Det fortapte Palestina

Under Ramallahs pulserende og velstående overflate ulmer virkeligheten. Den består av nød, frustrasjon og fattigdom.

Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 16.12.2015

Mellom buskene skimter du plutselig noe svart: et geværløp. Du skjønner hva det dreier seg om. Du sitter i en bil, strandet i trafikken, men røyken til høyre for deg stammer ikke fra bråtebrannen på jordet – det er tåregass. Inne i tåken befinner det seg 13-åringer, tynne og raske, med steinslynger i hendene og kefijer rundt hodet. Det er ikke trafikk du hører, det er harde sammenstøt. Men du er den eneste som følger med. I de andre bilene sitter de med hodetelefoner på, uten å flytte blikket fra mobilen. «Flytt deg!» roper drosjesjåføren – ikke til en soldat, men til et barn. Palestinerne tuter utålmodig. De vil forbi, det er sent.
På det nyeste kartet over Ramallah er Muren listet som severdighet. «Trist, men fascinerende,» sier bildeteksten. Sånn er Ramallah. Det første bildet jeg tok her da jeg kom for første gang i 2007, var av et nedstøvet barn som drakk oppsamlet regnvann fra en tank. Den samme tanken er nå blitt basseng på Hotel Mövenpick, som koster 200 dollar natten. Ramallah, midlertidig palestinsk hovedstad, er full av kafeer og restauranter, full av butikker, lys, blomster og brosteinsfortau, og musikken til Justin Bieber står på full guffe til solen står opp.

Bygge staten. Under Salam Fayyad – som ble utnevnt til statsminister midt i ødeleggelsene under den andre intifadaen i 2007 – bestemte man at det ikke ga mening å fortsette forhandlingene eller vente på at okkupasjonen skulle ta slutt. Det ble avgjort at det eneste reelle valget var i mellomtiden å starte byggingen av den uavhengige staten – bokstavelig talt én murstein av gangen – for deretter å oppnå anerkjennelse fra FN. Siden da er det også blitt kjempelett å få lån her. Alle har kjøpt seg hus, bil, vaskemaskin, folk har åpnet butikker. I Ramallah merker man ikke okkupasjonen lenger. Herfra til Jerusalem er det tolv kilometer, og reisen dit tar fremdeles to–tre timer – avhengig av humøret til soldatene som er på skift, og forutsatt at man har Israels autorisasjon, selvfølgelig. Midt mellom Ramallah og Jerusalem finnes nemlig fremdeles kontrollpunktet Qalandya. Muren er der fremdeles. Men nå har israelerne på seg selvlysende vester som om de arbeidet med vedlikehold av motorveien – en av dem plukker opp en mynt fra bakken for en eldre dame som har mistet den ut av vesken. Rute 18 er ikke lenger en gammel, skranglete varebil, men en ekspressbuss med luftkondisjonering, og man tar den ikke lenger fra en forfallen lomme ved en hullete vei, men fra en stasjon med perronger og kjørefelt og trådløst internett. På skiltet står det: Bus stop Qalandya. Sånn er det i Ramallah. Normalt.

ramallahMotsetninger. Men går man inn i en hvilken som helst butikk, et hvilket som helst supermarked, er alt made in Israel. Det finnes ingenting palestinsk her, ikke så mye som et egg. Går man rundt i Al-Masoyoun, det elegante strøket med banker, kontorer i stein og glass, hus med 15 etasjer, dørmenn i uniform – da stanger man plutselig i en vegg. Bak veggen ligger flyktningleiren Al-Amari, der det bor 10 000 mennesker uten vann eller strøm, en flik av Afrika. Nedslitte hus i fuktige smug, barføtte og uflidde barn uten tenner, geiter som romsterer i søpla som råtner i sola. Hvis jeg stopper opp for å skrive ned to ord, dekkes hånden min av fluer. Det er ofte dødsfall her, ofre for israelske kuler. Nesten daglig skjer det razziaer mot udefinerte «terrorister». Men butikkene stenger ikke lenger for å sørge når en ny martyr forlater verden. Bildene av martyrene er dessuten erstattet av reklamer med blonde barn og amerikanske frokostblandinger. Sånn er Palestina i dag: motsetningsfylt og komplisert. Og fortapt.

Våpnene her kan være splitter nye som dronene på himmelen, men strategien er gammel og alltid den samme: splitt og hersk.

I virkeligheten har ikke okkupasjonen forandret seg i det hele tatt. Den har ikke avtatt. Snarere tvert imot: Dersom makt, som Hannah Arendt sa, er det motsatte av vold, er den israelske dominansen her sterkere enn noen gang – for den trenger ikke våpen lenger. Den er internalisert. I Qalandya forekommer det ofte håndgemeng, men ikke for å rive ned gitre eller rekkverk, det er snarere for å opprettholde orden i køen.

Gammel strategi. Den internasjonale oppmerksomheten er forståelig nok rettet mot Gaza – mot blodet, ruinene, de døde, mot fortvilelsen. Gaza har vært under beleiring i åtte år nå, det finnes ikke engang vann lenger, kun saltvann fra havet. Men Israels viktigste våpen er i realiteten mye mer avanserte enn det store beredskapslageret av våpen som ligger klart til å angripe barn – ja, for når alt kommer til alt er 43,5 prosent av befolkningen i Gaza under 14 år. Israels viktigste våpen er nemlig ikke fly og tanks. Israels våpen er lover og prosedyrer.
«Det er færre kontrollpunkter nå, og kontrollen er minimal,» forklarer Shir Ever. Han er økonom, og begynte å studere Vestbredden da han ble oppmerksom på det merkelige prisnivået: over 30 prosent høyere enn i Israel, selv om inntektene per innbygger er 20 ganger høyere i Israel enn i Palestina. Prisnivået er et resultat av transportkostnader og byråkratiske avgifter – omveier for å kjøre rundt bosettingene, matvarer som går ut på dato i påvente av ørten autorisasjoner, rett og slett effekten av usynlige hindringer. «Det virkelige målet deres er uforutsigbarhet,» sier Ever. «Ikke å forby bevegelsesfriheten, men gjøre den uforutsigbar, gjøre den til noe du ikke kan planlegge. På den måten er tilsynelatende alt normalt,» sier han. «Men så kan man plutselig bli stoppet, kanskje arrestert, når som helst. Med hvilket påskudd som helst. Dette gjør at palestinerne isolerer seg inne i byen. Det er ikke bare Gaza som er separert fra Vestbredden – Ramallah er skilt fra Nablus, fra Hebron og fra Jenin. Fra Jerusalem. Du vet aldri om du kommer til å nå frem eller ikke, eller når, og til slutt flytter man ikke på seg lenger, man blir hjemme.» Inne i sin egen lille verden. Våpnene her kan være splitter nye som dronene på himmelen, men strategien er gammel og alltid den samme: Splitt og hersk.

Den doble okkupasjonen. Og alt dette, understreker Shir Ever, er fredsprosessens fullbyrdelse, ikke nederlag. Det er fullbyrdelsen av Oslo-avtalen. For gradvis å oppnå palestinsk selvstyre delte Oslo-
avtalen i 1993 Vestbredden inn i sone A, B og C, som igjen ble ytterligere fragmentert av over 120 øyer med bosettinger uten forbindelse med hverandre.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer