Det er vi som er farlige, ikke maskinene

Eksperter på kunstig intelligens (KI) deler seg hovedsakelig i to leire: De som føler seg sikre på at maskiner vil passere mennesker i intelligens innen relativt kort tid og som frykter for hvilke konsekvenser dette vil få for menneskeheten, og de som føler seg sikre på at maskiner aldri kan bli mer intelligente enn oss og som derfor mener at det er lite å frykte.

Forfatter Melanie Mitchell tilhører definitivt den siste kategorien.

Mitchell er professor i informatikk ved universitetet i Portland og har arbeidet med analogisk tenkning, komplekse systemer, genetiske algoritmer og cellulære automater (matematisk modellering). Hun har flere bøker og utgivelser bak seg, blant annet An Introduction to Genetic Algorithms (1996). Hun hevder at selv om en maskin har klart å gjøre seg uslåelig i sjakk, duger den jo ikke til noe som helst annet.

Jeg synes hun virker for tilbakelent i sine synspunkter. Det er riktig at det som er lett å lære for mennesker, er vanskelig for maskiner, men det motsatte gjelder også. Det største problemet er derimot at maskiner og mennesker har problemer med å forstå hverandre. Det er vanskelig for oss å forstå hvorfor intelligente maskiner strever med noe som selv små barn makter så lett som ingenting – som for eksempel å skille mellom en hund og en katt på et bilde.

Vi mennesker har en tendens til å overvurdere maskinenes intelligens og til å undervurdere
vår egen.

Datamaskiner er lynraske til å lære seg reglene i forskjellige spill, men har store utfordringer med å forklare hvorfor de gjør som de gjør på en måte . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Abonnement kr 195 kvartal