Det fascinerende forfallet

Scener fra en tenkt dystopisk film: Kveld. En smilende Donald Trump i front med rødt slips, bak småstressede lakeier med våpen under jakken, på vei inn i Det hvite hus. Når Norsk forfattersentrum frir til søkere til produksjonsmidler for litterære kombiproduksjoner (lyd, bilde, tekst), og som henvender seg til Den kulturelle skolesekken, ønsker de seg […]

Forfatter og filmskaper.

Scener fra en tenkt dystopisk film: Kveld. En smilende Donald Trump i front med rødt slips, bak småstressede lakeier med våpen under jakken, på vei inn i Det hvite hus.
Når Norsk forfattersentrum frir til søkere til produksjonsmidler for litterære kombiproduksjoner (lyd, bilde, tekst), og som henvender seg til Den kulturelle skolesekken, ønsker de seg dystopier. En utopi er «et godt sted», mens dystopien da er et «ikke-godt sted». Dystopiske science-fiction-scenarier kjenner vi godt fra litteraturen og filmens verden. Blade Runner er en klassisk dystopisk referanse, regissert av Ridley Scott etter Philip K. Dicks roman Do Androids Dream of Electric Sheep? fra 1968. En annen roman av samme slag er Salamanderkrigen (1936) av tjekkiske Karel Capec – kanskje den mest imponerende av alle litterære dystopier. I fortellingen om salamanderne tar de litt etter litt makten, etter å ha blitt utsatt for grusomme eksperimenter, og infiltrerer etter hvert menneskenes institusjoner etter å ha lært seg menneskenes språk, og fordi salamanderne er så dyktige til å dykke etter perler, får de en økonomi og alt hva det innebærer av innsikt i handel og skummel vandel. Ukontrollerbare begivenheter ekspanderer, for å ende opp i krig og elendighet. En allegori over avskyelige historiske hendelser – som nok en gang ble til virkelighet, og slo all fornuft og besinnelse ut i hemningsløst raseri og tankeløs affekt, samtidig som Capec publiserte sin roman.
«Ikke-steder» har en sær tiltrekning innen både kunst og alminnelig sosial nysgjerrighet. Charles Dickens portretter fra skyggesiden i Londons slum, av den griske heslighetens vampyriske lumskhet og fattigdommens svøpe, var føljetonger i de engelske avisene, og ble lest med glupende appetitt – for her ble alt hva man selv fryktet, mulig å leve seg inn i på trygg avstand fra den slummen man kjente stanken fra i gatene. Den norske forfatteren Axel Jensen dyrket dystopien i den geniale romanen Epp (1966) om den ensomme einstøingen ved samme navn, og la oss ikke glemme hans makker Pushwagner og hans munterdystopiske bilder fra en futuristisk «idyll». Pushwagners dystopier står i en prisklasse for seg – de selger som varmt hvetebrød til investorer og samlere.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL