Det eksperimentelt virkelige

Det var en forsiktig tilbakevending til nøkkelspørsmål ved Den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen nylig.

Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.

Termen eksperimentell dokumentar antyder en viss nøling, om ikke tvil, overfor begrepet virkelighet. Hvordan kan selve virkeligheten bli fanget inn og representert? Hva er de rette strukturene, begrepene og mønstrene når virkeligheten skal vises frem? Termen dokumentar refererer til en «virkelig» hendelse som undersøkes. Så i én forstand stiller eksperimentell dokumentar spørsmål ved våre tradisjonelt aksepterte virkelighetsmønstre, presentert i logiske, homogene og narrative strukturer som er i stand til å gripe og representere en virkelighet. I en annen forstand kan den eksperimentelle dokumentaren ses på som en illusjon, en antydning, og – i de beste tilfellene – en forminskning, styrt av forenklede intensjoner.

Hvordan kan dokumentarer behandle hendelser som for eksempel aldri har vært offisielt dokumentert, hverken skriftlig eller ved hjelp av audiovisuelle hjelpemidler? Er dette grensen for sannferdig representasjon?

Eksperimentelle narrativer. Den sørafrikanske filmskaperen Simon Gush utfordrer en slik grense i Invasion. Filmen hans gjenskaper øyenvitneutsagn på en enkel og forsiktig måte: Skuespillere sitter på stoler i et tomt, ukomfortabelt rom og leser beretningene til de som ønsker å være anonyme. Et bilde av et landskap som omgir en kunstig innsjø vises på skjermen. Landskapet selv er uviktig og vanskelig å lokalisere. Tekstene handler om et angrep fra det sørafrikanske militæret på et feriested ved en innsjø i Lesotho, det vesle kongedømmet som er omgitt av Sør-Afrika på alle kanter. Hvem som har bruksrett til vannet i innsjøen det er snakk om, er resultatet av en avtale undertegnet tolv år tidligere av representanter for både Sør-Afrika og Lesotho og stemt over under tvilsomme omstendigheter. Befolkningen i Lesotho ønsket ikke å miste vannressursene sine til et sørafrikansk industrikonsern, og den fredelige motstanden deres ble besvart med brutale væpnede angrep. I forhold til andre «verdensnyheter» ble denne imidlertid vurdert som marginal.

Å insistere på å fortelle denne spesifikke historien er i seg selv nokså «eksperimentelt», og viser grensene for følsomheten til en internasjonal offentlighet som allerede er overveldet av vold og daglige grusomheter. Ved å insistere på en detalj, blir det stilt spørsmål ved marginaliteten.

Eksperimentell dokumentarfilm kan åpne opp for fabrikkering av virkeligheter.

Å rekonstruere virkeligheten. Den eksperimentelle rekonstruksjonen av virkeligheten kan bestå av rett og slett en samling følelser og spredte detaljer uten noen påtvungne forslag. Fokus kan ganske enkelt reduseres til navnløse stemmer som forteller sine historier hinsides spesifikke beskrivelser som av tid og sted.

I The Separate System demonstrerer den britiske filmskaperen Katie Davies ett eksempel på denne tilnærmingsmåten. Kameraet hennes viser bare spesifikke detaljer – som øynene til en som snakker, notater på papir, enkle bygningsstrukturer, parkeringsplasser og annonser.

Et tomt oppholdsrom blir etablert, og det er denne tomheten som danner det viktigste fokuspunktet i narrativet.

Davies tilbyr et rom til fanger – de fleste krigsveteraner – som kjemper for å finne sin vei tilbake til det sivile samfunnet. Altfor mange år er blitt tilbrakt i et miljø der vold ble oppmuntret og utøvd konstant. De er dårlig forberedt til enhver type jobb og mangler i det hele tatt arbeidsevne, og med få personlige eiendeler blir de ofte mistrodd og isolert. Konfrontert med så frustrerende situasjoner blir det gjerne bare et spørsmål om tid før det kommer et voldsutbrudd hos noen av disse personene. Veien tilbake til fengsel kan oppleves som å komme hjem; innenfor fengselsmurene har de i det minste en slags struktur på hverdagen og forpliktelser å overholde.

Davies inviterer dessuten fangene til å foreta den endelige redigeringen av filmen. Dette er også en eksperimentell handling: å gi bort kontrollen over ens egen film og eget arbeid. En fange beskriver sin militære erfaring som opplæring til å bli drapsmaskin; en annen tapet av personlige eiendeler som identitetsødeleggende. Noen uttrykker at de misliker å snakke om sine «krigserfaringer», men ønsket om å tie fører ofte til isolasjon.

Fabrikkerte fakta. Et annet problem er at eksperimentell dokumentarfilm kan åpne opp for fabrikkering av virkeligheter. I Where There Is Fire, There Is Smoke refererer tyske Volker Köster til ferske bilder fra franske nyhetssendinger som viser demonstrasjoner – noen få dager før fotball-EM i Frankrike – mot de nye arbeidslivslovene i Frankrike. Praktisk talt alle nasjonale og internasjonale medier viste opptak av et voldelig angrep på en politibil. Mainstream-journalister refererte rutinemessig til hendelsen, som dannet grunnlaget for en uttalelse fra politiet som bekreftet at to politimenn hadde blitt brutalt halt ut av sin brennende bil etter at en påtent gjenstand var kastet inn i den. Dette «morderiske angrepet» – som det snart ble omtalt som – ble et viktig element i offisielle oppfordringer til å holde seg unna disse protestene.

Årets festival ga inntrykk av å ha vendt delvis tilbake til sine historiske røtter.

En annen versjon av det som skjedde finnes hos alternative nyhetsformidlere og på sosiale medier: En person som var i gruppen av angripere sees idet han gir et nesten umerkelig tegn til å starte kameraet. Så leder han den kvinnelige politioffiseren bort – hun virker på ingen måte overrasket over hans vennlighet etter at han påpasselig banket på bilvinduet for å få politifolkene ut. Politimannen som ble slått av demonstrantenes stokker fikk også et trøstende klapp på skulderen av denne personen. Köster fremstiller konfrontasjonen fra ulike perspektiver, uten å gi noen endelig konklusjon; han bringer bare nøkkelinformasjon om den politiske bruken av den «offisielle» versjonen.

Ja, men … Dessverre var dette svært viktige arbeidet med analytisk mediekritikk og dekonstruksjon av virkelighet ikke en del av festivalens hovedprogram, men bare å finne i seksjonen for regionale tyske bidrag.

Den overveldende ekskluderingen av sosiale og kulturelle virkeligheter i tidligere Kurzfilmtage Oberhausen er blitt kritisert, og dette ser nå ut til å ha båret frukter. Årets festival ga inntrykk av å ha vendt, delvis, tilbake til sine egne historiske røtter: Under den kalde krigen var den til tider en politisk åpning for østeuropeiske og baltiske områder, inkludert Russland, og senere et viktig utstillingssted for politisk engasjerte filmskapere fra hele verden. For øyeblikket er det imidlertid kunstkuratorer og gallerisystemet som dominerer festivalen under avviklingen av filmprogrammene.

 

---
DEL