Det fotografiske møtet

«Jeg er ikke på jakt etter noe dokumentarisk blikk – jeg vil heller blande meg inn i virkeligheten til personene jeg skal portrettere. Det er i møtet mellom meg og dem, hvor grensen mellom fiksjon og dokumentar er uklar, at jeg kan skape noe ærlig,» sier Hilde Honerud.

Hilde Honerud og Jon Hovland: Øvelser i norsk. Crossing Forlag, 2016

I anledning boken Øvelser i norsk av billedkunstner Hilde Honerud og sosiolog Jon Hovland, har Ny Tid snakket med Hilde om portrettfotografiet.

Nina: Jeg tenker at fotografiet kan være en måte å ta avstand fra noe på, sette noe i et perspektiv, sånn at man kan observere, analysere og forsøke å forstå noe. Portrettfotografiet kan være en måte å se på «de andre» på – samtidig kan det hjelpe oss å identifisere oss med dem og komme nærmere. Hva skaper medfølelse, og hva bidrar til fremmedgjøring?

Screen Shot 2016-05-11 at 11.49.24Hilde: Når jeg jobber med prosjekter, forsøker jeg alltid å finne et punkt som gir rom for noe felles. Jeg opplever at jo mer nedpå og udramatisk jeg er i uttrykket, desto nærmere kommer jeg den som ser på. I motsetning til nyhetene, som forteller hva du skal tenke, håper jeg at prosjektene mine kan skape et rom for fundering. Når det du ser hverken er påfallende eller påtrengende, oppstår det en mulighet for å gå inn i bildet – og ikke nødvendigvis det å identifisere seg med den som er på bildet, men å føle et slektskap.

Og egentlig er det ikke sånn at jeg har hatt noen analytisk distanse. Det har vært en av styrkene ved å jobbe sammen med Jon, som er forsker, at han tar seg av distanse og analyse. Helt konkret innebar dette at jeg satt sammen med ham når han gjorde forskningsintervjuer, før jeg aktivt deltok gjennom å ta portrettene.

Nina: Når jeg ser portrettene i Øvelser i norsk, tenker jeg på det megalomane prosjektet til August Sander, Menneskeheten i det 20. århundret fra 1920-tallet, hvor han bega seg ut på å fotografere menneskeheten representert av tyskere i ulike yrkesgrupper og samfunnsklasser. Han brukte frontal posering med omgivelser som forteller om yrke og status i samfunnet. Portrettene dine presenteres uten navn og yrke. Representerer de dermed kun seg selv?

Mye fotografi i dag handler om å vise seg selv, eller vise seg selv gjennom hvilke bilder man tar. Det kan fort bli litt lettkjøpt.

Hilde: De representerer ikke yrker, men de representerer noe utenfor seg selv. De har høyere utdanning, og de ønsker å flytte. Så de er helt klart en gruppe, uten at det er noen form for katalogisering. Sted har også betydning. Jeg ba dem om å ta meg med til steder som var viktige for dem, og dermed forteller også stedet om personen på et annet nivå. August Sander er ikke en viktig referanse for meg.

Både du og jeg har jo grunnutdannelsen vår fra Skottland – for min del på et universitet som var sterkt preget av Becher-skolen. Så fotografer som Hilla og Bernd Becher, Candida Höfer, Thomas Ruff og Rineke Dijksra preget meg sterkt tidligere. Så du kan si at verkene mine ofte befinner seg i en spenning mellom kjølig komposisjon og typologi, og ønsket om formidle en nærhet. Jeg er svak for velkomponerte bilder. Richard Avedons nydelige Dovima with Elephants er et av mine favorittbilder.

Jeg synes nok mye av det jeg ser nå, blir veldig selvfiksert, og litt sånn nedenfra og oppunder skjørtekanten. Mye fotografi i dag opplever jeg at handler om å vise seg selv, eller vise seg selv gjennom hvilke bilder man tar. Det kan fort bli litt lettkjøpt.

Nina: Jeg kjenner godt igjen konflikten mellom det kjølige utrykket fra Becher-skolen, som var en enorm innflytelse under utdannelsen, og ønsket om å formidle en følelse. Da forholdt vi oss til portrettfotografiet som representasjon, noe som gjorde meg opptatt av selve portretteringssituasjonen som tema. Roland Barthes skriver i sin mye siterte bok Det lyse rommet fra 1980-tallet at når vi blir tatt bilde av, er vi på én og samme tid den vi tror vi er, den vi ønsker at andre skal tro vi er, den fotografen tror vi er, og endelig den fotografen vil fremstille oss som. I dag, med alle bildene vi tar av oss selv, har vi selvsagt økt vår selvbevissthet enormt. Men i den smørja av rollespill er det et ganske ullent etisk rom hvor jeg ofte kan føle at jeg kan gå meg litt vill som fotograf. Hvor tenker du at en fotografs ansvar for den man portretterer begynner – og slutter?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL