Det gode, det rette og det gjennomførbare

De britiske etiske teoretikerne videreførte arven etter Kant, men hadde et mer realistisk syn på moralen og hva som var gjennomførbart i det virkelige liv.

Henning Næss

Thomas Hurka: British Ethical Theorists from Sidgwick to Ewing. Oxford University Press, 2014.

Thomas Hurka er født i 1952, og er kanadisk filosof. Han underviste ved Universitetet i Toronto fra 1978 til 2002, og fikk sin doktorgrad ved Universitet i Oxford. Hans bok British Ethical Theorists from Sidgwick to Ewing tar for seg normativ, ikke-naturalistisk etikk – en form for etikk som handler om hva som er det rette og det gode. Hurka ser på utviklingen i moderne engelsk moralfilosofi, presentert gjennom en serie av britiske etiske teoretikere fra det 19. og 20. århundre, blant dem Henry Sidgwick, G.E. Moore, W.D. Ross, Hastings Rashdall, H.A. Prichard og A.C. Ewing.

Tanker og erkjennelser. Vil man sette seg inn i de grunnleggende tankene i moralfilosofien, kommer man ikke utenom Immanuel Kant og hans Kritikk av den rene fornuft fra 1781. En av Kants mange distinksjoner gikk mellom tanker og erkjennelser. Det å erkjenne noe forutsetter erfaring; vi kan godt ha tanker og forestillinger om troll og enhjørninger, men vi kan ikke ha noen erkjennelse av dem: Erkjennelse forutsetter nemlig erfaringer, som igjen forutsetter sansninger i den empiriske verden. Å ha en fantasi om noe er ikke det samme som å ha en sann erkjennelse av noe. Moralske spørsmål kan vi imidlertid ha sann erkjennelse av, ifølge Kant. I Kritikk av den rene fornuft skriver han: «Jeg antar at det virkelig finnes rene moralske lover, som fullstendig a priori (uten hensyn til empiriske beveggrunner, det vil si lykksalighet) bestemmer gjøren og laden, det vil si bruken av et fornuftig vesens frihet overhodet, og at disse lovene befaler absolutt (ikke kun hypotetisk under forutsetning av andre empiriske formål) og således er nødvendige i alle henseender. Denne antakelsen kan jeg forutsette med rette, ikke bare idet jeg påberoper meg bevisene fra de mest opplyste moralister, men jeg henviser også til ethvert menneskes moralske dom når han tydelig vil tenke seg en lov av det slaget.»

Handlingen og følgene. Dette betyr ikke at det ikke forekommer uenighet om hva som er det gode og det rette. Et forslag til hva som er det gode, lyder: «det som er verdt å oppnå for sin egen skyld». For å oppnå det gode, må man gjøre det rette. Skillet går da mellom hva man legger størst vekt på: handlingen selv, eller følgene av handlingen.

For å oppnå det gode, må man gjøre det rette.

Det går et fundamentalt skille i etikken mellom deontologisk etikk og konsekvensetikk: Den deontologiske skolen vektlegger motivet for handlingen, mens den konsekvensialistiske legger vekt på konsekvensene handlingen får. For dem som vektlegger konsekvensene, hjelper det ikke om handlingen var godt ment, for den kan allikevel føre til noe uforutsett som fort kan få et negativt utfall. Den deontologiske skolen betviler imidlertid muligheten av å kunne overskue alle følgene av en handling, og tviler på om man kan finne ut av hvilken som er den beste i det enkelte tilfelle.
«Når min egen moralske overbevisning om hva som er rett aldri behøver å vakle, er det fordi den har allmenn gyldighet,» skrev Kant. Dette i motsetning til den indoktrinale troen, som bygger på vaklende grunnlag. Dette behøver ikke å innebære at det ikke finnes nok av filosofiske problemer å diskutere når man kommer til den praktiske verden.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL