Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Det fargerike indiske mikrokosmos

Diana Pascu
Diana Pascu
Frilanser.
REISEESSAY / På leting etter et selv vekk fra koronapandemien. I India er den vestlige strukturen snudd på hodet. I stedet for å gråte etter mat og rent vann synger de hjemløse massene mantraer og kaster blomster til sine idoler for å glemme sulten …

Mens jeg skriver dette, sitter jeg på ghats – trappene ned til Gangeselven – i Varanasi i Uttar Pradesh, en av Indias 28 delstater og et av de mest folkerike områdene i verden. Vi er i et halvt nedlukket scenario; på ukedagene kan vi bevege oss fritt fra syv om morgenen til åtte om kvelden, men vi må holde oss innendørs i helgene, da India er høyt oppe i «Corona Immunity Games» for andre år på rad.

Jeg så en gang en tigger på et indisk tog, en ung gutt som hadde fått amputert både armer og ben – tiggere tjener mer penger hvis de er krøplinger, og dermed blir de med vilje lemlestet i barndommen. Denne gutten fanget min oppmerksomhet av denne åpenbare grunnen, men også fordi han hadde et av de mest oppriktig glade smilene jeg noen gang hadde sett, og fordi det på T-skjorten han hadde på seg, sto i sterke farger: «Nr. 1. VINNER.»

Det fikk meg til å tenke på suksess og lykke, det minnet meg på de heldige og «velsignede» menneskene i det rike og utdannede Vesten som er så ulykkelige i den sosiale og økonomiske himmelen, som alltid sammenligner seg med sine jevnaldrende eller med uvirkelige Insta-påvirkere. De går nedover gaten fullstendig isolert fra sine medmennesker, ser ned i mobilen og lytter til hodetelefonene, med selvmordsuttrykk preget i et rent og fysisk sunt ansikt. Ja, livet er ikke så svart-hvitt, man er ikke fornøyd med å ha de naturlige fire legemsdelene intakt. Det er mer komplekst enn som så.

Sadhuenes lære

Det er nå over ett år siden jeg reiste gjennom India, på leting etter meg selv og bort fra koronapandemien. Jeg hadde den surrealistiske velsignelsen av å tilbringe de første seks månedene av pandemisk hysteri i Himalaya, i Gangotri, en landsby 3500 meter over havet ved foten av Gomukhbreen, hvor den hellige elven Ganges har sitt utspring.

For ordens skyld, alle elver er hellige. Jeg lærte dette og mye mer, også om hygiene og immunitet fra de beste sadhuene (religiøse, asketiske og hellige personer innen hinduisme og jainisme) – som forklarte at det at du elsker og respekterer deg selv og ditt miljø, øker din vibrasjon og motstandskraft så mye at intet virus noen gang vil kunne komme inn i dette tempelet som er din fysiske kropp.

Ashramer som mater og huser tusenvis av hjemløse kvinner og enker i nød.

Det er fem elementer i det fysiske universet: jord, vann, luft, ild og gass – respekter disse og du respekterer deg selv. Dette er selve definisjonen på helse. Tarmen/magen din er ikke forskjellig fra elveleiet, lungene dine er ikke forskjellige fra plantelivet på denne planeten. Og hjernen din er bare et organ – ikke forveksle den med sinnet ditt, som er akkurat som jordens atmosfære, som kommer fra hver celle i kroppen din, fra issen til tærne.

Et av Indias helligste og fattigste steder

Om høsten, da snøen begynte å falle og iskappen utvidet seg og nådde hulene vi bodde i, forlot jeg Himalaya og reiste 6000 kilometer sørover til Vrindavan i Uttar Pradesh, ved bredden av den hellige elven Yamuna, fødestedet til Krishna og hans hjerte, Radha.

Dette er et av Indias helligste og fattigste steder, til tross for dets popularitet med den berømte og rike ISKON-bevegelsen (International Society for Krishna Consciousness). På grunn av sin tusenårige tilknytning til Radha er Vrindavan hjem for hundrevis av ashramer som mater og huser tusenvis av hjemløse kvinner og enker i nød.

Når en indisk kvinne gifter seg, blir mannen og familien «ansvarlig» for henne. Hvis ektemannen dør, spesielt hvis de berørte familiene er fattige, blir kvinnen sendt frem og tilbake i familien, og noen ganger havner hun i Vrindavan for å be om Radhas hjelp. Kvinnene kan sees i dusinstore grupper på sine daglige turer tidlig om morgenen på Vrindavan parikrama – den runde veien rundt Vrindavan.

Slike store, omsluttende sirkler er en tradisjon i mange hellige indiske byer, som siden antikken er omgitt av sirkulære veier kalt parikrams, hvor aper, kyr, hunder, påfugler og andre ville og fredelige dyr lever. Veiene er frodig grønne og fargerike med utallige blomster- og fruktbusker, fikentrær samt mange små templer, statuer og graffiti. Her er verken graffiti som fornærmer, eller pornografi, alt dreier seg om Ganesh, Durga, Shiva, Krishna og Kali.

Velsignelser og fattigdom

Folk reiser fra hele India for å gå disse parikramene, meditere over tyngdekraften og forgjengeligheten i sin eksistens samt bidra med penger til ashramene – og få guddommelige velsignelser samtidig. Det er et vellykket sosialt system som ikke tar for seg årsaken til problemer, men som behandler symptomene ganske effektivt.

Renholderne, dyrepasserne, trepleierne, tempelsikkerhetsvaktene …

Det er mange mennesker som lever i fattigdom, men ikke på langt nær like mange som folk i Vesten forestiller seg. Middelklassen her lever som eliten sammenlignet med vestlig middelklassestandard. Mange mennesker bor riktignok på gaten, men de er alle en nyttig del av et sosialt nettverk som dekker deres grunnleggende behov og overlevelse.

La oss heller ikke glemme at det indiske været er overbærende hele året, mens banan-, mango- og kokosnøtt-trær vokser vilt i utkanten av byene. På sitt vis er det disse menneskene – renholderne, dyrepasserne, trepleierne, tempelsikkerhetsvaktene og så videre – som utgjør det fargerike indiske mikrokosmos. Denne strukturen har blitt satt på prøve i løpet av koronatiden, der folket fikk gjennomgå ulike typer nedstengninger og restriksjoner. Mennesker og dyr dør av sult, og de fattigste arbeidsinnvandrerne har utvilsomt lidd verst.

Varme og overbefolkede byer

For meg har det å reise fra de iskalde toppene av Himalaya og rett inn i de hete og overfylte indiske storbyene vært en leksjon i menneskets behov. Vrindavan gjennomsyres av guddommelig kjærlighet til Radha Krishna, og alle hilser på hverandre med «Radhe Radhe», navnet på Krishnas elskede. Ofte har indiske mytologiske historier en hemmelig metafysisk betydning. I dette tilfellet er Gopala Hari Krishna det opplyste selvet, den første sjelen, den øverste som kontrollerer og nyter av alle universer, som springer ut fra Ham og imploderer tilbake.

Mennesket er en merkelig skapning, vi er dyriske beist med evne til guddommelig selvrealisering. For å realisere vårt guddommelige potensial, for å erkjenne at vi er evige, ufødt og har en udødelig bevissthet som opplever livet gjennom små speil av «meg, meg selv og jeg» i kaleidoskopet som kalles Maya, må vi først ha dekket våre fysiologiske behov og vårt behov for trygghet. Så kan vi begynne å utvikle oss, finne en mening med tilværelsen, tilhørighet, kjærlighet, respekt, og til slutt kan vi løsrive oss fra det som er utenfor og vende blikket innover og starte selvrealiseringsreisen.

I India er den vestlige strukturen snudd på hodet.

I India er den vestlige strukturen snudd på hodet, og i stedet for å gråte etter mat og rent vann synger de hjemløse massene mantraer og kaster blomster til sine idoler for å glemme sult og hudinfeksjoner. Det fungerer til en viss grad, og den personlige misnøyen, følelsen av urettferdighet, frustrasjonen og alle de andre psykologiske plagene i det materialistiske Vesten blir minimert – til gjengjeld får disse mindre heldige lavere sosiale klassene mer ut av livet – ikke like mye som rikere og mer utdannede sosiale grupper, men mer enn hjemløse som lever et lev i skitt, avhengighet, vold og håpløshet i Londons gater.

Det er en radikal aksept og tro på at alt er som det skal være, som fungerer – alternativet er å tro på en uoppnåelig sosial likhet. De sulter og blir spist levende av lus, men de roper gladelig «Ram» og «Krishna» i håp om at de vil bli plukket opp av Herren og ført rett til riket av melk og honning. Med dette i tankene, etter noen ukers spasering i Vrindavan Parikrama og bading i Yamuna, måtte jeg forlate dette sosiale eksperimentet hvor tusenvis av mennesker prøver å snu behovspyramiden [Maslow].

Det eneste jeg kunne gjøre, var å føle takknemlighet over å kunne leve med det beste fra begge verdener og gjenta den buddhistiske bønnen som lyder: Måtte alle vesener i universet, sette og usette, finne sin lykke og bli fri fra sin lidelse.

I naturen og templene for å finne ro.

Etter å ha bodd i Kali-jungelen i Goa og noen få ashram-landsbyer i Maharashtra og Andhra Pradesh nådde jeg Coimbatore og Isha Foundation, hjemmet til Jaggi Vasudev Sadhguru. En litt apokalyptisk scene sammenlignet med da jeg bodde og jobbet frivillig der et år tidligere. Besøk var fortsatt tillatt, men selve ashramen var forseglet, og besøkende med munnbind ble guidet gjennom skiltede veier fra Adi Yogis majestetiske 35 meter høye statue mot Linga Bhairavi-tempelet, inn i Dhyanalinga-meditasjonsdomen og ut igjen.

Disse templene trekker til seg og sender fra seg energi. Vitenskapen bak dem er kompleks, og man kan føle energien på kroppen, like tydelig som man kan oppleve et bad etter en tre dagers togreise. Vi mennesker har i halvannet år levd i en stressfremkallende, panikkfylt virkelighet der fornuft og galskap, sannhet og løgner blandes, og deltatt i en sjokkerende dans av ødeleggelse og gjenfødelse, Shiv Tandav. Vi søker tilflukt i naturen og templene for å finne ro.

De jungianske forestillingene om egoet, superegoet og id er knyttet til den vediske ideen om det lille selvet, atman, og det høyere, øverste selvet, paramatman.

Senere nådde jeg Tiruvannamalai i delstaten Tamil Nadu, dypt inne i de kuperte skogene i det sørlige India. Tiruvannamalai er kjent for sin intrikate og fargerike arkitektur og gamle templer, spesielt Arunachaleswarar Mandir. Jeg så tempelet i det fjerne gjennom tåken fra Arunachala. Det er ingen tidsoppfatning her, alt flyter bokstavelig talt annerledes, med en hastighet som verken er langsommere eller raskere enn det som er mulig å bedømme. Det sies at bakken er en fysisk manifestasjon av Shiva, og, med Ramana Maharishis ord, er den også en materiell representasjon av Selvet. De jungianske forestillingene om egoet, superegoet og id er knyttet til den vediske ideen om det lille selvet, atman, og det høyere, øverste selvet, paramatman.

Det vi moderne mennesker kaller «oss» og «vårt», er bare en falsk opphopning av tanker og følelser og materie som ikke er ekte, ikke sanne og ikke evige. I kjernen av dette er det et svart hull kalt atman, det virkelige selvet.

En parikrama går rundt Arunachalahøyden, med de vanlige babas, apekatter, hunder og kuer som bor i den. Gå rundt den én, to ganger, tre ganger, og du vil begynne å sveve over luktene, lydene og fargene og nå et sted med surrealistisk stillhet.



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

Kampen om verdensherredømmet

DANMARK: Danskerne har yderligere i stort omfang taget «the American Way of Life» til sig med hele «køb og smid væk-forbrugskulturen». Med dagens geopolitiske skifte bør et europæisk politisk projekt formuleres.

Det fremmede hjerte

FILOSOFI: Bogen Den ubudne blev begyndelsen på en ny essayistisk skrivepraksis, hvor temaer som krop, berøring, hud, religion, tro, by, vandring, malerkunst og film kommer til at sætte sit præg. Skal man give plads til den ubudne?

Maidan-hendelsene er nøkkelen til å forstå krigen i Ukraina

UKRAINA: Er det Russland som var aggressor i Ukraina, mens Vesten støttet Ukrainas frihetskamp? Eller er det Vesten som var aggressor, mens Russland støttet Ukrainas valgte regjering?

Bestefar var torturist

VOLD: Max Rook var et monster, et uhyre – en som nøt å se andre lide. Kristin Aalen ønsket å komme under huden på «torturisten», finne beveggrunner han måtte ha.

«Det er bare mørkt, grått og helt, helt dødt.»

GAZA: Aldri tidligere i historien, noe sted i verden, har så mange barn måttet amputere en arm eller et bein som i Gaza. Her ble Katrin Glatz Brubakk ansvarlig for et psykososialt team på ti psykologer, rådgivere og sosialarbeidere.

Verdens villmarkskongress

MILJØ: Hva kan villmarken bety for urbefolkningen som er fratatt den i USA – eller parallelt, for løver som inngjerdes og fratas muligheten til å leve som ville i villmarken i Sør-Afrika?

Nobels fredspris til Sør-Afrika!

FRED: Det å tildele fredsprisen til Sør-Afrika kunne være en del av et nødvendig oppgjør med den mindre fredelige rollen Norge har internasjonalt – etter blant annet angrepet på Libya.

Angelas mørke side

TYSKLAND: Alternative kilder kan utfordre Merkels velpolerte selvbilde. Eksempelvis nærheten til DDR-regimet når det gjelder både henne selv og faren. Budskapet er at Angela Merkel har ødelagt CDU og bærer ansvaret for de politiske, økonomiske og kulturelle problemene Tyskland nå sliter med. I mye av kritikken fra høyre berøres også Stasi. Merkel har underbetont samarbeidet mellom seg selv og DDR-regimet.

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.