Det er lett å arrangere valgkampturer til vestkanten og peke nese til rikingene. Men hagene deres er også våre – de tar vare på kvaliteter og naturmangfold.

Jeg følger ikke med på NRKs historiske reality-suksess, Anno, hvor folk er hensatt til å leve i Fredrikstad rundt år 1700. Men på P2s program Ekko forleden dag hørte jeg en interessant utlegning om hvordan det fysisk så ut i landet vårt på den tiden. Landskapet i store deler av Sør-Norge var svært annerledes enn […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg følger ikke med på NRKs historiske reality-suksess, Anno, hvor folk er hensatt til å leve i Fredrikstad rundt år 1700. Men på P2s program Ekko forleden dag hørte jeg en interessant utlegning om hvordan det fysisk så ut i landet vårt på den tiden. Landskapet i store deler av Sør-Norge var svært annerledes enn det er nå, fortalte en historiker. Store områder var så godt som avskoget. Trevirkeeksporten til utlandet, blant annet til seilskutebygging, hadde strippet landet for trær. Vanlige borgere hadde neppe mye de skulle ha sagt.
Dette er vesensforskjellig fra dagens situasjon. Dagens landskap er blitt demokratisert. har jeg nettopp lest i boken Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention, med Karsten Jørgensen, Morten Clementsen, Kine Halvosen Thorén og Tim Richardson som redaktører – alle forskere fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Boken blir selvsagt ingen kioskvelter, til dét er den for smal og akademisk, men den er viktig med tanke på den videre utviklingen av norske og europeiske landskap.

Synet på landskap. Den europeiske landskapskonvensjonen ble signert i år 2000. I dag har 40 europeiske stater ratifisert den, og Norge var blant de aller første. Konvensjonen viser et paradigmeskifte i synet på landskap, fra å være en sektor- til å bli en fellesarena hvor alle slags aktiviteter finner sted. Slik «landskap» defineres i konvensjonen, handler det om hvordan folk oppfatter et område, og landskapets karakter ses som et resultat av både naturlige og menneskelige faktorer. Dette betyr, ifølge boken, at hele Jordens overfalte er et landskap – og hvordan vi ser på dette landskapet, er med på å gi det verdi.
Betyr dette at vi vil få mer variasjon i landskapstypene, eller vil det tvert imot føre til mer ensretting? Kanskje det siste, undrer forfatterne, som likevel ser flest muligheter i konvensjonen. Den forplikter oss blant annet å vurdere om landskap er godt nok ivaretatt i lovverket, å forbedre de faktiske kunnskapene om egne landskap, å bidra til å bevisstgjøre folk i det sivile samfunnet, private organisasjoner og offentlige etater, og å gi befolkningen, lokale/regionale myndigheter og andre mulighet til medvirkning i landskapspolitikken.
Og alt dette skal vi rapportere om, annethvert år, til Europarådets konferanse om landskapskonvensjonen.

Takk til renessansen.  Dette må være en utvidet form for utvidet miljøvern, gitt at konvensjonen omfatter alle typer landskap; by- og bygd, kyst og fjell. Det kan være såkalt verdifulle eller ordinære landskap, og de som kan trenge reparasjon. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer, men heller på å påvirke disse i den retningen folk ønsker seg. Og særlig vekt legger den på landskap der folk bor og arbeider, og der barn vokser opp.
I kapittelet om historiske påvirkninger fremheves renessansen (igjen) som kilden til våre tanker om verdifulle landskap. Disse ideene førte etter hvert til at verdens første nasjonalpark ble opprettet, i USA i 1872. Ikke mange årene etter fikk vi Virunga nasjonalpark i det tidligere Belgisk Kongo – slik at det fortsatt er fjellgorillaer igjen i området. Noe godt la belgierne igjen etter seg.
I 1959 skrev den østerrikske geografen Walter Strzygowski boken Europa braucht Naturparke, og Europarådet fattet interesse for temaet. Et eget regionalt charter uttalte i 1983 eksplisitt at stater måtte se nøye på områder av stor naturlig skjønnhet, rike på kulturelle verdier og arkitektoniske kvaliteter.

Grønne lunger. Byparken fikk ellers sitt store gjennombrudd i det 19. århundre. Tankene fra den franske revolusjonen og Rousseau sto sterkt, og nye, offentlige «møteplasser» oppsto gjennom aviser, kafeer – og urbane parker, slik som Den engelske park som åpnet i München i 1789. En dose ville trær og spontanitet (i motsetning til i de franske parkene) skulle fremme toleranse og en følelse av «emansipasjon». Skulpturer hørte gjerne med – og slik fikk en kultur med på turen, slik som i Vigelandsparken. Senere sto sport for en viktig del av parkanleggene, slik tennisbanene i Frognerparken og fotballbanene på Ekebergsletta viser.
I Oslo og andre europeiske byer fikk vi etter hvert også hagebyer og grønne belter. London, min barndoms sommerby, er uovertruffen i så måte. Oslo, med sin plan for grønne korridorer fra 1934, er også verdt å skryte av. Naturen skulle hele sår skapt av sivilisasjonen. Med humle-, bie og matdyrkeprosjekter, og urbant landbruk satt i system ved Norges største byggeplass Sørenga, er storbyene våre i ferd med å gå inn i et hamskifte.
Boken antyder at bynatur er viktig langt utover det økologiske, fordi det har en positiv effekt på folks moral. Sistnevnte må være vanskelig å måle, men er en positiv mulighet jeg som leser tar med meg.

Kontinuum. Boken har med eksempler fra landskapsforvaltning på Island, i Sveits og i Sverige, og et konkret eksempel fra Sarpsborg – sistnevnte for å vise praktiske utfordringer i planlegging og gjennomføring. Noe er interessant for en vanlig legmann, annet ikke. Men for politikere, både på kommunalt og nasjonalt plan, og for landskapsarkitekter og -studenter, er dette en viktig bok.
Boken viser at landskap i dag ikke bare skal ta estetiske hensyn, men også bærekraftige, uavhengig av type. Landskap er viktige både kulturelt og miljømessig, og som del av den europeiske identitet. Det har Europarådet fått landskap inn i nasjonal lovgivning.
Landskapet er et kontinuum: Det ene går over i det andre, og derfor er ulike landskapstyper, ikke minst i en by, så viktige. I et slikt perspektiv er det lettere å forstå hvorfor småhusplanen i Oslo er essensiell. Det er lett å arrangere valgkampturer til vestkanten og peke nese til rikingene. Men hagene deres er også våre – de tar vare på kvaliteter og naturmangfold.

Stridstema. Landskap og vern er selvsagt ikke bare fryd og gammen. Det er også strid. Skal for eksempel Oslomarkas grenser være hellige? Eller skal noen områder ses på mer som overgangssoner, hvor tilrettelegging for aktivitet må tillates? Ett kapittel argumenterer for dette. Jeg er usikker, men debatten er viktig.
Er våre landskap en menneskerettighet, spør én av forfatterne. Kanskje det? Uansett promoverer den europeiske landskapskonvensjonen mer kulturell diversitet, mer folkelig deltakelse og flere avgjørelser der de berørte parter bor. Dette kan bety flere konflikter – i alle fall i Norge. Rovdyr og bønders ønske om å beholde sitt (beite)landskap er et eksempel. I sin tid forsøkte enkelte aktivistbønder rovviltmeldingen stanset, med henvisning nettopp til landskapskonvensjonen.

---
DEL