 19. og 20. århundre, blant dem Henry Sidgwick, G.E. Moore, W.D. Ross, Hastings Rashdall, H.A. Prichard og A.C. Ewing.

Tanker og erkjennelser. Vil man sette seg inn i de grunnleggende tankene i moralfilosofien, kommer man ikke utenom Immanuel Kant og hans Kritikk av den rene fornuft fra 1781. En av Kants mange distinksjoner gikk mellom tanker og erkjennelser. Det å erkjenne noe forutsetter erfaring; vi kan godt ha tanker og forestillinger om troll og enhjørninger, men vi kan ikke ha noen erkjennelse av dem: Erkjennelse forutsetter nemlig erfaringer, som igjen forutsetter sansninger i den empiriske verden. Å ha en fantasi om noe er ikke det samme som å ha en sann erkjennelse av noe. Moralske spørsmål kan vi imidlertid ha sann erkjennelse av, ifølge Kant. I Kritikk av den rene fornuft skriver han: «Jeg antar at det virkelig finnes rene moralske lover, som fullstendig a priori (uten hensyn til empiriske beveggrunner, det vil si lykksalighet) bestemmer gjøren og laden, det vil si bruken av et fornuftig vesens frihet overhodet, og at disse lovene befaler absolutt (ikke kun hypotetisk under forutsetning av andre empiriske formål) og således er nødvendige i alle henseender. Denne antakelsen kan jeg forutsette med rette, ikke bare idet jeg påberoper meg bevisene fra de mest opplyste moralister, men jeg henviser også til ethvert menneskes moralske dom når han tydelig vil tenke seg en lov av det slaget.»

Handlingen og følgene. Dette betyr ikke at det ikke forekommer uenighet om hva som er det gode og det rette. Et forslag til hva som er det gode, lyder: «det som er verdt å oppnå for sin egen skyld». For å oppnå det gode, må man gjøre det rette. Skillet går da mellom hva man legger størst vekt på: handlingen selv, eller følgene av handlingen.

For å oppnå det gode, må man gjøre det rette.

Det går et fundamentalt skille i etikken mellom deontologisk etikk og konsekvensetikk: Den deontologiske skolen vektlegger motivet for handlingen, mens den konsekvensialistiske legger vekt på konsekvensene handlingen får. For dem som vektlegger konsekvensene, hjelper det ikke om handlingen var godt ment, for den kan allikevel føre til noe uforutsett som fort kan få et negativt utfall. Den deontologiske skolen betviler imidlertid muligheten av å kunne overskue alle følgene av en handling, og tviler på om man kan finne ut av hvilken som er den beste i det enkelte tilfelle.
«Når min egen moralske overbevisning om hva som er rett aldri behøver å vakle, er det fordi den har allmenn gyldighet,» skrev Kant. Dette i motsetning til den indoktrinale troen, som bygger på vaklende grunnlag. Dette behøver ikke å innebære at det ikke finnes nok av filosofiske problemer å diskutere når man kommer til den praktiske verden.

Godt og rett. «Hvor mange normative dommer finnes det?» er ett av de filosofiske spørsmålene som de nevnte filosofene stilte seg. Formulert enklere: «Hvor mange absolutt sikre moralske dommer finnes det?» Minimalistisk konseptualisme er en form for tenkning som tror at det bare finnes noen ytterst få sikre moralske dommer. Blant de mest radikale minimalistiske konseptualistene er dem som mener det bare finnes ett normativt konsept: «det gode», som er etterstrebelsesverdig for ethvert subjekt. Samtidig var denne skolen klar over at begrepet «det gode» har mange ulike betydninger i vårt dagligliv, og var skeptisk til å la seg lede av den gjengse bruken av språket.
Andre filosofer, som Broad og Ewing, også de minimalister, foreslo et annet grunnleggende konsept, nemlig «det rette». «Det rette» er det som passer best i den enkelte situasjon. Ved hjelp av «det rette» kan man oppnå «det gode», og «det gode» var for disse to det man skulle strekke seg etter. Broad og Ewing nærmet seg en form for hedonisme, dog ikke i absolutt form, da fornuften skulle holde følelsene i balanse.
«Godhet» er et ikke-reduserbart konsept. Så også «det rette». Ingen av disse kan begrunnes ut fra noe annet enn seg selv. Noen legger imidlertid mest vekt på hva som er praktisk gjennomførbart, mens andre legger vekt på godheten i seg selv.
Hvor går så skillet mellom objektive og subjektive dommer? For det første henger ditt syn på hva som er rett sammen med mange andre av dine subjektive synspunkter, både moralske og ikke-moralske – og selvsagt av om du er konsekvensetiker eller sinnelagsetiker. Hvis du tror at du vil redde en venn fra en sykdom ved å gi ham en pille, men vennen din faktisk dør av den isteden, hva da? Og hvem kan avgjøre på objektivt grunnlag om handlingen var rett eller ikke? Dommen over denne handlingen vil avhenge av om man vektlegger intensjonen eller konsekvensen av handlingen. Men hva hviler i så fall din subjektive vurdering på? Fornuft eller følelser? Eller kanskje intuisjon? Og hva er egentlig forskjellen på «det gode» og «det rette»? Og – hvis man definerer det ene begrepet ved hjelp av det andre, beveger man seg ikke da i sirkel (en sirkelslutning er som kjent logisk ugyldig)?

Teori og praksis. Tenk deg at du har lovet å besøke en venn, men underveis til møtet støter du på en person som har skadet seg i trafikken og trenger hjelp. Vi kan si at begge dydene, både å holde sitt løfte og å hjelpe menneske i nød, er prima facie (grunnleggende) dyder. Hvilken av dem veier så tyngst? Siden begge dydene er prima facie, kan ingen avgjøre dette, bortsett fra deg selv. Men på hvilket grunnlag avgjør du det? Én ting er å kjenne etter hva som føles riktig akkurat i øyeblikket; en annen ting er å tenke dypere over problemstillingen, noe det ikke alltid er tid til. Det finnes ingen universelle lover som kan gjelde i enhver situasjon; en slik kan bare gjelde gjennom sin form, som for eksempel: «Du skal handle slik at det du gjør, kan gjøres til en allmenn lov.» Dette er morallovens form. Men det er ikke mulig å formulere en lov som både er universell, og som samtidig har et praktisk innhold. I den praktiske verden vil filosofer bestandig måtte strides om hva som er rett.

Moral og intuisjon. En annen del av boken handler om intuisjonens rolle i moralfilosofien. Som Thomas Hurka skriver: «They thought we can know some moral truths by indirect insight or intuition, and were therefore moral intuitionists.»

Hva hviler din subjektive vurdering på? Fornuft eller følelser? Eller kanskje intuisjon?

I underkapittelet Moral intuitions, Certainty and Inference, leser vi følgende: «If there are several conditions for self-evidence, there are several ways intuitions can fail, and if you have not applied all the conditions to a moral belief, you should not hold it with full confidence. But if you have applied them all, and not found that they fail any? How confident should you be of it then?»
Hvordan kan man i det hele tatt være fullstendig sikker i sin overbevisning? Og i hvor stor grad kan man stole på intuisjonen?
Selv om den konseptualistiske skolen videreførte en stor del av den idealistiske filosofien etter Kant, var den delt i sitt syn på ham. Den hadde et mer realistisk syn på moralen enn Kant, og var mer opptatt av hva som var praktisk gjennomførbart. Ikke desto mindre så den på Kant som den store forsvareren av den menneskelige autonomien, og dyrket ham som den personen som på den beste og mest fundamentale måten hadde forklart hvorfor moralske spørsmål ikke bare kan overlates til den enkeltes subjektivitet.

---
DEL