Det frie ord

Vi bringer her tredje og siste del av Jens Bjørneboes artikkelserie sosialisme og frihet

Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.

Ytringsfriheten har ved siden av å være vår eneste garanti for rettsikkerheten, enda et aspekt som er av stor betydning for oss som individer. Jeg finner det nesten aller best artikulert hos Erich Fromm, i dag ved universitetet i New York City, – og antagelig en av verdens aller betydeligste socialt orienterte psykologer. Fromm velger et eksempel på en sykdomsskapende situasjon, og eiendommelig nok velger han følgende bilde: En begavet forfatter har tatt imot en ny stilling. Den innbringer ham en mengde penger, men tvinger ham til å representere meninger han ikke kan identifisere seg med. Han begynner å lide av heftige nervøse forstyrrelser.
Den vanlige tilpasningsterapi ville forsøke å helbrede hans nevrotiske symptomer ved å anse en tilpasning til den lønnsomme stilling som et sunnhetstegn, – «en sunn tilpasning til vår kultur.»
Fromm sier det motsatte: han ville appellere til pasientens moralske egenkraft, til hans samvittighet, hans åndelige og intellektuelle selvstendighet: Bare ved selvstendig å ytre sin egen mening kan pasienten oppnå det nødvendige, å gjenvinne sin samvittighet og sin selvaktelse.
Dette gjelder alle mennesker, men det gjelder vitenskapsmenn, skribenter og forfattere i særdeleshet: en forfatter kan bare fylle sin menneskelige og sociale oppgave, når han er helt og ureservert ærlig. Bare når han sier den sannhet som bare han kan si, også når den avviker totalt fra den offisielle, bare da gjør han overhodet nytte for seg. Og et menneske som ikke vet at han på en eller annen måte gjør nyttig arbeid, kan neppe beholde sin selvaktelse og dermed sin virkelige, indre sunnhet.
Dette er årsaken til at så mange forfattere i tidens løp er havnet foran domstoler og inne i fengsler, – i beste fall i landflyktighet. Politi, domstoler, fengsler og emigrasjon går som en rød tråd gjennom hele verdens litteraturhistorie. Alltid hånd i hånd med kravet om skapere sensur fra myndighetenes side.
Jeg har prøvet om jeg kunne finne ett eneste eksempel på at noen myndigheter noen gang har vunnet på å bruke sensur, politi og vold overfor det skrevne ord. Jeg har ikke funnet ett tilfelle. Det har alltid vært de undertrykte meninger som til slutt har hatt fordelene av det.
Hitler skapte en blomstrende, tysk emigrantlitteratur. Han hadde ingen fordeler av det. Det bør ikke gjøres om igjen av noe regime.
Hele den kristne kultur oppsto på denne måten. Dens grunnlegger ble henrettet, på jordisk holdbart grunnlag. Og et hjalp ikke. Hans efterfølger, den fremragende skribent apostelen Paulus, ble halshugget, Petrus ble korsfestet. Det hjalp ikke. Det gikk lenge slik. Kirken fikk overtaket. Den brente Bruno på bål. Det hjalp ikke. Den tvang Galilei til taushet. Det hjalp ikke. Eksemplene er utallige: det har aldri hjulpet. Å undertrykke en kritisk eller uønsket mening er som å klemme sammen gummiball i hånden. En stund kan man jo holde den sammenpresset – så blir gummiballen den sterkeste. Jo større kraft man bruker, desto sterkere blir trykket inne i gummiballen. Og det er et trykk som aldri avtar.
Hvis en idé ikke er sann, da faller den av seg selv. Hvis en kritikk ikke rammer, hvis satiren ikke I all sin overdrivelse romer central sannhet, da kan alle se at den ikke stemmer, – og den faller av seg selv. Men hvis den er sann, da er den som gummiballen. Man kan ikke klemme livet ut av den.
Et av de vanlige argumenter til fordel for sensur er at en litteratur ikke er sunn: den er negativ, sykelig, skitten, urenslig, lav og fremfor alt syk. Den er smittsom, og det umyndige folk må skånes for den. Særlig ungdommen må skånes for lavhet, perversitet, negativitet, og sykdom.
Det er meget i det. Og det er samtidig tøv.
Ikke de offisielle lærebøker, men kulturhistorien medisinsk sett, viser:
Sannheten er at hele kulturen, hele den européiske kultur er skapt av forbrytere, drankere, syfilitikere, sinnsyke, epileptikere, narkomane, homoseksuelle, eller i det minste alvorlige psykopater, nevrotikere og i alle fall tuberkuløse. Det er ikke de såkalte sunne krefter som skaper en kultur. Det er ikke skiløpere og gymnastikklærere som lager en kultur. Og allikevel er i de fleste tilfeller denne sykdom sunnere enn den vanlige robuste «sunnhet». Allerede Shakespeare bruker uttrykket «sick health».
Dette er ikke å sette saken på spissen, – selv om man kan finne unntagelser. Og det gjelder slett ikke bare kunsten eller diktningen, det gjelder også i høy grad innenfor filosofien og vitenskapen. Jeg skal ta et eksempel.
I 1848 utkom som bekjent Det Kommunistiske Manifest. Samme år skjedde en like voldsom revolusjon på et annet område, – medisinens, spesielt for kirurgien. Nesten nøyaktig samtidig ble både aseptikken og anæstesien oppdaget, aseptikken i Wien av Ignaa Semmelweis, anæstesien av tre amerikanere. Til sammen muliggjorde disse tre menneskene at man i fremtiden kunne operere uten de djevelske smerter kirurgien tidligere var forbundet med, og likeledes uten den enorme dødsprocent som ledsaget både barselsfeberen og sårfeberen. Av disse tre amerikanere døde den ene på sinnsykehospital, den andre av depresjon og fattigdom, den tredje, alkoholiker og narkoman, drepte en prostituert på et bordell i New York, og skar halsen over på seg som morder i en fengselscelle. Semmelweis døde på sinnsykehuset i Wien.
Det er et dårlig argument å forlange en «sunn» kultur.
Som livet selv forlanger kulturen en smule urenslighet og et minimum av mikrober for å oppstå, slik som forplantning forlanger en smule usedelighet av oss for å kunne pågå videre.
Det fins ingen «sunn kultur», og ingen kysk forplantning, – unntagen i et marerittsamfunn hvor prosessene foregår ved inseminasjon.
De to prosesser i Moskva har hittil bare ført til én ting, nemlig at tre russiske, tidligere nokså ukjente forfattere, er blitt verdensberømte på noen dager. I og for seg er jo dette en utmerket ting. Selv ville jeg neppe ha lest Sinjavski og Tarsis, hvis ikke prosessen hadde funnet sted, – men er i dag glad over å ha oppdaget dem. Efter min mening er de begge utpreget originale og dypt ærlige forfattere, som fortsetter en klar og typisk, russisk tradisjon.
Jeg tror ikke at de bøker av Sinjavski og Tarsis som jeg har lest, har kunnet skade Sovjetunionen. Bare rene idoter har trodd at tilstandene i Russland eller noe annet land på jorden var fullkomne. Derimot har de to fengselsdommene skadet Sovjetrusslands anseelse i usedvanlig grad. De har skadet landet mer enn noen bøker noensinne kunne ha gjort. Sinjavski eller Tarsis er ikke harmløse. Harmløse forfattere har man nok av. Men sammenlignet med de skildringer som f. eks. Baldwin eller Wright eller f. eks. Genet, for  bare å nevne et par stykker, gir av sine land, er de to russere rene søndagsskolegutter.
For ikke lenge siden gikk det en storm av hekseprosesser over USA. Alle mulige tenkende mennesker ble anklaget for «u-amerikansk virksomhet». Det var en meget slett tid for Amerika, og USA vokste heldigvis ut av perioden. Imidlertid var den skadelig for landets moral innad, og for dets anseelse utad. De som skadet USA, var dommerne i disse domstolene, –  og det var de som var dårlige amerikanere, det var dommerne som skulle ha vært dømt for «u-amerikansk virksomhet». – Når det gjelder Sinjavski, Tarsis og disse tre som har vært lakeier og medhjelpere for fiender av Sovjetunionen, det er den gamle, stalinistiske dommer i saken, alle de medvirkende i tragikomedien, det er domstolen selv som har levert argumenter til de virkelige fiender av Sovjetunionen. Det er igjen dommerne som skulle ha vært dømt.
Rent prinsipielt må man stille spørsmålet: har sann socialisme noe som helst å frykte fra det frie ord?
Man kan bare svare, at hvis man har sannheten og retten på sin side, da må man naturnødvendig også ha det frie ord, den ubegrensede ytringsfrihet på sin side.
Når man roper på politiet eller på voldshandlinger for å stoppe en meningsytring, da er det alltid fordi man intellektuelt ikke makter å gjendrive den ved logiske argumenter.
Vår fremtid som mennesker er avhengig av dette prinsipp.
Og socialismen har intet å frykte fra det frie ords side.
Voltaire har en gang for alle formulert sannheten her: «Jeg er dypt uenig i hans meninger, men jeg vil legge hodet på blokken for hans rett til å ytre dem!»
Og Voltaire var en klok mann.
Sovjetsamveldet har mistet sympati, det har tapt anseelse og aktelse, det har tapt moralsk, – på de to dommene. Den eneste vei til å gjenvinne tillit og respekt, er hurtigst mulig å få satt de to domfellelser ut av kraft, og så snart det lar seg gjøre få satt de to domfelte på frifot.

---
DEL