Det fotografiske møtet

«Jeg er ikke på jakt etter noe dokumentarisk blikk – jeg vil heller blande meg inn i virkeligheten til personene jeg skal portrettere. Det er i møtet mellom meg og dem, hvor grensen mellom fiksjon og dokumentar er uklar, at jeg kan skape noe ærlig,» sier Hilde Honerud.

Nina Toft
Fast kritiker (foto).

Hilde Honerud og Jon Hovland: Øvelser i norsk. Crossing Forlag, 2016

I anledning boken Øvelser i norsk av billedkunstner Hilde Honerud og sosiolog Jon Hovland, har Ny Tid snakket med Hilde om portrettfotografiet.

Nina: Jeg tenker at fotografiet kan være en måte å ta avstand fra noe på, sette noe i et perspektiv, sånn at man kan observere, analysere og forsøke å forstå noe. Portrettfotografiet kan være en måte å se på «de andre» på – samtidig kan det hjelpe oss å identifisere oss med dem og komme nærmere. Hva skaper medfølelse, og hva bidrar til fremmedgjøring?

Screen Shot 2016-05-11 at 11.49.24Hilde: Når jeg jobber med prosjekter, forsøker jeg alltid å finne et punkt som gir rom for noe felles. Jeg opplever at jo mer nedpå og udramatisk jeg er i uttrykket, desto nærmere kommer jeg den som ser på. I motsetning til nyhetene, som forteller hva du skal tenke, håper jeg at prosjektene mine kan skape et rom for fundering. Når det du ser hverken er påfallende eller påtrengende, oppstår det en mulighet for å gå inn i bildet – og ikke nødvendigvis det å identifisere seg med den som er på bildet, men å føle et slektskap.

Og egentlig er det ikke sånn at jeg har hatt noen analytisk distanse. Det har vært en av styrkene ved å jobbe sammen med Jon, som er forsker, at han tar seg av distanse og analyse. Helt konkret innebar dette at jeg satt sammen med ham når han gjorde forskningsintervjuer, før jeg aktivt deltok gjennom å ta portrettene.

Nina: Når jeg ser portrettene i Øvelser i norsk, tenker jeg på det megalomane prosjektet til August Sander, Menneskeheten i det 20. århundret fra 1920-tallet, hvor han bega seg ut på å fotografere menneskeheten representert av tyskere i ulike yrkesgrupper og samfunnsklasser. Han brukte frontal posering med omgivelser som forteller om yrke og status i samfunnet. Portrettene dine presenteres uten navn og yrke. Representerer de dermed kun seg selv?

Mye fotografi i dag handler om å vise seg selv, eller vise seg selv gjennom hvilke bilder man tar. Det kan fort bli litt lettkjøpt.

Hilde: De representerer ikke yrker, men de representerer noe utenfor seg selv. De har høyere utdanning, og de ønsker å flytte. Så de er helt klart en gruppe, uten at det er noen form for katalogisering. Sted har også betydning. Jeg ba dem om å ta meg med til steder som var viktige for dem, og dermed forteller også stedet om personen på et annet nivå. August Sander er ikke en viktig referanse for meg.

Både du og jeg har jo grunnutdannelsen vår fra Skottland – for min del på et universitet som var sterkt preget av Becher-skolen. Så fotografer som Hilla og Bernd Becher, Candida Höfer, Thomas Ruff og Rineke Dijksra preget meg sterkt tidligere. Så du kan si at verkene mine ofte befinner seg i en spenning mellom kjølig komposisjon og typologi, og ønsket om formidle en nærhet. Jeg er svak for velkomponerte bilder. Richard Avedons nydelige Dovima with Elephants er et av mine favorittbilder.

Jeg synes nok mye av det jeg ser nå, blir veldig selvfiksert, og litt sånn nedenfra og oppunder skjørtekanten. Mye fotografi i dag opplever jeg at handler om å vise seg selv, eller vise seg selv gjennom hvilke bilder man tar. Det kan fort bli litt lettkjøpt.

Nina: Jeg kjenner godt igjen konflikten mellom det kjølige utrykket fra Becher-skolen, som var en enorm innflytelse under utdannelsen, og ønsket om å formidle en følelse. Da forholdt vi oss til portrettfotografiet som representasjon, noe som gjorde meg opptatt av selve portretteringssituasjonen som tema. Roland Barthes skriver i sin mye siterte bok Det lyse rommet fra 1980-tallet at når vi blir tatt bilde av, er vi på én og samme tid den vi tror vi er, den vi ønsker at andre skal tro vi er, den fotografen tror vi er, og endelig den fotografen vil fremstille oss som. I dag, med alle bildene vi tar av oss selv, har vi selvsagt økt vår selvbevissthet enormt. Men i den smørja av rollespill er det et ganske ullent etisk rom hvor jeg ofte kan føle at jeg kan gå meg litt vill som fotograf. Hvor tenker du at en fotografs ansvar for den man portretterer begynner – og slutter?

Hilde: Ett av stedene var det en ganske ung studentgruppe, og disse studentene var veldig glade i å posere. Da var det noe som kom i konflikt med uttrykket jeg var på jakt etter, fordi det ble en slags påkledning. Jeg er heller ikke på jakt etter et dokumentarisk blikk. Jeg tror mer på at jeg blander meg inn i deres virkelighet. Det er i møtet mellom meg og de portretterte jeg kan skape noe ærlig – hvor grensen mellom fiksjon og dokumentar er uklar. Det er dette møtet som er viktig for meg. Hvis jeg stoler på det møtet i seg selv, skjer det noe mellom meg og den jeg tar bilde av.

Nina: Når jeg snakker om ansvar for den portretterte, tenker jeg nettopp på ansvaret for å ta selve møtet med inn i bildet. At man som fotograf kan velge å ta på seg å forvalte ansvaret for den andres intensjoner, fordi man som fotograf står i en slags maktposisjon til å forme noe i sitt bilde. Kan du si noe om hvordan du går frem som fotograf i møtet med et annet menneske?

Hilde: Dette prosjektet handlet mye om å få frem både styrken og varheten jeg opplevde. Personene befinner seg jo i et skifte, og det er en sårbarhet i dette. Når jeg under intervjuene satt og observerte personen, observerte jeg også kroppsspråk og holdning når de snakket om planer og ønsker. Det er jo veldig mye dette det handler om: å ha en oppriktig nysgjerrighet på hele mennesket, og fange inn personen. Det er en felles historiefortelling mellom dem og meg selv om de har forskjellige agendaer. Noen vil som nevnt posere og se bra ut, andre vil forsøke å gi meg det de tror jeg vil ha. Andre igjen er ikke så opptatt av bildet, men vil være med på å fortelle en historie. Jeg opplever at mange blir glade og stolte av å få være med å fortelle en historie gjennom seg selv.

Nina: Hva er bakgrunnen for prosjektet?

Hilde: Arbeidet handler om en annen del av migrasjonen enn den vi hører om i nyhetsbildet. De siste årene har det blitt stadig mer aktuelt for høyt utdannede europeere å søke en karriere i Norge, ikke som håndverkere og liknende, men en mer akademisk karriere. Vi ville finne ut hva som er motivasjonene – før de reiser.

Nina: Dette var jo også et forskningsprosjekt. Hvorfor ønsker folk å reise til Norge?

Hilde: Det stemmer, vi har jobbet helt parallelt med samme prosjekt både som billedkunst og sosiologi. For oss var en viktig del av prosessen å se hvor langt vi kunne komme uten at noen av formspråkene måtte kompromisse til fordel for det andre.

Det er jo veldig mange grunner til å ønske å reise, folk er forskjellige, men en del ting var ganske påfallende. Det ene var at de som søker seg til Norge, i liten grad ønsker seg noe eksepsjonelt liv. De er opptatt av at ting skal fungere greit rundt dem. Lønn er viktig, fordi de ønsker å kunne ha fritid og være sammen med familien. En god del mener det norske samfunnet har en samfunnsorden de på et moralsk plan ønsker å assosieres med. Og så er det jo det norske naturen, da. For noen var den helt avgjørende.


I denne spalten presenterer billedkunstner Nina Toft et nytt fotoprosjekt eller en ny fotobok hver måned.

---
DEL