Det europeiske drømmearbeidet

Møllebyen Litteraturfestival 2015 «EUROPA!» – Moss, 21.–23. august 2015: Noe av det beste litteraturen har å by på, er dens evne til å tenke parallelle virkeligheter og fremtider.

Kjetil Røed

Filmkritiker i Ny Tid.

Møllebyen Litteraturfestival har de siste årene etablert seg som en av de aller viktigste litteraturfestivalene her i landet. Ikke bare det: House of Foundation (H//O//F), som avholder festivalen, har med sin fremragende bokhandel og sine utsøkte bokutgivelser blitt et kardinalpunkt i produksjonen av interessante småbøker på norsk. I år har H//O//F blant annet utgitt Olivier Cadiots Diktekunsten – en poetikk formulert som språklig utforskning av oversettelsesarbeidet. Et godt eksempel på at tenkning er like mye form som innhold.
«Å lære seg norsk via fransk, å oppdage norsk grammatikk som en oversettelse av franske bøyningsformer som ikke finnes på norsk, er en tilnærmingsmåte som synes å stemme godt overens med Cadiots verk,» som oversetter Gunnar Berge bemerker i bokens etterord. Initiativer som H//O//F gir grunn til håp på litteraturens vegne i en tid som fortsatt defineres av krim og bestselgere.

Drømmeløst. Årets litteraturfestival har Europa som tema. Man kan vel neppe, dagens situasjon tatt i betraktning, forestille seg et mer relevant emne. «Målet vårt er ikke å sette sammen bidrag som peker i én intellektuell, estetisk eller politisk retning, men heller en vifte av innganger som har det til felles at de er overraskende og ikke forholder seg til etablerte tankemønstre,» kan vi lese på festivalens hjemmesider.
Ganske visst – katalogen som utgis i forbindelse med festivalen, sammen med flere relaterte bøker som utkommer parallelt, fungerer som et arkiv for utforskning av Europa som drøm og realitet med litteraturen som plattform. Som i Cadiots bok er det form og innhold som utforskes, men her er målet å tydeliggjøre bildet av et kontinent som er i ferd med å bli drømmeløst og ribbet for myter.

Makt og avmakt. Flere har hevdet at Angela Merkel ikke lenger bare er rikskansler i Tyskland, men har blitt overhode for hele europaregionen. Vi ser det i forhandlingene med Hellas, hvor det greske parlament og folk er underlagt EUs hauker. Ser vi en ny form for kolonialisme, basert på gjeld?
«Jag kan inte länger se en väg i någon väg,» skriver Pernille Berglund i sitt dikt «Krononatur (ur en pågåande process)». Her forteller hun om sin bestefar som forsøkte å vinne tilbake bruksretten til sitt hjemsted i den europeiske menneskerettighetsdomstolen, etter uforrettet sak i det svenske rettsvesenet. Han døde før noe mer skjedde. Den enkelte borger har ikke så mye å si mot makten. «Det handlar om pengar och kunskap: att ha kunskap om hur domstolen fungerar och att ha råd och tid att föra process».

By og land. Drømmen om Europa er ferd med å bli et mareritt. I Udvidet ansikt skriver Jeppe Brixvold sammen myte og realitet, med Zeus som vilter okse i sentrum. I den opprinnelige greske myten voldtar han kvinnen Europa, før hun senere føder barna som skal gi opphav til kontinentets folkeslag. Europa er unnfanget under et overgrep som forlenges helt inn i våre dager, hvor den greske gudeverden har blitt erstattet med euro og Deutsche Bank.
I dag er det de fattige landene som spiller rollen som den svake, mens EU-toppene og den økonomiske troikaen er blitt Zeus i ny form. «I realiteten har EU bevæget sig imod en stadigt større forskel på centrum og periferi. Tyskland er det økonomiske og dermed ideologiske centrum, den ofte irettesatte periferi er for øjeblikket Grækenland og Spanien. Af samme grund har en protestbevægelse som Podemos dannet sig i Spanien, hvilket pludselig afslører en ny sydnord-ideologisk forskel i Europa,» skriver Brixvold.

Penger og kultur. Drømmen om Europa i dag er blitt en økonomisk drøm, ifølge mange av årets bidragsytere til Møllebyen Litteraturfestival. Det som opprinnelig var en handelsunion, er blitt en ramme for en politikk hvor også det som ikke er økonomisk reformuleres i økonomiske termer.
I «EU. Europa. Identitetspolitik» påpeker Staffan Lundgren hvordan EU gjør kulturen til et finansielt anliggende. «Vi måste inse att kultur är en viktig källa till näring och stimulans för Europas sociala och politiska organ,» heter det i et visjonsdokument forfattet av kulturkomiteen for EU-kommisjonens prosjekt Ny skildring av Europa.

Litteraturen kan ikke beskytte oss mot en virkelighet ute av kontroll, men den kan bidra til å se den bedre.

Hva svarer man på noe slikt? George Caffentzis foreslår i artikkelen «Klassekampens tre tidsdimensjoner» at kapitalismen består av flere tidsforløp: at det også finnes en tid utenfor kapitalismen, i de felles områdene – allmenningene, som han kaller dem – som ennå ikke er omregnet til pengeverdi eller oversatt til råvarestatus eller vareform. Det finnes ressurser, steder, tanker som alle kan bruke uavhengig av klasse eller pengebeholdning – for eksempel allmenningene i naturen, men også språket, kjærligheten og altså litteraturen og kunsten.

Fellesskapets utvidelse. «Den virkelig subversive hensikten med Occupy-stedet er å forvandle offentlig rom til allmenning-
er. Et offentlig rom er, når alt kommer til alt, et rom som eies og åpnes/avstenges av staten, det er et res publica, en offentlig sak. Et allment rom, derimot, er åpnet av dem som okkuperer det, det vil si dem som bor i det og deler det ifølge deres egne regler,» skriver Caffentzis sammen med Silvia Federici i «Allmenninger mot og bortenfor kapitalismen».
Det er allmenningene vi må holde fast på og dikte videre med. Den svakest stilte kan fortsatt skrive en fortelling som redefinerer koordinatene i den europeiske drømmen, slik at det som er felles kan utvides. Litteraturen er en slik plattform.

Vergeløst språk. Ingvild Burkey parafraserer Inger Christensens Alfabet. «abrikostræerne findes, abrikostræerne findes,» skrev Christensen, og la for dagen en poetisk undring over virkelighetens faktum. Men utover i diktsamlingen legges et stadig press på betrakteren. «Atombomben findes, Hiroshima, Nagasaki, Hiroshima den 6. august 1945 Nagasaki den 9. august 1945». Rundt de samtidige begivenhetene, truende som de er, reiser Christensen et konseptuelt språkskjelett tuftet på et matematisk system, nemlig Fibonacci-rekken. Til tross for truslene som gradvis inkluderes i skrivingen, skaper hun et «poetisk skall», en immuniserende form som beskytter mot farene som utmales.
Hos Burkey er ikke poesien lenger et trygt sted. «Aprikostrærne hugges, aprikostrærne brennes,» kvitterer hun. Diktet er ikke beskyttet av litteraturinstitusjonen, antyder hun, men til gjengjeld kommer det bedre til syne som orienteringsredskap. Hos Burkey fininnstilles poesien som virkelighetsgjengivende redskap, fordi den som skriver, lokaliserer seg i selve språket som mer utsatt og vergeløs enn i diktet som omskrives. Finnes ikke aprikostrærne, da? Joda, men «ingen kan lenger // leve av aprikoser».

Drømmearbeid. Individet må tilmåles en tid som kan konkurrere med kapitalismens tid og det nykoloniale Europas tid. Ved å fortelle hverandre historier eller lage bilder av vår egen virkelighet, kommer litteraturen i et konfliktforhold til den finansialiserte drømmen om Europa som vi, når dets synlighet demonstreres, må tenke gjennom.
Det trenger ikke være så dramatisk – det kan gå langsomt for seg, selv om tankearbeidet og diktningen ubønnhørlig tegner opp et eget rom som har plass til drømmer igjen. «Bornholmerur udmaaler Evigheden i en gammel Bondekones Stue,» skriver Eva Tind. Detaljene, det trivielle, det personlige og langsomme må få eie rom. En tikkende klokke skal få lov til å legge press på storkapitalens tid – som allerede legger press på oss, på Europa.
Litteraturen kan være et mulig peileredskap, for uten en vilje til å gjenoppfinne evnen til å drømme om Europa, ser det mørkt ut. Et slikt drømmearbeid er i virksomhet i Moss i august.


Røed er fast anmelder i Ny Tid.
kjetilroed@gmail.com.

---
DEL