Det fascinerende forfallet

Scener fra en tenkt dystopisk film: Kveld. En smilende Donald Trump i front med rødt slips, bak småstressede lakeier med våpen under jakken, på vei inn i Det hvite hus. Når Norsk forfattersentrum frir til søkere til produksjonsmidler for litterære kombiproduksjoner (lyd, bilde, tekst), og som henvender seg til Den kulturelle skolesekken, ønsker de seg […]

Terje Dragseth
Forfatter, poet, musiker. Fast skribent i Ny Tid.

Scener fra en tenkt dystopisk film: Kveld. En smilende Donald Trump i front med rødt slips, bak småstressede lakeier med våpen under jakken, på vei inn i Det hvite hus.
Når Norsk forfattersentrum frir til søkere til produksjonsmidler for litterære kombiproduksjoner (lyd, bilde, tekst), og som henvender seg til Den kulturelle skolesekken, ønsker de seg dystopier. En utopi er «et godt sted», mens dystopien da er et «ikke-godt sted». Dystopiske science-fiction-scenarier kjenner vi godt fra litteraturen og filmens verden. Blade Runner er en klassisk dystopisk referanse, regissert av Ridley Scott etter Philip K. Dicks roman Do Androids Dream of Electric Sheep? fra 1968. En annen roman av samme slag er Salamanderkrigen (1936) av tjekkiske Karel Capec – kanskje den mest imponerende av alle litterære dystopier. I fortellingen om salamanderne tar de litt etter litt makten, etter å ha blitt utsatt for grusomme eksperimenter, og infiltrerer etter hvert menneskenes institusjoner etter å ha lært seg menneskenes språk, og fordi salamanderne er så dyktige til å dykke etter perler, får de en økonomi og alt hva det innebærer av innsikt i handel og skummel vandel. Ukontrollerbare begivenheter ekspanderer, for å ende opp i krig og elendighet. En allegori over avskyelige historiske hendelser – som nok en gang ble til virkelighet, og slo all fornuft og besinnelse ut i hemningsløst raseri og tankeløs affekt, samtidig som Capec publiserte sin roman.
«Ikke-steder» har en sær tiltrekning innen både kunst og alminnelig sosial nysgjerrighet. Charles Dickens portretter fra skyggesiden i Londons slum, av den griske heslighetens vampyriske lumskhet og fattigdommens svøpe, var føljetonger i de engelske avisene, og ble lest med glupende appetitt – for her ble alt hva man selv fryktet, mulig å leve seg inn i på trygg avstand fra den slummen man kjente stanken fra i gatene. Den norske forfatteren Axel Jensen dyrket dystopien i den geniale romanen Epp (1966) om den ensomme einstøingen ved samme navn, og la oss ikke glemme hans makker Pushwagner og hans munterdystopiske bilder fra en futuristisk «idyll». Pushwagners dystopier står i en prisklasse for seg – de selger som varmt hvetebrød til investorer og samlere.

Trump i Det hvite hus. Donald Trump og det amerikanske presidentvalget gir dystopiske reminisenser, i hvert fall hvis man skal forestille seg det verste – og det skal man, om man vil dyrke sine mest dystopiske lidenskaper.
Frame 1: Kveld. En smilende Donald Trump i front med rødt slips, bak småstressede lakeier med våpen under jakken, på vei inn i Det hvite hus. Frame 2: Kvinner på høye hæler og i utringede kjoler i et blitzregn av astronomiske dimensjoner. Frame 3: Party med Putin og hans vennelag av oligarker, med følge av litt mindre oligarker i gjestefløyen. Frame 4: Cocktailparty ved svømmebassenget. Frame 5: Den tomme tennisbanen. Frame 6: Bowlingbanen, der livvaktene hygger seg med piker, vin og sang. Frame 7: Den tomme kinoen med pornofilm. Frame 8: Trump og Putin sjanglende i de underjordiske avdelinger av Det hvite hus, mens de ler av et eller annet. Deretter en kjapp montasje fra de 132 rommene i Det hvite hus, med de 28 peisene og de 412 dørene som åpner og lukker seg av seg selv, som i en spøkelsesfilm. Frame 9: Vi ser Trump trone i det ovale rom, nippende til et glass kulørt vitaminjuice, omgitt av kone og barn og med skinnende hvite tenner. Frame 10: Hvite og svarte limousiner i kø foran både hoved- og bakinngangen, med hele det internasjonale diplomatkorps på vei inn i det hvite nyklassisistiske byggverk, nå rystet i sine søyler.

En dystopi er bare forbokstaven i forhold til det sammenbruddet vi saktens kan forvente og hva det vil medføre av folkevandringer, teknologisk kollaps, interne og eksterne kriger.

En dystopisk tegneserie, som utspiller seg like foran øynene våre i den amerikanske drøms presidentkampanje, som dekkes behørig av NRK-utsendte korrespondenter. «Trump er en idiot,» sier en hissig mann til kameraet. «Trump vil gjenreise den amerikanske drømmen,» sier en ung kvinne.
Er det amerikanske valget en forsmak på en virkelig dystopi som virkeliggjøres om kort tid? Amerikanske Cormac McCartys roman The Road (også filmatisert), en dystopi fra det sammenbruddet som truer det amerikanske samfunnet, kan leses som en forsmak på hva vi kan vente oss dersom den brautende bøllen Donald Trump får virkeliggjøre sine utopier. En utopi som selvsagt vil fortone seg som et ragnarok.
En dystopi er bare forbokstaven i forhold til det sammenbruddet vi saktens kan forvente og hva det vil medføre av folkevandringer, teknologisk kollaps, interne og eksterne kriger.
Allikevel finner vi dystopien tiltrekkende. Den fascinerer med sin forfallsestetikk, sin mørke humor, det gruoppvekkende, marerittet som bare er en drøm, som vi kan våkne fra ved å klype oss i armen og si: Huff, det er godt vi lever i Norge. Det er den danske forfatteren Tom Kristensen man kommer i hu når man drømmer om skipskatastrofer og hærverk.

Selvmotsigelsen. Å leve i et gjennomkontrollert samfunn som det norske, kan gi en smule angst – angst for det gjennomsystematiserte mennesket, grundig vel
etablert innenfor den normaliserte kontroll av forutsigelighet og robust forbruk. Samtidens kunstnere er også et produkt av denne tiden, og leverer kunstliknende produkter – også de gjennomkontrollert – som en alminnelig underholdningsroman, et beregnet stykke Macbeth, en passe designet og gammelmodig diktsamling for den gylne middelklassens dovne likegyldighet å konsumere. Det er en sann dystopi. Menneskene lever i en selvmotsigelse mellom det de gjør og det de sier de står for. Sånn definerte Nietzsche slavenes moral. Selv leverer jeg en søknad til Norsk Forfattersentrum, basert på en dystopisk tidsreise inn i en uoverskuelig fremtids utopi.

---
DEL