Det frie ord

Vi bringer her tredje og siste del av Jens Bjørneboes artikkelserie sosialisme og frihet

Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.

Ytringsfriheten har ved siden av å være vår eneste garanti for rettsikkerheten, enda et aspekt som er av stor betydning for oss som individer. Jeg finner det nesten aller best artikulert hos Erich Fromm, i dag ved universitetet i New York City, – og antagelig en av verdens aller betydeligste socialt orienterte psykologer. Fromm velger et eksempel på en sykdomsskapende situasjon, og eiendommelig nok velger han følgende bilde: En begavet forfatter har tatt imot en ny stilling. Den innbringer ham en mengde penger, men tvinger ham til å representere meninger han ikke kan identifisere seg med. Han begynner å lide av heftige nervøse forstyrrelser.
Den vanlige tilpasningsterapi ville forsøke å helbrede hans nevrotiske symptomer ved å anse en tilpasning til den lønnsomme stilling som et sunnhetstegn, – «en sunn tilpasning til vår kultur.»
Fromm sier det motsatte: han ville appellere til pasientens moralske egenkraft, til hans samvittighet, hans åndelige og intellektuelle selvstendighet: Bare ved selvstendig å ytre sin egen mening kan pasienten oppnå det nødvendige, å gjenvinne sin samvittighet og sin selvaktelse.
Dette gjelder alle mennesker, men det gjelder vitenskapsmenn, skribenter og forfattere i særdeleshet: en forfatter kan bare fylle sin menneskelige og sociale oppgave, når han er helt og ureservert ærlig. Bare når han sier den sannhet som bare han kan si, også når den avviker totalt fra den offisielle, bare da gjør han overhodet nytte for seg. Og et menneske som ikke vet at han på en eller annen måte gjør nyttig arbeid, kan neppe beholde sin selvaktelse og dermed sin virkelige, indre sunnhet.
Dette er årsaken til at så mange forfattere i tidens løp er havnet foran domstoler og inne i fengsler, – i beste fall i landflyktighet. Politi, domstoler, fengsler og emigrasjon går som en rød tråd gjennom hele verdens litteraturhistorie. Alltid hånd i hånd med kravet om skapere sensur fra myndighetenes side.
Jeg har prøvet om jeg kunne finne ett eneste eksempel på at noen myndigheter noen gang har vunnet på å bruke sensur, politi og vold overfor det skrevne ord. Jeg har ikke funnet ett tilfelle. Det har alltid vært de undertrykte meninger som til slutt har hatt fordelene av det.
Hitler skapte en blomstrende, tysk emigrantlitteratur. Han hadde ingen fordeler av det. Det bør ikke gjøres om igjen av noe regime.
Hele den kristne kultur oppsto på denne måten. Dens grunnlegger ble henrettet, på jordisk holdbart grunnlag. Og et hjalp ikke. Hans efterfølger, den fremragende skribent apostelen Paulus, ble halshugget, Petrus ble korsfestet. Det hjalp ikke. Det gikk lenge slik. Kirken fikk overtaket. Den brente Bruno på bål. Det hjalp ikke. Den tvang Galilei til taushet. Det hjalp ikke. Eksemplene er utallige: det har aldri hjulpet. Å undertrykke en kritisk eller uønsket mening er som å klemme sammen gummiball i hånden. En stund kan man jo holde den sammenpresset – så blir gummiballen den sterkeste. Jo større kraft man bruker, desto sterkere blir trykket inne i gummiballen. Og det er et trykk som aldri avtar.
Hvis en idé ikke er sann, da faller den av seg selv. Hvis en kritikk ikke rammer, hvis satiren ikke I all sin overdrivelse romer central sannhet, da kan alle se at den ikke stemmer, – og den faller av seg selv. Men hvis den er sann, da er den som gummiballen. Man kan ikke klemme livet ut av den.
Et av de vanlige argumenter til fordel for sensur er at en litteratur ikke er sunn: den er negativ, sykelig, skitten, urenslig, lav og fremfor alt syk. Den er smittsom, og det umyndige folk må skånes for den. Særlig ungdommen må skånes for lavhet, perversitet, negativitet, og sykdom.
Det er meget i det. Og det er samtidig tøv.
Ikke de offisielle lærebøker, men kulturhistorien medisinsk sett, viser:
Sannheten er at hele kulturen, hele den européiske kultur er skapt av forbrytere, drankere, syfilitikere, sinnsyke, epileptikere, narkomane, homoseksuelle, eller i det minste alvorlige psykopater, nevrotikere og i alle fall tuberkuløse. Det er ikke de såkalte sunne krefter som skaper en kultur. Det er ikke skiløpere og gymnastikklærere som lager en kultur. Og allikevel er i de fleste tilfeller denne sykdom sunnere enn den vanlige robuste «sunnhet». Allerede Shakespeare bruker uttrykket «sick health».
Dette er ikke å sette saken på spissen, – selv om man kan finne unntagelser. Og det gjelder slett ikke bare kunsten eller diktningen, det gjelder også i høy grad innenfor filosofien og vitenskapen. Jeg skal ta et eksempel.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here