Mellom buskene skimter du plutselig noe svart: et geværløp. Du skjønner hva det dreier seg om. Du sitter i en bil, strandet i trafikken, men røyken til høyre for deg stammer ikke fra bråtebrannen på jordet – det er tåregass. Inne i tåken befinner det seg 13-åringer, tynne og raske, med steinslynger i hendene og kefijer rundt hodet. Det er ikke trafikk du hører, det er harde sammenstøt. Men du er den eneste som følger med. I de andre bilene sitter de med hodetelefoner på, uten å flytte blikket fra mobilen. «Flytt deg!» roper drosjesjåføren – ikke til en soldat, men til et barn. Palestinerne tuter utålmodig. De vil forbi, det er sent.
På det nyeste kartet over Ramallah er Muren listet som severdighet. «Trist, men fascinerende,» sier bildeteksten. Sånn er Ramallah. Det første bildet jeg tok her da jeg kom for første gang i 2007, var av et nedstøvet barn som drakk oppsamlet regnvann fra en tank. Den samme tanken er nå blitt basseng på Hotel Mövenpick, som koster 200 dollar natten. Ramallah, midlertidig palestinsk hovedstad, er full av kafeer og restauranter, full av butikker, lys, blomster og brosteinsfortau, og musikken til Justin Bieber står på full guffe til solen står opp.
Bygge staten. Under Salam Fayyad – som ble utnevnt til statsminister midt i ødeleggelsene under den andre intifadaen i 2007 – bestemte man at det ikke ga mening å fortsette forhandlingene eller vente på at okkupasjonen skulle ta slutt. Det ble avgjort at det eneste reelle valget var i mellomtiden å starte byggingen av den uavhengige staten – bokstavelig talt én murstein av gangen – for deretter å oppnå anerkjennelse fra FN. Siden da er det også blitt kjempelett å få lån her. Alle har kjøpt seg hus, bil, vaskemaskin, folk har åpnet butikker. I Ramallah merker man ikke okkupasjonen lenger. Herfra til Jerusalem er det tolv kilometer, og reisen dit tar fremdeles to–tre timer – avhengig av humøret til soldatene som er på skift, og forutsatt at man har Israels autorisasjon, selvfølgelig. Midt mellom Ramallah og Jerusalem finnes nemlig fremdeles kontrollpunktet Qalandya. Muren er der fremdeles. Men nå har israelerne på seg selvlysende vester som om de arbeidet med vedlikehold av motorveien – en av dem plukker opp en mynt fra bakken for en eldre dame som har mistet den ut av vesken. Rute 18 er ikke lenger en gammel, skranglete varebil, men en ekspressbuss med luftkondisjonering, og man tar den ikke lenger fra en forfallen lomme ved en hullete vei, men fra en stasjon med perronger og kjørefelt og trådløst internett. På skiltet står det: Bus stop Qalandya. Sånn er det i Ramallah. Normalt.
Motsetninger. Men går man inn i en hvilken som helst butikk, et hvilket som helst supermarked, er alt made in Israel. Det finnes ingenting palestinsk her, ikke så mye som et egg. Går man rundt i Al-Masoyoun, det elegante strøket med banker, kontorer i stein og glass, hus med 15 etasjer, dørmenn i uniform – da stanger man plutselig i en vegg. Bak veggen ligger flyktningleiren Al-Amari, der det bor 10 000 mennesker uten vann eller strøm, en flik av Afrika. Nedslitte hus i fuktige smug, barføtte og uflidde barn uten tenner, geiter som romsterer i søpla som råtner i sola. Hvis jeg stopper opp for å skrive ned to ord, dekkes hånden min av fluer. Det er ofte dødsfall her, ofre for israelske kuler. Nesten daglig skjer det razziaer mot udefinerte «terrorister». Men butikkene stenger ikke lenger for å sørge når en ny martyr forlater verden. Bildene av martyrene er dessuten erstattet av reklamer med blonde barn og amerikanske frokostblandinger. Sånn er Palestina i dag: motsetningsfylt og komplisert. Og fortapt.
Våpnene her kan være splitter nye som dronene på himmelen, men strategien er gammel og alltid den samme: splitt og hersk.
I virkeligheten har ikke okkupasjonen forandret seg i det hele tatt. Den har ikke avtatt. Snarere tvert imot: Dersom makt, som Hannah Arendt sa, er det motsatte av vold, er den israelske dominansen her sterkere enn noen gang – for den trenger ikke våpen lenger. Den er internalisert. I Qalandya forekommer det ofte håndgemeng, men ikke for å rive ned gitre eller rekkverk, det er snarere for å opprettholde orden i køen.
Gammel strategi. Den internasjonale oppmerksomheten er forståelig nok rettet mot Gaza – mot blodet, ruinene, de døde, mot fortvilelsen. Gaza har vært under beleiring i åtte år nå, det finnes ikke engang vann lenger, kun saltvann fra havet. Men Israels viktigste våpen er i realiteten mye mer avanserte enn det store beredskapslageret av våpen som ligger klart til å angripe barn – ja, for når alt kommer til alt er 43,5 prosent av befolkningen i Gaza under 14 år. Israels viktigste våpen er nemlig ikke fly og tanks. Israels våpen er lover og prosedyrer.
«Det er færre kontrollpunkter nå, og kontrollen er minimal,» forklarer Shir Ever. Han er økonom, og begynte å studere Vestbredden da han ble oppmerksom på det merkelige prisnivået: over 30 prosent høyere enn i Israel, selv om inntektene per innbygger er 20 ganger høyere i Israel enn i Palestina. Prisnivået er et resultat av transportkostnader og byråkratiske avgifter – omveier for å kjøre rundt bosettingene, matvarer som går ut på dato i påvente av ørten autorisasjoner, rett og slett effekten av usynlige hindringer. «Det virkelige målet deres er uforutsigbarhet,» sier Ever. «Ikke å forby bevegelsesfriheten, men gjøre den uforutsigbar, gjøre den til noe du ikke kan planlegge. På den måten er tilsynelatende alt normalt,» sier han. «Men så kan man plutselig bli stoppet, kanskje arrestert, når som helst. Med hvilket påskudd som helst. Dette gjør at palestinerne isolerer seg inne i byen. Det er ikke bare Gaza som er separert fra Vestbredden – Ramallah er skilt fra Nablus, fra Hebron og fra Jenin. Fra Jerusalem. Du vet aldri om du kommer til å nå frem eller ikke, eller når, og til slutt flytter man ikke på seg lenger, man blir hjemme.» Inne i sin egen lille verden. Våpnene her kan være splitter nye som dronene på himmelen, men strategien er gammel og alltid den samme: Splitt og hersk.
Den doble okkupasjonen. Og alt dette, understreker Shir Ever, er fredsprosessens fullbyrdelse, ikke nederlag. Det er fullbyrdelsen av Oslo-avtalen. For gradvis å oppnå palestinsk selvstyre delte Oslo-
avtalen i 1993 Vestbredden inn i sone A, B og C, som igjen ble ytterligere fragmentert av over 120 øyer med bosettinger uten forbindelse med hverandre.
Bare sone A er under den palestinske selvstyremyndighetens kontroll. Den ut-gjør 18 prosent av Vestbredden.
Sone C utgjør 61 prosent, og er under Israels kontroll. Det er her den virkelige kampen finner sted, i de rurale områdene – områder der okkupasjonen ikke har forandret seg. «Israel tar nemlig sikte på landområdene på Vestbredden, ikke på Gaza,» sier Mustafa Barghouti, som er en av de mest kjente palestinske forhandlerne. «Overhodet ikke på Gaza, faktisk – snarere er det sånn at hvis de kvitter seg med Gaza, kvitter de seg også med 1,8 millioner arabere. Og så kan de annektere Vestbredden, eller rettere sagt byene på Vestbredden, der de kan opprettholde en jødisk majoritet. Da kan de beholde Ramallah og Nablus på samme måte som de gjør med Haifa i dag. Om kort tid vil vi palestinere være bosettere på et helisraelsk Vestbredden,» sier han.
Men det er år siden Mustafa Barghouti har forhandlet med israelerne. Forhand-
lingene har stoppet opp, og det eneste som går fremover, er bosettingene. Siden Oslo-avtalen og frem til i dag har bosettingen forboblet seg, og dekker 40 prosent av Vestbredden. Barghoutis hovedopp-
gave er å mekle mellom Fatah og Hamas. Målet til Hamas er å tvinge Israel til å gå med på en avtale, og det gjør de ikke ved å bygge opp en stat og henvende seg til FN. De gjør det definitivt heller ikke ved å henvende seg til Den internasjonale straffedomstolen, der de sannsynligvis bare ender opp med å bli tiltalt for krigsforbrytelser. Nei, Hamas forsøker å oppnå målet sitt ved å spre frykt. Skyte raketter, fange soldater, angripe bosettere. For de unge palestinerne har lite uansett forandret seg, og de omtaler dagens situasjon som «den doble okkupasjonen».
Renneløkke. Det eneste egentlige øyeblikket av nasjonal enhet fant sted i 2011, da de unge palestinerne lot seg inspirere av opprørene i Tunisia og Egypt, og ble slått ned av Hamas i Gaza og av Fatah i Ramallah. 25 år gamle Linah al-Saafin var med på opprøret. «En tredjedel av bud-sjettet går til politistyrkene,» forteller hun. «Dette handler mer om ettergivenhet enn det er en fredsprosess, og ettergivenheten bygger den palestinske selvstyremyndigheten opp under. Denne ‘myndigheten’ har ingen autoritet – men autoritær, det er den,» sier hun. Som så mange andre unge har al-Saafin forlatt Ramallah, og bor nå i London. I Ramallah har hun ingen fremtid.
Nidal Abu Maria (26) gikk ut av universitetet med toppkarakterer, er utdannet økonom og snakker flytende engelsk. Han klarer seg så vidt økonomisk ved å jobbe som turistguide i okkupasjonsområdene. Dette er tilfellet for mange av de flinkeste nyutdannede – noen organiserer rundturer til kontrollpunktene, andre viser frem hus i ruiner. «Det er vanskelig,» sier Nidal Abu Maria. «Jeg vet at det er nødvendig, jeg vet at det er viktig å vise utlendingene virkeligheten. Vi trenger solidaritet, og vi trenger internasjonalt press mot Israel. Men det er vanskelig, for det er ganske ydmykende,» sier han. Spasere gjennom flyk-
tningleiren som om det var en dyrehage. «Velstanden du ser her, er en illusjon – en illusjon og en felle,» fortsetter Maria. «Den palestinske økonomien avhenger av den israelske. Israel kontrollerer grensen, infrastrukturen og avgjørende ressurser som vann – og de dirigerer vår økonomi mot sektorer som utfyller deres. De opp-
rettholder økonomien vår, men under strenge begrensninger. Man kan jobbe som kelner i Ramallah, men ikke som bioteknolog. Det er som å holdes i bånd. Velstand, men ikke for mye.»
Nok velstand til at man smittes av forbrukskulturen. Men for å kjøpe en iphone må man godta et lån det vil ta 30 år å betale tilbake. «Det er egentlig en renneløkke mer enn det er et bånd,» fortsetter Maria. «For overhodet å ha sjanse til å komme gjennom den endeløse rekken av tillatelser man trenger bare for å plante et tre i hagen, må man avstå fra politisk aktivisme. Det samme gjelder hvis man skal skaffe deg tillatelse til å jobbe i den offentlige administrasjonen eller i Israel, de to eneste stillingene man kan håpe på her.» Man kan med andre ord velge: enten kritisere Fatah og Hamas, eller betale avdragene på lånet.
Siden Oslo-avtalen og frem til i dag har bosettingen fordoblet seg, og dekker 40 prosent av Vestbredden.
Det er ikke tilfeldig at det eneste øde området i Ramallah er der den lovgivende rådsforsamlingen hører til. Forsamlingen har ikke vært samlet siden 2007. Mahmoud Abbas regjerer praktisk talt alene fra sitt presidentpalass, og han styrer gjennom dekreter. Mandatet hans løp ut i 2010.
Stillstand. Jamal Jouma er 53 år gammel, og var en av de mest sentrale aktørene under motstandsbevegelsen som bokstavelig talt reiste seg fra asken etter den andre intifadaen med over 5000 døde. Pales-
tinere som hadde sett seg grundig lei av både Fatah og Hamas, organiserte seg i et nettverk av folkekomiteer. Siden den gang har de hver fredag oversådd Vestbredden med demonstrasjoner mot Muren. Demonstrasjonene er fredelige. «En stund fungerte det til en viss grad,» sier Jouma. «Men når alt kommer til alt, har vi ikke opp-
nådd stort mer enn å rive ned en liten bit av Muren, og å flytte en annen del av den 100 meter lenger bort. Muren står fremdeles, med en rute som er dobbelt så lang som grensen mot Israel. 85 prosent av den er inne på Vestbredden, ikke for å skille israelere fra palestinere, men for å skille palestinere fra palestinere,» forteller han.
Og uansett er demonstrasjonene denne fredagen – i Bi’lin og Ni’lin, steder som er blitt viden kjente – mer som en forestilling man har sett før, der alle spiller sin gamle rolle og utfallet er kjent, mener Jouma. Klokken 12 på dagen marsjerer 20–30 ungdommer mot Muren mens de fanges inn av Nikon-kameraene til et utall utenlandske aktivister. Etter ti minutter kommer den første tåregassen. Ungdommene og aktivistene trekker seg fem meter tilbake. Ti minutters pause, og så går de to meter frem igjen. Mer tåregass, og demonstrantene trekker seg atter en gang fem meter tilbake. Enda en pause. Etter en halvtime går israelerne lei og bytter til gummikuler eller ekte kuler, og menneskemengden løser seg raskt opp.
«Men i realiteten overgir vi oss ikke. Det skorter ikke på interesse,» sier Jouma. «Problemet er at alt her skjer i total mangel på lederskap. Og det er forståelig at når man ikke har noen strategi, er det ingen som er villige til å riskere det lille de har og bli drept til ingen nytte.»
For det har ikke noe å si at Palestina ikke engang produserer et eneste egg. At alt man ser er forbruk, dollar fra europeiske givere og fra golfsjeiker, og at det ikke finnes noen reell vekst og utvikling. Det har ikke noe å si at det er null rikdom og masse gjeld. Det er som om den andre intifadaen – da Yassir Arafat var under beleiring og gatene var fulle av tanks i
stedet for nye biler – var i går.
Fattigdomsnivået her var på 75 prosent. I Gaza lå det på 80 prosent. Mer eller mindre det samme registrerer man i dag i Øst-Jerusalem: 78 prosent.
I byene har man faktisk pratet om en ny intifada i månedsvis. Og i månedsvis har man sett tilfeller der en palestiner plutselig knivstikker en israeler på gaten, eller meier ned fotgjengere med en bil, eller med en bulldoser. Eller åpner ild med pistol. Men disse er bare ensomme ulver. De er unge menn i tjueårene år uten noe politisk prosjekt, uten noe velfungerende samfunn, uten noen form for samordning. Bare endeløs frustrasjon.
I Øst-Jerusalem bor det nå 200 000 bosettere, mens palestinerne teller 298 000. På Vestbredden registreres det ett, to, fire dødsfall i uken. Altfor lite – sammenliknet med Syria, Irak og Jemen – til å nå de store overskriftene i internasjonale medier.
Og likevel: I mellomtiden er sommeren i Ramallah festfylt som vanlig. Musikk og grilling på hustakene. Det eneste som mobiliseres her, er reklameplakatene. Mellom annonser for sportsbiler og Nivea dukker det opp et lidende barn. «Gi en dollar til Gaza.»
Borri er krigsreporter og fast skribent i Ny Tid.
