«Det er fremdeles dommere i Jerusalem»

Denne uken vant jeg en tvilsom utmerkelse: En høyesterettsdom som bryter nytt land ble oppkalt etter meg.

Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).
Email: avnery@actcom.co.il
Publisert: 21.04.2015

Det er en ære jeg ville gitt avkall på med glede. Navnet mitt dukket opp øverst på en liste over ansøkere, organisasjoner og enkeltpersoner som ba retten oppheve en lov vedtatt av Knesset. Israel har ingen skrevet grunnlov. Denne uvanlige situasjonen skriver seg helt fra den israelske statens barndom fordi David Ben-Gurion, som var strengt sekulær, ikke klarte å oppnå noe kompromiss med de ortodokse partiene, som insisterte på at toraen allerede er en grunnlov. Så i stedet for en grunnlov har vi en del grunnleggende lover (basic laws) som bare dekker noen felter, og en mengde høyesterettsdommer som gir presedens. Denne rettsinstansen har etter hvert tiltatt seg retten til å oppheve Knesset-vedtatte lover som strider mot den ikke-eksisterende grunnloven. Med utgangspunkt i nyeste Knesset har Likud-medlemmer på ytterste høyre fløy konkurrert med hverandre om å strupe Høyesterett på en eller annen måte. Noen ville fylle opp Høyesterett med høyreorienterte dommere, andre ønsket å radikalt avgrense rettens jurisdikjson. Det toppet seg da en gruppe Likud-medlemmer ytterst til høyre drev igjennom et skred av lover som var klart ukonstitusjonelle. En av dem, den farligste, var en lov som gjorde det ulovlig å oppfordre til boikott av staten Israel, og – med en dyster tilføyelse: «av territorier kontrollert av den». Varer fra bosettingene. Dette avslørte det virkelige målet med operasjonen. Noen år tidligere hadde Gush Shalom, fredsorganisasjonen vår, oppfordret til boikott av produkter fra bosettingene i de okkuperte områdene. Vi offentliggjorde dessuten en liste over disse produktene på nettsiden vår. Mange andre fredsorganisasjoner sluttet seg til kampanjen. Samtidig prøvde vi å få EU til å gjøre noe tilsvarende. Israels avtale med EU, som fritar israelske varer for toll, omfatter ikke bosettingene. Men EU var vant til å lukke øynene. Vi brukte mye tid og mange anstrengelser for å åpne dem igjen. I de seneste årene har EU holdt disse varene utenfor. De har forlangt at alle produkter «made in Israel» skal merkes med det faktiske opprinnelsesstedet. Denne uken anmodet 16 europeiske utenriksministre om at ledelsen for EUs utenrikssaker må kreve tydelig merking av alle varer fra bosettingene. Loven som ble vedtatt av Knesset har ikke bare kriminelle aspekter, men også sivile. Personer som oppfordrer til boikott kan ikke bare bli satt i fengsel. De kan i tillegg bli dømt til å betale svære erstatninger uten at klageren trenger å bevise at det faktisk er påført ham eller henne skade på grunn av oppfordringen til boikott. Dessuten ville organisasjoner som mottar offentlig støtte av ulike slag under det eksisterende lovverket, miste disse med den nye loven, noe som ville gjøre arbeidet deres for fred og sosial retteferdighet enda vanskeligere. Bare minutter etter at denne loven var vedtatt, sendte Gush Shalom og jeg personlig vår henvendelse til Høyesterett. Den var forberedt god tid i forveien av advokaten Gaby Lasky, en talentfull ung advokat og ivrig fredsaktivist. Mitt navn sto øverst på listen over de som sto bak klagen, dermed heter saken «Avnery mot staten Israel». Lasky presenterte saken på en logisk og fornuftig måte. Ytringsfriheten er ikke garantert i Israel av noen spesiell lov, men er avledet av flere grunnleggende lover. En boikott er en legitim demokratisk handling. Ethvert individ kan bestemme seg for å kjøpe eller la være å kjøpe hva som helst. I virkeligheten er det fullt av boikotter i Israel. Butikker som selger mat som ikke er kosher, for eksempel, blir rutinemessig boikottet av religiøse mennesker, og plakater som oppfordrer til slik boikott av en spesifikk butikk, blir spredt vidt omkring i religiøse boligområder. Den nye loven forbyr ikke boikott generelt. Den peker ut politisk boikott av et visst slag. Men politiske boikotter er vanlige i ethvert demokrati. De er en del av det å praktisere ytringsfriheten. Den mest kjente politiske boikotten ble faktisk satt i verk av det jødiske samfunnet i USA i 1933, etter at nazistene hadde kommet til makten i Tyskland. Som svar oppfordret nazistyret til boikott av alle jødiske bedrifter i Tyskland. Jeg husker datoen, 1. april, fordi faren min ikke lot meg gå på skolen den dagen (jeg var 9 år, og den eneste jøden på min skole). Senere ble alle progressive land med på en boikott av rasistregimet i Sør-Afrika. Den boikotten spilte en stor (men ikke avgjørende) rolle for fjerningen av regimet. Vedtatt. En lov kan i alminnelighet ikke tvinge en person til å kjøpe en normal vare, like lite som den kan forby noen å kjøpe den. Til og med de som utformet denne nye israelske loven, skjønte dette. Derfor straffer ikke loven noen for å kjøpe eller ikke kjøpe. Den straffer dem som oppfordrer andre til å avstå fra å kjøpe. Slik er loven helt klart et angrep på ytringsfriheten og på en ikkevoldelig demokratisk handling. Kort sagt er den i bunn og grunn en mislykket antidemokratisk lov. Retten som dømte i vår sak, besto av ni dommere – nesten hele Høyesterett. Det skjer svært sjelden, og bare når en usedvanlig viktig avgjørelse skal treffes. Retten ble ledet av høyesterettsjustitiarius Asher Gronis. Det var i seg selv betydningsfullt, siden Gronis allerede var gått av i januar, slik han måtte ved fylte 70 år. Da stillingen ble ledig, var Gronis blitt for gammel til å ha rollen som Høyesteretts leder. Under de israelske lovene som gjaldt på det tidspunktet, kunne en høyesrettsdommer ikke bli rettens leder når tiden for å gå av med pensjon var for nær. Men Likud var så ivrig etter å gi ham jobben at det ble vedtatt en spesiallov som gjorde det mulig for ham å bli høyesterettsjustitiarius. Videre er det slik at en dommer som har hatt en sak, men ikke har fått gjort den ferdig i tide før pensjonering, får tre måneder ekstra for å fullføre arbeidet. Det kan virke som til og med Gronis, Likuds protesjé, hadde kvaler med denne spesielle domsavsigelsen. Han underskrev den bokstavelig talt i siste øyeblikk – klokken 17.30 den siste dagen, rett før Israel begynte å sørge ved starten av Holocaust-dagen.

I virkeligheten er det fullt av boikotter i Israel.

Hans underskrift ble avgjørende. Retten var delt – fire mot fire – mellom dem som ville oppheve loven, og dem som ville beholde den. Gronis sluttet seg til gruppen som var for loven, og loven ble vedtatt. Nå er den landets lov. En del av den opprinnelige lovteksten ble strøket – enstemmig. Originalteksten sa at enhver person – det vil si bosetter – som hevder at boikotten har skadet ham, kan kreve ubegrenset erstatning fra hvem som helst som har oppfordret til den aktuelle boikotten, uten å behøve noe bevis for faktisk skade. Nå må den som krever erstatning, føre bevis for skaden. Under den offentlige behandlingen av saken vår, ble vi spurt av dommerne om vi ville bli fornøyd om de strøk ordene «territorier kontrollert av Israel», slik at boikott av bosettingene ikke ble rammet av loven. Vi svarte at vi i prinsippet holdt fast ved kravet om å oppheve hele loven, men at vi ville sette pris på at disse ordene ble fjernet. Men i den endelige dommen ble ikke engang dette gjort. Dette skaper forresten en absurd situasjon. Dersom en professor ved Ariel-universitetet dypt inne på de okkuperte områdene påstår at jeg har oppfordret til boikott av ham, kan han saksøke meg. Da vil min advokat prøve å bevise at min oppfordring forble ganske ubemerket og derfor ikke gjorde noen skade, mens professoren må bevise at min ytring hadde en slik påvirkningskraft at mengder av mennesker ble forledet til å boikotte ham. Juridisk aktivisme. For mange år siden, da jeg fremdeles var sjefsredaktør i nyhetsmagasinet Haolam Hazeh, bestemte jeg meg for å velge Aharon Barak som Årets mann. Da jeg intervjuet ham, fortalte han meg hvordan livet hans ble reddet under Holocaust. Han var et barn i Kovno-gettoen da en litauisk bonde besluttet å smugle ham ut. Denne enkle mannen risikerte sitt eget og familiens liv da han gjemte gutten under et potetlass for å berge livet hans. I Israel ble Barak etter hvert en ypperlig jurist, og til slutt høyesterettsjustitiarius. Han ledet en revolusjon som ble kalt «juridisk aktivisme», og hevdet blant annet at Høyesterett har rett til å slette enhver lov som strider mot den (uskrevne) israelske grunnloven. Det er umulig å overvurdere viktigheten av denne doktrinen. Barak gjorde mer for det israelske demokratiet enn kanskje noen annen person. Hans umiddelbare etterfølgere – to kvinner – holdt fast ved denne regelen. Det er årsaken til at Likud var så ivrig etter å få på plass Gronis. Hans doktrine kan kalles «juridisk passivitet». Under intervjuet sa Barak til meg: «Tenk over at Høyesterett ikke har noen hærstyrker til å sette avgjørelsene sine ut i livet. Den er fullstendig avhengig av holdningen i folket, og kan ikke gå lenger enn folket er villig til å godta!» Jeg husker stadig dette utsagnet. Derfor ble jeg ikke altfor overrasket over Høyesteretts dom i boikottsaken. Retten var redd. Så enkelt er det. Og så forståelig. Kampen mellom Høyesterett og Likuds høyrefløy nærmer seg et klimaks. Likud har nettopp vunnet en avgjørende valgseier. Lederne i partiet legger ikke skjul på at de akter å gjennomføre sin uhellsvangre plan for å avskaffe rettens uavhengighet. De ønsker å tillate at politikerne kontrollerer komiteen som utnevner høyesterettsdommere, og fjerne fullstendig rettens anledning til å oppheve grunnlovsstridige lover vedtatt av Knesset. Menachem Begin pleide å sitere mølleren i Potsdam, som i en privat strid med kongen utbrøt: «Det er fremdeles dommere i Berlin!» Begin sa: «Det er fremdeles dommere i Jerusalem!» Hvor lenge vil det vare?  

Kommentarer