Det farlige ved dommedagsprofetier

KLIMAANGST: I virkeligheten går verden framover, selv om fanatiske aktivister og desperate medier gjerne vil fortelle oss det motsatte.

(Translated from Norwegian by Google Gtranslate)

Mange mennesker våkner opp hver dag og tenker at nå blir det bare verre. Det er ikke så rart, sett i lys av hvilke nyheter de bombarderes med fra aviser og tv. Men den dystre stemningen er et problem, for den nører opp under skrekkhistoriene om at klimaendringene vil ende i armageddon.

I virkeligheten blir verden bedre, generelt sett. Den gjennomsnittlige levealderen er mer enn doblet siden år 1900 og er nå mer enn 70 år. Siden økningen har vært særlig markant blant de fattige, har helseforskjellene også minket. Vi er mer kunnskapsrike, det er mindre barnearbeid, og vi lever i en av historiens mest fredelige perioder.

I tillegg har folk bedre økonomi. I løpet av de siste 30 årene er den globale gjennomsnittsinntekten nesten doblet, noe som har gitt redusert fattigdom. I 1990 var om lag 4 av 10 fattige, i dag er det knapt 1 av 10.

I løpet av de siste 30 årene er gjennomsnittsinntekten globalt nesten doblet, noe som har gitt  reduksjon i fattigdom.

Det har forandret måten vi lever på. For eksempel ble andelen mennesker som måtte gjøre sitt fornødne i det fri, halvert til 15 prosent mellom 1990 og 2015. I samme periode fikk 2,6 milliarder mennesker tilgang til bedre vannkilder; en global andel på 91 prosent.

- annonse -

Disse endringene har også bedret miljøet. Den største miljørisikoen – dødsfall som skyldes forurensning – har sunket betydelig; i lavinntektsland er den omtrent halvert siden 1990.

Rike land er flinkere til å bevare skog (og plante ny skog), takket være høyere avkastning i landbruket og endrede holdninger til miljøet.

Farlig aktivisme

Selv om mange hører om alt dette, er de fortsatt overbevist om at klimaendringene vil ødelegge jordkloden. Frykten er forståelig, men den forteller mer om innflytelsen fra ensporede aktivister og desperate medier enn om virkeligheten.

Vi blir fortalt at global oppvarming vil føre til ekstremvær og klimakaos som bokstavelig talt vil true vår eksistens. Dette synet er ikke bare grunnløst, men også i strid med funnene til FNs klimapanel IPCC.

For eksempel knyttes orkaner til global oppvarming. Men sannheten er at kun tre store orkaner (kategori 3 eller høyere) har rammet USA i løpet av de siste tretten årene – det laveste antallet siden år 1900.

I sin siste vurdering sier IPCC, som bruker ordet «syklon» for orkan, at «det ikke har vært noen signifikante observerte tendenser i global, tropisk syklonfrekvens» i løpet av det siste århundret. NASAs avdeling for orkanmodellering har konkludert med at antallet orkaner historisk sett «gir ikke ‘overbevisende bevis’ for en betydelig økning av drivhuseffekten på lang sikt».

Forskere tror at global oppvarming vil gi kraftigere og sjeldnere orkanaktivitet. Samtidig vil velstanden øke dramatisk i de kommende tiårene, noe som gjør oss mer motstandsdyktige mot slike hendelser. Når dette tas i betraktning, vil den samlede virkningen av orkanene faktisk være lavere innen 2100 enn den er i dag.

Klimaendringene er et reelt problem. Ifølge IPCC vil den samlede påvirkningen av global oppvarming i 2070-årene tilsvare et tap på rundt 0,2–2 prosent i gjennomsnittlig inntekt. Det er ikke verdens endelikt, men det samme som en økonomisk lavkonjunktur – i en verden som vil være bedre rustet enn i dag.

Frykt

En overdreven frykt vil føre galt av sted når vi skal håndtere den globale oppvarmingen. Bekymrede aktivister vil at vi skal slutte med fossilt brensel så raskt som mulig. Men det vil bety en bremsing av veksten som har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdommen og forvandlet planeten. Dette har en reell kostnad.

Menneskeheten vil ha det mye bedre i et scenario med et høyt forbruk av fossilt brensel enn om vi lykkes med å få CO2 verdiene ned – også i Afrika.

Rike og høyt utdannede mennesker ignorerer denne kostnaden. Under World Economic Forum i Davos i 2017 kritiserte den amerikanske visepresidenten Al Gore planene for å bygge et kullkraftverk i Bangladesh. Men den bangladeshiske statsministeren Sheik Hasina var rask til å poengtere; «Hvis du ikke kan utvikle folkets økonomiske muligheter, hvordan skal du da redde dem? Vi må øke matsikkerheten, og vi må gi dem jobbmuligheter.»

Analyser fra tenketanken Copenhagen Consensus Center viser at å utvikle kullkraft for å drive økonomisk vekst i Bangladesh er effektiv politikk, selv når man tar globale klimaskader med i beregningen. Kostnadene vil være 9,7 milliarder dollar, inkludert langsiktige globale klimakostnader på 570 millioner dollar, men fordelene vil være større enn 250 milliarder dollar – noe som tilsvarer mer enn et helt års BNP (brutto nasjonalprodukt) i Bangladesh.

FN utfører studier som viser fem ulike globale framtidsscenarioer. Det viser seg at menneskeheten vil ha det mye bedre i et scenario med et høyt forbruk av fossilt brensel enn om vi lykkes med å få ned CO2-verdiene – også i Afrika.

Vi må løse klimaproblemene, men vi må også sørge for at kuren ikke er verre enn lidelsen.

Vi må løse klimaproblemene, men vi må også sørge for at kuren ikke er verre enn lidelsen. En god løsning vil være å investere mer i forskning og utvikling av rimelige karbonfrie energikilder som kan utkonkurrere fossilt brensel over tid. Dette vil sikre en jevn overgang som verken bremser økonomiene eller skader de dårligst stilte i samfunnet.

Dommedagspropaganda og dysterhet forvrenger vårt verdensbilde og kan føre til dårlig politikk. Framtiden ser lys ut, og vi trenger smarte beslutninger for å bevare den slik.

Oversatt av Iril Kolle

Les også: Verdens vanskeligste kuvending, om klimapolitikk

bjorn@nytid.no
Lomborg er gjesteprofessor ved Handelshøyskolen i København og direktør ved Copenhagen Consensus Center

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

En landbrugsklynge – et topmoderne industrielt kompleks

MAD: Problemet er adgangen til mad. Alle skal spise for at leve. Skal vi spise, må vi købe. For at købe, må vi arbejde. Vi spiser, fordøjer, og skider.

Dydens diktatur

KINA: Kinas kommunistparti praler i dag med, at det er i stand til at genkende enhver af landets 1.4 milliarder borgere inden for få sekunder. Europa må finde alternativer til den stigende polarisering mellem Kina og USA – mellem et statsligt overvågende diktatur og den liberalistiske individualismes hensynsløse selvudlevelse. Måske en form for anarkistisk samfundsorden?

Protest kan koste deg livet

HONDURAS: Nina Lakhanis farlige søken etter sannheten bak drapet på miljøaktivisten Berta Cáceres ender opp i flere spørsmål enn svar.

Det kulturelle bindemiddelet

ROMAN: DeLillo iscenesetter en slags allmenn, paranoid tilstand, en mistenksomhet som har global rekkevidde.

Kreativ ødeleggelse

SØPPEL: Norge er ikke rigget for tekstilsortering. Selv om vi sorterer søppel, er vi ikke i nærheten av steder i Japan, som kan resirkulere i 34 ulike kategorier. Der er målet at kommunene ikke sitter igjen med noe avfall – og uten søppelbiler!

Kontrollsamfunnet og det uregjerlige

SENMODERNE: Mennesker i dag får mer og mer kontroll over omgivelsene – men mister kontakt med verden. Hvor går grensen for målinger, kvalitetssikringer, kvantifiseringer og byråkratiske rutiner?