Det fortapte Palestina


Under Ramallahs pulserende og velstående overflate ulmer virkeligheten. Den består av nød, frustrasjon og fattigdom.

Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 2015-12-16

Mellom buskene skimter du plutselig noe svart: et geværløp. Du skjønner hva det dreier seg om. Du sitter i en bil, strandet i trafikken, men røyken til høyre for deg stammer ikke fra bråtebrannen på jordet – det er tåregass. Inne i tåken befinner det seg 13-åringer, tynne og raske, med steinslynger i hendene og kefijer rundt hodet. Det er ikke trafikk du hører, det er harde sammenstøt. Men du er den eneste som følger med. I de andre bilene sitter de med hodetelefoner på, uten å flytte blikket fra mobilen. «Flytt deg!» roper drosjesjåføren – ikke til en soldat, men til et barn. Palestinerne tuter utålmodig. De vil forbi, det er sent.
På det nyeste kartet over Ramallah er Muren listet som severdighet. «Trist, men fascinerende,» sier bildeteksten. Sånn er Ramallah. Det første bildet jeg tok her da jeg kom for første gang i 2007, var av et nedstøvet barn som drakk oppsamlet regnvann fra en tank. Den samme tanken er nå blitt basseng på Hotel Mövenpick, som koster 200 dollar natten. Ramallah, midlertidig palestinsk hovedstad, er full av kafeer og restauranter, full av butikker, lys, blomster og brosteinsfortau, og musikken til Justin Bieber står på full guffe til solen står opp.

Bygge staten. Under Salam Fayyad – som ble utnevnt til statsminister midt i ødeleggelsene under den andre intifadaen i 2007 – bestemte man at det ikke ga mening å fortsette forhandlingene eller vente på at okkupasjonen skulle ta slutt. Det ble avgjort at det eneste reelle valget var i mellomtiden å starte byggingen av den uavhengige staten – bokstavelig talt én murstein av gangen – for deretter å oppnå anerkjennelse fra FN. Siden da er det også blitt kjempelett å få lån her. Alle har kjøpt seg hus, bil, vaskemaskin, folk har åpnet butikker. I Ramallah merker man ikke okkupasjonen lenger. Herfra til Jerusalem er det tolv kilometer, og reisen dit tar fremdeles to–tre timer – avhengig av humøret til soldatene som er på skift, og forutsatt at man har Israels autorisasjon, selvfølgelig. Midt mellom Ramallah og Jerusalem finnes nemlig fremdeles kontrollpunktet Qalandya. Muren er der fremdeles. Men nå har israelerne på seg selvlysende vester som om de arbeidet med vedlikehold av motorveien – en av dem plukker opp en mynt fra bakken for en eldre dame som har mistet den ut av vesken. Rute 18 er ikke lenger en gammel, skranglete varebil, men en ekspressbuss med luftkondisjonering, og man tar den ikke lenger …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal