«Det er ‘dere hvite’ som har skapt ‘oss svarte’»

AFRIKANSK FRAMTIDSTRO: «Det er falskt å strebe etter rettferdighet ‘hjemme’ hvis man hele tiden utnytter 'der borte',» skriver en av bidragsyterne i en ny antologi om Afrika.
Avatar
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 01.03.2019

Penser et écrire l’Afrique aujourd’hui Seuil

Alain Mabanckou (redaktør)

Frankrike

53 årige Alain Mabanckou er født og oppvokst i Kongo-Brazzaville (offisielt Republikken Kongo), eller Lille-Kongo, som man sier for å skille det fra nabolandet Den demokratiske republikken Kongo (DRK). De siste 30 årene har Alain Mabanckou levd vekselsvis i Frankrike og USA. De siste 15 mest i USA, der han er professor i kreativ skriving og franskspråklig litteratur ved Universitetet i California i Los Angeles (UCLA). Mabanckou skriver på fransk, underviser på engelsk og mottar utmerkelser for bøkene sine på begge språk. Men han gjør ofte et poeng av at han aldri kunne blitt professor i Frankrike; der er man fortsatt for opptatt av å holde folk fra sine tidligere kolonier nede.

Da Mabanckou gjestet Litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger i september, var det ikke lenge siden han hadde avsluttet et ærefullt ettårig professorat ved Collège de France. Men som han sa: «Da Collège de France ble opprettet i 1530, var Frankrike opptatt av afrikanere som slaver, nå behandler de oss bare som undersåtter. Postkoloniale studier er kommet mye lenger i USA enn i Europa.»

Framtidsoptimisme

To av Alain Mabanckous romaner er utgitt på norsk: I morgen blir jeg tjue (2012) og Black Bazar (2016), mens Lille pepper ventes i løpet av 2019. De fleste av hans elleve romaner er imidlertid oversatt til engelsk. Mabanckou er imidlertid ikke bare romanforfatter – han skriver også poesi og sakprosa og produserer musikk. I Penser et écrire l’Afrique aujourd’hui har han samlet tekster fra atten toneangivende intellektuelle afrikanere og, sarkastisk nok, én fransk, for å reflektere over hvordan det tenkes og skrives om Afrika i dag.

Europa har i lang tid sådd lite og vil høste tilsvarende i framtiden.

En av dem som bidrar med et kapittel, er professor Achille Mbembe, opprinnelig fra Kamerun, men bosatt i Johannesburg i Sør-Afrika, hvor han underviser ved Witwatersrand universitet (Wits). I desember var Mbembe i Bergen for å motta Holbergprisen for sin framragende forskingsinnsats i skjæringspunktet mellom filosofi, statsvitenskap og historie. På Flesland flyplass ble han ble stoppet, forhørt og ransaket av tre norske grensevakter, og denne erfaringen brukte Mbembe under prismottakelsen til å snakke om grenser, frihet og sikkerhet. De samme temaene skriver han om her: Det er umulig å leve i sikkerhet ett sted i verden mens man samtidig bidrar til å skape utrygghet andre steder i verden; det er umulig å kreve likhet for loven «hjemme» hvis man ikke praktiserer likhet for loven «ute»; det er falskt å strebe etter rettferdighet «hjemme» hvis man hele tiden utnytter « der borte». Europa har i lang tid sådd lite og vil høste tilsvarende i framtiden, spår Mbembe. Europa har fokusert på væren/jeget/selvet, mens Afrika er mest opptatt av det relasjonelle, det mellommenneskelige. Mbembe er optimistisk: Det er Afrika som er framtiden, både rent konkret og som selve håpet. Kontinentet har en ung befolkning, med en fantasikraft som utfordrer våre stereotype dikotomier med en blanding av barokk kreolisering.

Oss og dem

Alain Mabanckou

En annen bidragsyter er den nesten like kjente økonomen Célestin Monga, også han opprinnelig fra Kamerun. Monga har jobbet i Verdensbanken og Afrikabanken i mange år, men har også undervist på Massachusetts Institute of Technology (MIT) og Harvard. Gjennombruddet hans kom med boken Anthropology of Anger (1996), hvor han analyserer demokratiseringsbølgen som akkurat da skyllet inn over det afrikanske kontinentet. Også i Penser et écrire l’Afrique aujourd’hui er harmen og demokratiet, sinnet og den manglende medbestemmelsesretten, tema. Monga er en ivrig talsmann for industrialisering av Afrika. Han minner oss om at det tok Europa 35 år å doble brutto nasjonal inntekt per innbygger på 1900-tallet, mens det tok Kina kun 12 år å gjøre det samme på 2000-tallet. Han lar det henge i luften at Afrika kan klare det enda raskere nå. Opinionsmålinger viser at drømmene til folk er omtrent de samme i Belgia, Butan og Burundi, sier han. «Vi må bare få troen på oss selv tilbake.»

Selv bidrar Mabanckou med et kapittel om hverdagsrasisme mot afrikanere i Frankrike. Hans observasjoner likner dem Tania de Montaigne beskriver i L’assignation. Les Noirs n’existent pas (anmeldt i Ny Tid i juli 2018). Han minner oss på at det er «dere hvite» som har skapt «oss svarte». Med en personlig fortelling om hvordan en afroamerikaner i Washington hadde skjelt ham ut og truet med å drepe ham på grunn av at Mabanckous folk hadde solgt hans folk som slaver til europeerne på 1700-tallet, viser han at europeerne ikke bare skapte et «oss» og «dem», men også et delt «dem». Det finnes ikke nødvendigvis noen fellesnevner mellom en afroamerikaner og en afrikaner som lever i USA.

Hverdagsrasisme er også tema for Francois Durpaires bidrag «Y a-t-il des ‘Noirs’ en France?». Her gjør han et poeng av at det eneste en fra Senegal, en fra Antillene og en fra Gabon alltid har til felles, er at de kommer fra land som Frankrike koloniserte. Hvorfor de må være «svarte» eller «afrikanere» i Frankrike, er uforståelig; hvorfor kan de ikke være kosmopolitter som de fleste andre innvandrere?

Det er umulig å vie alle bidragene den plassen de fortjener i en kort anmeldelse, men boken fortjener stor oppmerksomhet.

Kommentarer