Det er vår egen skyld

ØDELAGT NATUR:  Profittjag, illegal handel med ville dyr og en økende befolkning som tar over naturområder, gir grobunn for katastrofer. Covid-19 er ikke naturens hevn; vi har gjort dette mot oss selv.

(Translated from Norwegian by Google Gtranslate)

Plutselig er jeg hjemme i Berlin, for første gang på to år. Det er en kveld i mai; jeg sitter ved skrivebordet. I en avlyst verden. Ser ut av vinduet, der løvtrær i fullt flor truer med å sluke lyset fra gatelykten. To og to vandrer folk forbi. Noen øver dansetrinn i parken. Ellers – en implodert normalitet har bitt seg fast på ubestemt tid.

En av de utallige avlyste begivenhetene der ute bærer navnet WILD11, i regi av World Wilderness Congress. Gjennom 45 år har dette internasjonale økologiske forumet samlet ledere fra alle samfunnssektorer – her er representanter fra vitenskap, kunst, finans, aktivisme, regjeringer og urfolk. Målet er å koordinere nye løsninger til forsvar for planetens uberørte natur.

I mars i år skulle de treffes i Jaipur i India, der den lokale vertsorganisasjonen Sanctuary Nature Foundation blant annet har hatt stor suksess med sitt tigerprosjekt. Aldri har løsninger hastet mer midt i klimakaoset av oppheting, nedkjøling, smelting og storm. Nødsituasjonen forsterkes ved den sjette masseutryddelseskrisen, som undergraver vårt alles biologiske grunnlag. Hovedårsak til krisen er den menneskeskapte utraderingen av økosystemer, som igjen er en vesentlig bit av det mønsteret som brakte oss covid-19-pandemien.

«Kontakten mellom mennesker og viltliv skaper ideelle muligheter for virus som kan hoppe
fra en redusert viltbestand til en raskt tiltakende og tilgjengelig vert – mennesket.» Vance Martin og  David Quammen

Ironisk nok ble WILD11 offer for nettopp det temaet det hadde satt seg fore å behandle. Vance Martin, president i The Wild Foundation, beskriver konsekvensen av menneskets brutte forhold til naturen: «Covid-19 sprang ut av et legalt ‘vått’ viltmarked i Kina. [Det kalles det fordi dyr slaktes på stedet, red. anm.].

- annonse -

Aper, flaggermus, kyllinger, katter, skilpadder, slanger, frosker og andre dyr er stappet inn i bur som er stablet på hverandre. Her sitter de og utstråler frykt og slipper ekskrementer på hverandre, for så å bli slept til slakteren rett ved, der bakken er oversvømt av blod og gørr. Disse ‘våtmarkene’ springer ut av en massiv, dårlig regulert industri bestående av kommersiell vilthandel i Kina og Sørøst-Asia. Herfra selges alt som kan gå, krype, skli, hoppe, svømme eller fly.»

Besøke de fjerneste kroker

Min mann og jeg startet ikke vår lange reise for å dokumentere alle slags krisetilstander. Tvert imot. Vi hadde innredet vårt offroad-kjøretøy med reisekjøkken, bøker, klatreutstyr, snorkelutstyr, film- og fotoutstyr, toalett og telt på taket – alt for å oppleve et naturmangfold på nært hold i sin reneste, villeste form. Vi ville besøke og være selvforsynt i de fjerneste kroker.

Vi krysset Namibørkenen, vandret i Patagonias høyland, bivånet kopulerende løver i Serengeti, fant leopard i trærne i Botswana, sporet opp ørkenelefant, oryx og en himba-landsby, hilste på koala og eksotiske fugler, tok nattlige turer i Amazonas’ jungel, beundret Yellowstones fargesprakende varme kilder.

Vi tenkte nok også: Se det som er igjen før det forsvinner. 60 prosent av pattedyr, fugler, fisk, krypdyr og amfibier skal være eliminert i årene 1970–2014. Enkelte pattedyr har vi riktignok gitt gode forhold: Det finnes nå ti ganger så mange husdyr som ville dyr og fugler. Samtidig sørger naturen for tjenester verd 125 trillioner dollar, i tillegg til frisk luft, rent vann, mat, medisin og energi. Ifølge økonomene.

Nord-Afrika var for farlig og vanskelig å krysse, så vi fløy den første etappen mens bilen ble skipet til Walvis Bay i Namibia. Vi landet i Senegal – en liten vestafrikansk kyststat med demokratisk styringsform og etter hva jeg hadde sett i brosjyrer vakre, langlemmede mennesker.

Det traff meg som en nesestyver at vi landet midt i en gigantisk søppelhaug. Vi hadde bestilt husvære hos en fransk Airbnb-vertinne, og bodde med hennes senegalesiske familie noen mil sør for Dakar. Fire små hus var plassert rundt et svømmebasseng og skjermet fra utenverdenen med mur. Utenfor var alt dekket av skrot og stinkende søppel.

Søppelhauger ved byene

Vår vertinne forklarte at hun hadde tatt opp saken med borgermesteren, til ingen nytte. Hun utviklet depresjon. Omsider innså hun at dette var et fenomen hun ikke kunne gjøre noe med og trakk seg tilbake til sin private oase. I nitten dager betraktet vi kvinner kledd i elegante gevanter, med stolt holdning og kurv på hodet vandrende over søppelhaugene som den naturligste ting av verden.

Hvordan kan det ha seg at mennesker som legger vekt på skjønnhet, tilsynelatende problemløst tilpasser seg groteske levekår?

Jeg undret meg. Hvordan kan det ha seg at mennesker som legger vekt på skjønnhet, tilsynelatende problemløst tilpasser seg groteske levekår? Om saken er kulturelt betinget, hva er forklaringen?

Situasjonen var for øvrig ikke annerledes i hovedstaden Dakar. Er det kanskje slik at det førindustrielle livet – før plasten var allestedsnærværende og drikke leveres i metallbokser – tillot avfall å bli kastet ut av vinduet, der det ble til nyttig kompost? Og at samfunnet rett og slett ikke har hengt med i nyere tid?

Mine undringer ble til såre konstateringer jo mer vi kjørte rundt i Afrika. Avstandene mellom nasjonalparkene var sørgelig store. Vi tilbakela endeløse strekninger med utarmet land, og hver gang vi nærmet oss en by, tiltok forsøplingen.

Vi skiftet kontinent, og i Sør-Amerika fortsatte elendigheten. Unntaket var høylandet i Chile, Peru og Bolivia, der lama og flamingo smykket storslåtte panoramaer. Først da vi nådde Canada og Alaska, kunne vi hvile dypt i opplevelsen av en gedigen naturlig sammenheng. Å holde grizzlybjørnene med selskap mens de fråtset i laks i elvene i Katmai nasjonalpark, var en opplevelse av de helt sjeldne.

Massedød i korallrevene

I Australia har miljøproblemene et annet ansikt. Her er det plass til alle. Vi nøt i store drag. Rene strender, rene byer. Her samler skrotet seg i hodene på beslutningstakerne. I seks måneder raste skogbrannene og tilintetgjorde et areal større enn Irland. 34 mennesker døde. Mer enn 6000 hus brant ned. En milliard dyr strøk med, deriblant en tredjedel av samtlige koalaer. Tapt habitat forverrer situasjonen.

Koala

I det berømte Great Barrier Reef# også kjent som et av verdens sju undere målte forskere i år de høyeste temperaturene siden målingene startet. For tredje gang på fem år finner massedød sted blant korallrevene. Dette unike økosystemet – en viktig næringskilde for lokalbefolkningen – besøkes av over to millioner turister hvert år og bidrar til Australias økonomi med 6,5 milliarder dollar. Organisasjonen Climate Council antar at klimaoppvarmingen i det neste tiåret vil koste australske eiendomsbesittere 360 milliarder euro.

Australia er verdens største kulleksportør. Scott Morrison-regjeringen vil ikke innrømme sammenhengen mellom landets satsning på fossilt brennstoff og katastrofebrannenes økning. Styresmakten viser fortsatt ingen tegn til å endre sin klimapolitikk, tross befolkningens protester.

Økt kommersialisering og handel med vilt for profitt.

Illegal handel med ville dyr

Men så dukker et mektig, om enn usynlig, monster opp, og med ett er hele verden av hengslene. Det blir påtrengende viktig å forstå det større bildet utenfor «våtmarkedene» i Kina. Vance Martin og forsker David Quammen (med boken Spillover) slår fast: «Det større bildet omfatter en lang liste: den illegale handelen med ville dyr, forsterket gjennom massiv krypskyting, ofte kamuflert gjennom legale markeder. Økt kommersialisering og handel med vilt for profitt. Det stadig større tapet av habitat og villmark grunnet menneskers ‘omdannelse’ av uberørt natur.

Jordas befolkning, nå åtte milliarder, snart tolv, hvilket forårsaker migrasjon og invasjon av områder som har vært planetens helligdommer i tusenvis av år.

Planlegging av infrastruktur, iberegnet tjuefem millioner kilometer nye veier de neste tjue år, hvilket vil fragmentere det naturlige miljøet ytterligere. Fordobling av byområder. Alt dette øker kontakten mellom mennesker og viltliv i et hittil ukjent omfang. Det ødelegger naturen som er vårt livsgrunnlag og skaper samtidig ideelle muligheter for virus som kan hoppe fra en redusert viltbestand til en raskt tiltakende og tilgjengelig vert – mennesket.» Viruset stammer fra levende dyr.

Invadering av naturen

Mens jeg sitter ved vinduet dennne maidagen og tar inn den sjeldne bystillheten, har jeg god tid til refleksjon. I april proklamerte Kinas toppledere et øyeblikkelig og permanent forbud mot handel med og konsum av ville dyr. De sa at den raske beslutningen ville hjelpe landet med å bekjempe utbruddet av koronaviruset. De regnet med at illegalt konsum og handel med ville dyr vil bli «hardt straffet».

«Covid-19 er ikke naturens hevn, vi gjorde det mot oss selv.» Thomas Lovejoy

Eksperter slår dessuten fast: «De seneste teoriene om at viruset stammer fra et laboratorium i Wuhan by, er høyst usannsynlige.» Og at viruset skal ha blitt kultivert der, «er absolutt utelukket, da vi vet at det stammer fra levende dyr».

At letingen etter ur-viruset fortsetter, er viktig, men la det ikke avlede fra hovedsaken. Den renommerte biologiprofessoren Thomas Lovejoy oppfant uttrykket «biologisk mangfold» i 1980. Han uttalte nylig i avisen The Guardian: «Pandemien er konsekvensen av vår kontinuerlige og utstrakte invadering av naturen og den gigantiske, ulovlige handelen med vilt, og i særdeleshet ‘våtmarkedene’ i Asia og bush-meat-markedene i Afrika. Covid-19 er ikke naturens hevn; vi har gjort det mot oss selv.»

Og til den som ikke får nok av gode råd, her er ett som stammer fra før-koronatider: «Jeg ser menneskets eneste sjanse i det at det endelig tar inn over seg to innsikter: Det deler skjebne med hele resten av menneskeheten, og denne tilhører naturen, ikke omvendt.» Albert Einstein.

Foto: Ranveig Eckhoff

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

En landbrugsklynge – et topmoderne industrielt kompleks

MAD: Problemet er adgangen til mad. Alle skal spise for at leve. Skal vi spise, må vi købe. For at købe, må vi arbejde. Vi spiser, fordøjer, og skider.

Dydens diktatur

KINA: Kinas kommunistparti praler i dag med, at det er i stand til at genkende enhver af landets 1.4 milliarder borgere inden for få sekunder. Europa må finde alternativer til den stigende polarisering mellem Kina og USA – mellem et statsligt overvågende diktatur og den liberalistiske individualismes hensynsløse selvudlevelse. Måske en form for anarkistisk samfundsorden?

Protest kan koste deg livet

HONDURAS: Nina Lakhanis farlige søken etter sannheten bak drapet på miljøaktivisten Berta Cáceres ender opp i flere spørsmål enn svar.

Det kulturelle bindemiddelet

ROMAN: DeLillo iscenesetter en slags allmenn, paranoid tilstand, en mistenksomhet som har global rekkevidde.

Kreativ ødeleggelse

SØPPEL: Norge er ikke rigget for tekstilsortering. Selv om vi sorterer søppel, er vi ikke i nærheten av steder i Japan, som kan resirkulere i 34 ulike kategorier. Der er målet at kommunene ikke sitter igjen med noe avfall – og uten søppelbiler!

Kontrollsamfunnet og det uregjerlige

SENMODERNE: Mennesker i dag får mer og mer kontroll over omgivelsene – men mister kontakt med verden. Hvor går grensen for målinger, kvalitetssikringer, kvantifiseringer og byråkratiske rutiner?