Bestill sommerutgaven her

Det forspilte håpet

Oslo
OSLO-AVTALEN / Den eskalerte konflikten mellom Israel og palestinerne minner oss igjen om at Oslo-avtalen i 1993 ikke førte til fred. Og dermed føles HBO-filmen Oslo nærmest som naiv eskapisme.

Den dramatiske eskaleringen vi har bevitnet i Gaza og Israel i det siste, understreker nok en gang at Oslo-avtalen mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i 1993 på ingen måte løste denne langvarige og brutale konflikten. Dermed er det først og fremst trist at timingen for HBO-filmen Oslo, som forteller om de hemmelige forhandlingene som ledet frem til den første avtalen, er så god. Noen vil formodentlig også mene at timingen for en såpass ukritisk fremstilling av denne prosessen er alt annet enn god.

Prisbelønnet teaterstykke

Spillefilmen er basert på J. T. Rogers’ teaterstykke med samme navn, som hadde premiere i 2016 og senere ble en prisvinnende Broadway-suksess. I 2019 ble Oslo også oppført i nettopp Oslo. Rogers står selv for adapsjonen til filmmanus, hvis spilletid er blitt rundt en time kortere enn teaterstykket. Regien er ved Bartlett Sher, som også regisserte den første sceneoppsettingen. Det var dessuten Sher som introduserte dramatikeren for sin venn Terje Rød-Larsen i 2012, og med det tilrettela for stykkets unnfangelse. Neppe like intendert, men muligens ikke helt ulikt hvordan Rød-Larsen og hans ektefelle Mona Juul, som da var henholdsvis leder av FAFO og byråsjef i Det norske utenriksdepartementet, tilrettela den såkalte bakkanalen som førte til de etter hvert to Oslo-avtalene (fra 1993 og 1995).

Denne type politiske prosesser er kanskje ikke noe opplagt tema for publikumstekkende sceneforestillinger. Ikke desto mindre har Rogers i tillegg skrevet stykker om konfliktene i Afghanistan og Rwanda. Og det skal sies at mennesker med motstridende interesser som samtaler i lukkede rom, heller ikke er et spesielt uegnet premiss for teaterdramatikk.

Unødvendige tilbakeblikk

Med mye dialog og et begrenset antall locations, bærer filmversjonen av Oslo preg av å opprinnelig være skrevet for teateret. Men dette er da også i tråd med begivenhetene filmen skildrer. Visse filmatiske grep er dog gjort, hvorav det mest åpenbare er de noe påklistrede flashback’ene til dramatiske hendelser Juul og Rød-Larsen bevitnet i Gaza. Selv om opplevelsene de skildrer tjener en dramaturgisk funksjon som parets motivasjon for å initiere samtalene mellom representanter for Israel og PLO, hadde Oslo trolig vært en vel så god film uten å vise dette som tilbakeblikk.

«Man kan beskylde Oslo for å være en naiv film – slik man muligens også kan påstå
at prosessen den omhandler var naiv.»

Teaterstykket har blitt kritisert for å ufortjent berømme Juul og Rød-Larsen for sin innsats i denne prosessen – som muligens viste seg å være et feilgrep, og i hvert fall ikke ga resultatene man kunne håpe. De samme innvendingene vil kunne rettes mot filmen, som langt på vei hyller både avtalen generelt og disse individene i særdeleshet.

Oslo bør naturligvis ikke ses som noen historisk korrekt gjengivelse av disse forhandlingene, dette er tross alt en dramatisering. Handlingen er dessuten avgrenset til det som utspilte seg frem til den første Oslo-avtalen ble undertegnet. Slik man gjerne gjør i film og tv-serier, iscenesettes disse begivenhetene med skuespillere som innehar en viss fysisk likhet med menneskene de portretterer – anført av Ruth Wilson (The Affair) og Andrew Scott (Fleabag) som det norske ekteparet. Det er lite å utsette på skuespillerprestasjonene, som denne typen dialogdrevne kammerspill i stor grad støtter seg på.

Vektlegger vennskap

Jeg anbefaler å se filmen sammen med Mor Loushy og Daniel Sivans dokumentar The Oslo Diaries fra 2018, som er tilgjengelig på NRK TV ut august (med norsk tittel Oslo-avtalen bak dørene). Ikke overraskende gir dokumentaren et mer utfyllende bilde av de samme de hendelsene – inkludert konsekvensene drapet på Israels statsminister Yitzhak Rabin og Benjamin Netanyahus påfølgende maktovertakelse, hadde for den til slutt mislykkede fredsprosessen.

Oslo
Regissør Bartlett Sher, manusforfatter: J. T. Rogers

I The Oslo Diaries blir Juul og Rød-Larsen knapt nok nevnt, noe som kanskje er å dra det litt langt i motsatt retning av spillefilmen. Like fullt: Der mange trolig vil oppleve vektleggingen i Oslo av enkeltmennesker og deres gryende vennskap under forhandlingene som i overkant «hollywoodsk», er det verdt å merke seg at også dokumentaren fremhever de mellommenneskelige aspektene ved prosessen. Det skal ikke underkjennes at denne formen for individualisering er både en styrke og svakhet ved filmatiske gjengivelser av politiske begivenheter, men nettopp det å møte motstanderen ansikt til ansikt og lære hverandre å kjenne som mennesker, synes å ha vært en essensiell del av det som faktisk utspilte seg rundt dette forhandlingsbordet.

Betimelig påminnelse

Med sin beskrivelse av enkeltmennesker med urokkelig tro på å få til det tilsynelatende umulige, kan man dog beskylde Oslo for å være en naiv film – slik man muligens også kan påstå at prosessen den omhandler var naiv. Det har blitt holdt mot avtalen at den utsatte sentrale problemstillinger og ikke tok høyde for ubalansen i maktforholdet mellom partene, og disse sidene kommer ikke nødvendigvis klart frem filmen.

At Oslo-avtalen ikke skapte fred mellom israelerne og palestinerne, kan nærmest ikke bli tydeligere enn det er i skrivende stund. Oslo inneholder riktignok noen avsluttende tekstplakater om den nedslående videre utviklingen i konflikten, men filmen synes først og fremst å ville gjenskape følelsen av håp som lå i den etter hvert forspilte muligheten. Det håpet kan man selvsagt trenge å gjenopplive nå – og kanskje er det betimelig med en påminnelse om at det første skrittet mot å få slutt på en krig, stadig er å sette seg ned og prate med motparten. Men i lys av hva vi ser utspille seg i dag, føles denne filmen dessverre vel så mye som naiv eskapisme.

Oslo er nå tilgjengelig
på HBO Nordic.

Avatar photo
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Du vil kanskje også like