Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Det er jo bare papir?

REISE-ESSAY: Siden 2017 har min partner Edy Poppy og jeg utviklet et kunstprosjekt, Det personlige møtet med verdenspolitikken. Vi har vedtatt en lov mot strukturell vold, som kriminaliserer opprettholdelsen av eller profitteringen på voldelige strukturer. Vi anmeldte oss selv for å ha brutt vår egen lov. Nå var det på tide med ferie, og vi booket en reise til Bulgaria. Men vi oppdaget at man ikke kan ta ferie fra loven

Vi tok flyet til Sofia fra Frankfurt. Før passkontrollen ble det foretatt kontroll av boardingkortene. Da kontrolløren skjønte at vi skulle til Sofia, vinket han en ung mann til oss som ventet noen meter unna. Mannen fortalte at han hadde en bror i Sofia som måtte få tak i det tyske førerkortet sitt. Kunne vi ta med det rosa papirførerkortet og gi det til broren, som skulle vente på oss når vi landet? Vi hadde ikke tid til å høre detaljer, men tenkte at det var fint å hjelpe til i en situasjon som sannsynligvis var forårsaket av vanskelige økonomiske, politiske eller familiære strukturer.

Vi spurte kontrolløren om det var i orden å ta med førerkortet. «Ja», svarte han, «det er jo bare papir.» Vi fikk førerkortet, jeg kastet et blikk på bildet av broren, mannen skrev opp vårt telefonnummer, og vi hastet videre.

Angst

Rett før passkontrollen ble jeg plutselig engstelig. Hva om det var noe galt med førerkortet? Kontrolløren hadde gitt oss sin velsignelse, men var den til å stole på? Jeg hadde en intuisjon om at det måtte ligge urettferdige strukturer bak, og at tysk politi ville agere utifra disse. Men jeg foretrakk å unngå enhver risiko for oss, selv om det åpnet opp for en stor risiko for dem vi skulle hjelpe.

Blaue & Poppy presenterer loven mot strukturell vold for den Bulgarske juristforeningen.

Jeg opplyste politibetjenten om oppdraget, og spurte om det var i orden. Det var det ikke. Førerkort av papir ble ikke produsert i Tyskland det året som var angitt som utstedelsesår. Førerkortet var falsk.

- annonse -

Politibetjenten sa: «Det er på denne måten flyktninger kommer seg inn til Tyskland.» Han ville få oss til å forstå hvor umoralsk vi hadde vært villig til å handle. Opplysningen ga meg en bedre forståelse av mannens og brorens situasjon. Politimannens ord gjorde det tydelig at det var voldelige strukturer – en urettferdig innvandringspolitikk – som var årsaken til at mannen hadde spurt oss. Å opprettholde strukturer som privilegerte profitterer på og underpriviligerte lider under, er definisjonen på å bryte vår lov. Intuisjonen min var riktig, men nå var det for sent. Politiet konfiskerte dokumentet.

Skamøyeblikk

Jeg følte skam over å ha foretrukket å unngå personlige problemer framfor å følge etisk intuisjon. Skam er en revolusjonær følelse, er det noen som sier. Skammen jeg følte, var ikke revolusjonær. Den var ikke engang engasjerende, den var bare flyktig. På flyet begynte vi å bli bekymret for at det på flyplassen skulle vente en i konvensjonell forstand kriminell på oss som forventet å få førerkortet vi ikke kunne gi ham. Hva hvis han ville hevne seg? Vi regnet med at mannen i Frankfurt hadde gitt en beskrivelse av oss, og at broren i Sofia ville gjenkjenne oss. Med panamahatt og kolonialkjole var vi ikke akkurat usynlige. Så snart vi hadde landet i Sofia, skiftet vi klær og endret frisyre.

Hvem er de egentlig skyldige? Den som forfalsker for å prøve å få et bedre liv, eller vi, som har det relativt gode livet allerede?

Da vi forlot sikkerhetsområdet på flyplassen, så jeg rett inn i øynene på en mann jeg gjenkjente fra førerkortet. Blikket fikk meg til å tenke på argumentet til at Edy og jeg har grunnlagt loven mot strukturell vold: På begge sider av urettferdige strukturer er det mennesker som enten lider under dem (for eksempel ikke har papirer og penger til å flykte til rike europeiske land) eller profitterer på dem (for eksempel har papirer og penger til å feriere i et fattig østeuropeisk land).

Skammen korresponderte ikke med en adekvat handling. Kunne vi ha hjulpet broren på andre måter, selv om vi hadde ødelagt den opprinnelige planen? Vi hastet av gårde i vår undercoveroutfit. Bekymringen for egen situasjon overskygget bekymringen for brorens situasjon, som objektivt må ha vært mye verre.

På hotellet ringte telefonen, og det ukjente nummeret antydet at det var oppdragsgiverne våre. Da personen spurte om førerkortet, sa Edy at politiet hadde tatt det fra oss. Overraskende nok fikk det aksepterende svaret meg til å føle så mye skam at jeg innså at jeg hadde oppført meg så galt at jeg i grunnen igjen burde anmelde meg selv for brudd på loven mot strukturell vold. Stemmen i den andre enden sa «ok» på en skuffet, men rolig måte, takket og la på.

Skyld

Mange vil kanskje tenke at saken er klar: Innvandrere forfalsker et førerkort og begår dermed en ulovlig og umoralsk handling. Vi som naive budbringere er medansvarlige, men sa ifra til politiet, som er de egentlige heltene, siden de forhindret en kriminell handling.

Politimannens ord gjorde det tydelig at det var voldelige strukturer – en urettferdig innvandringspolitikk – som var årsaken til at mannen
hadde spurt oss.

Men siden hendelsen plages jeg av skyldfølelser over å ha begått en, etter loven vi selv har vedtatt, kriminell handling. For hendelsen kan heller beskrives på følgende måte: Det rike Tyskland har igjen lukket grensene for flyktninger. Vi tilbyr oss å transportere førerkortet, men av smålige hensyn til egen sikkerhet gjør jeg alt verre og forteller det til politiet. De oppretter antagelig en sak mot mannen eller broren, noe som forverrer begges situasjon.

Det finnes formildende omstendigheter. Bekymringen for egen sikkerhet er ikke det verste motivet: Jeg har tre små barn. Det var ikke jeg som nektet, det var myndighetene. Men likevel.

Da Edy og jeg anmeldte oss selv i fjor, dro vi på etterforskningsreise til Brasil for å finne bevis for vår skyld. Jeg kjenner det brasilianske samfunnet, men ikke det bulgarske. Her må de bulgarske myndighetene ta over. Det er mulig at saken undersøkes. For at sannheten skal komme fram, er det kanskje bra, min versjon er tross alt bare en spekulasjon. Men en juridisk verifikasjon når loven mot strukturell vold ikke er (aner)kjent, er som å verifisere et fysisk eksperiment uten å kjenne Newtons lov om tyngdekraft. For hvem er de egentlig skyldige? Den som forfalsker for å prøve å få et bedre liv, eller vi, som har det relativt gode livet allerede? Uten å kjenne loven mot strukturell vold vil ikke myndighetene kunne anmelde og finne bevis mot oss.

Papir er ikke bare papir, er vel en annen konklusjon.

Etter tre dager i Sofia skrev Edy og jeg loven mot strukturell vold på en stor plakat og gikk til juristforeningen for å gjøre offentligheten i Bulgaria kjent med det nye lovverket. Vi ønsker at det skal bli en realitet også der. Og i hele verden. Amen.

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Surrealistisk / The Seven Lives of Alejandro Jodorowsky (av Samlet og kuratert av Bernière og Nicolas Tellop)Jodorowsky er en mann full av kreativt overmot, grenseløs skapertrang og helt uten ønske eller evne til å gå på kompromiss med seg selv.
Journalistikk / «Stinkjournalistikk» mot varslereProfessor Gisle Selnes skriver at Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten 23. februar 2020 «ser ut som en støtteerklæring, [men] ligger som en ramme rundt det forterpede angrepet på Assange». Han har rett. Men har Aftenposten alltid hatt dette forholdet til varslere, som for eksempel i tilfellet Edward Snowden?
Om Assange, tortur og straffNils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, sier følgende om Assange:
Med ryggrad og etisk kompass intaktVARSLING Vi trenger en mediekultur og et samfunn bygget på etterrettelighet og sannhet. Det har vi ikke i dag.
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte