Jeg skal gjøre en tilføyelse til opplesningen min. Jeg skal tillate meg å gjøre noe mer – noe mer enn det jeg skulle ha gjort hvis det ikke hadde skjedd noe mer, et annet sted, ganske langt unna Bergen, i dette øyeblikk. Når jeg insisterer på å påpeke at det skjer noe, akkurat i dette øyeblikk, i Frankrike, på Place de la République (men ikke bare der), er det fordi jeg er redd for at man om noen måneder eller noen uker, også i Frankrike og særlig der, vil si at ingenting har skjedd. Det er derfor jeg tar veien om Norge for å si at det skjer noe i Frankrike: Dere er vitnene.
I dag er det den 38. mars. Denne marsmåneden vil ha flere hundre dager, kanskje vil det komme opp i flere tusen. Dersom dere sjekker en fransk nyhetsside, er det imidlerid fullt mulig at det vil stå at det er den 7. april. Men det stemmer altså ikke.
Siden den 31. mars har det vært en folkeforsamling på Place de la République, midt i sentrum av Paris. Uten ledere. Uten noen parole. Uten noe krav – bortsett fra dét om å skape et demokrati. Et virkelig demokrati. På Place de la République er det ingen arge mennesker, ikke noe sinne. Alle er altfor opptatt med å få i stand dette demokratiet ved å legge alle detaljer frem for avstemning, sånn at det av og til går ganske langsomt. – men hva så? Man vet at man skal være her lenge, det er ingen vits i å skynde seg.
Helt siden de første dagene har det vært en sykestue på Place de la République. Det har også vært satt opp et sted der man kan få seg en kopp kaffe og en matbit. Det er konserter, det er salg av bøker. Lønnsmottakere, arbeidsløse, flyktninger, studenter, skoleelever og pensjonister samler seg hver eneste dag i komiteer, før de stemmer i allmøter. Flere kamper forenes.
Her finnes det også et sted der de papirløse og aktivistene i DAL, de som kjemper for retten til bolig, kan komme til orde. For det er veldig vanskelig å finne bolig i Paris, en by full av tomme leiligheter. I Paris, som er omgitt av butikkene til Louis Vuitton, Hermès, Yves Saint Laurent, Chanel og andre merker som er kjent over hele verden, vandrer romfolk og flyktninger omkring hele natten, eller de sover på bakken – menn, kvinner og barn. De er så mange som strekker ut hendene, samtidig som Panama Papers kommer ut. Mens listen over regjeringssjefer og selskaper som unndrar seg skatt blir lengre og lengre, er det så mange fattige som strekker ut hendene i Paris’ gater, liggende på metrorister eller sittende lent inntil vegger med innfelte minibanker.
Hver eneste dag denne marsmåneden lærer man nye metoder for å beskytte seg mot slag fra politiet. De har begynt å slå hardt i Frankrike den siste tiden.
Alt dette foregår selvfølgelig langt unna Bergen. Men det kan godt hende at Norge, som i dag er dét Frankrike var før – rikt og uskyldig – i morgen vil bli det Frankrike er i dag. Vi har sett Hellas’ fall. Vi følger med på hvordan Spania, Portugal og Irland kjemper. Kanskje er det på tide å slutte å slite ut øynene. Kanskje har tiden endelig kommet for at vi selv steller i stand det som skjer oss.
Oversatt fra fransk av Thomas Lundbo.
Quintane har utgitt et femtentalls bøker i grenselandet mellom poesi og andre litterære sjangrer – skuespill, romaner, selvbiografier og reportasjer.
I 2015 kom boken Tomater ut i Thomas Lundbos oversettelse på Audiatur forlag.
