Det egyptiske øyeblikk

Tross denne ukas demokratiske maktskifte i Zambia, venter fortsatt land i det sørlige Afrika på at «den arabiske vår» skal nå dem. De politiske krisene har likevel ikke vært nok til å velte diktaturene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Ethel Irene Kabwato er forfatter, lærer, aktiv i «Zimbabwe Women Writers» og ulike mediefrihetsprosjekter. Hun leder også det frivillige prosjektet «Slum Cinema» i Harare, hvor fattige barn ytrer seg gjennom film. Kabwato skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Harare, Zimbabwe. Helt fra da «Den arabiske våren» tok til og begynte å spre seg som ild over det nordlige Afrika, har de sørlige afrikanske landene begynt å vente på sitt egyptiske øyeblikk. De har begynt å bli heller utålmodige, og etter hvert har det naturlige spørsmålet dukket opp: Hvorfor kan ikke Zimbabwe havne i samme situasjon som Tunisia og Egypt?

Det ser ut til å være riktig spørsmål å stille. Rundt krisen i Zimbabwe kan en se hvordan trettheten øker: På pressekonferanser og møter, i arbeidsgrupper og samlinger – overalt dukker det samme diskusjonstemaet opp gang på gang. Hvorfor kan ikke folk i Zimbabwe bare ta skjeen i egen hånd?

Hvorfor kan de ikke bare stå fram og kreve den endringen de fortjener i stedet for å fortsette å invitere til medlidenhetsselskap – slik de gjør i Johannesburg, Washington, Luton, Toronto, London og andre steder?

Det var en klang av en tilsvarende holdning i Sør-Afrika i mai 2008, da den zimbabwiske befolkningen der ble utsatt for rasistisk vold: «Gjør noe med forholdene deres hjemme, så slipper dere å komme hit og ta våre ressurser». Selv om myndighetene har slått ned på slike holdninger, eksisterer de fortsatt.

I tiden rundt voldshandlingene i Sør-Afrika ventet Zimbabwe på en ny valgrunde etter at den første delen av valget i mars 2008 ikke hadde resultert i noen klar vinner. Det endte med at Morgan Tsvangirai, lederen for «Bevegelsen for demokratisk endring», MDC, trakk seg fra valget av frykt for at tilhengere av Robert Mugabes parti skulle utsette ham og velgerne for vold. «Zimbabwes nasjonale union/patriotisk front», som Mugabes parti kaller seg, har flere ganger tidligere vist at de er i stand til å være voldelige mot sine politiske motstandere.

Tsvangirai hadde en plan

Kritikken mot Tsvangirai etter at han trakk seg var brutal, men ærlig. Hadde han stått ved sin posisjon som presidentkandidat i andre runde, ville Zimbabwe ifølge kritikerne få sin etterlengtede endring.

Tsvangirai hadde jo allerede vunnet første valgomgang i mars, selv om han ikke hadde tilstrekkelig flertall. Alt som trengtes var å mobilisere tilstrekkelig med stemmer og bli valgets klare vinner, sier kritikerne.

Riktignok var mulighetene for demokratisk overgang etter et slikt valg ganske små. Spesielt tatt i betraktning hvordan sikkerhetssektoren og dens sjefer oppførte seg på denne tiden – og hvordan de fremdeles oppfører seg!

Likevel ville Tsangvirai i det minste hatt en viss legitimitet, slik som Alassane Ouattara på Elfenbenskysten. Han ville ha hatt et utgangspunkt å jobbe ut fra, og en mulighet til å være mer handlekraftig.

I rettferdighetens navn skal det sies at Tsvangirai hadde en plan med å trekke seg ut av valget: Han ville gjøre Zimbabwe umulig å styre. Om vi ser på resultatet av «Den arabiske våren» i Nord-Afrika, er det tydelig at folkets makt kan være nok til å hindre en regjering fra å regjere.

Resultatet av krisen i Zimbabwe i desember 2008 ble imidlertid ikke en regjerings fall, men en kompromissløsning: «Den nasjonale enhetsregjeringen», GNU, et desperat forsøk på å hindre et lands fullstendige kollaps ved hjelp av MDCs kontakter og innflytelse.

Polariserte samfunn

Slike fremforhandlede resultater innebærer et problem: De skaper en falsk følelse av enhet i samfunn som er dypt polariserte og består av en befolkning som er dypt skadet – både fysisk, følelsesmessig og psykologisk.

Disse kompromissenes sanne natur er at de blir maktkamper der partiene forsøker å sluke hverandre for å oppnå kontroll over regjeringen. Det finnes ingen som helst enhet i slike koalisjoner. Dermed vil alle reformer sinkes, også i saker der det er så viktig med reform at det ikke går an å vente til neste valg.

Og så var det et land som het Malawi, som våknet opp til sinte protester og demonstrasjoner 20. juli i år. Grunnene for protestene var mange: Knapphet på drivstoff, valuta, strøm og vann, høy arbeidsledighet, økte levekostnader, økt intoleranse mellom stammene og favorisering av president Bingu wa Mutharikas stamme.

Enorme mengder mennesker tok over gatene i hovedstaden Lilongwe, i den økonomiske hovedstaden Blantyre og i Mzuzu. Dette skremte regimet, som arrogant nok hadde andre forslag til hva som var galt.

Endelig hadde Nord møtt Sør. Det var i hvert fall det vi trodde i begynnelsen. Det er ikke helt sikkert om det var på ordre fra presidenten eller ikke, men det tok ikke lang tid før politiet begynte å skyte skarpt mot demonstrantene, og 19 mennesker ble drept.

Politiet påsto at de som ble drept hadde utført kriminelle handlinger, og fortsatte med å arrestere et stort antall organisasjonsledere. Neste dag var det ikke en sjel i gatene!

Innføring av et veikart

President Mutharika fikk press på seg: Det ble opprettet en kampanje som krevde at han løste krisen i Malawi, og han måtte komme opp med en løsning innen 16. august. Hvis ikke, ville folk gjenoppta demonstrasjonene dagen etter.

Hele aksjonen ble forhindret da FN grep inn og satte demonstrasjonsplanene på vent mens regjeringen og befolkningen gikk i dialog. Denne dialogen kollapset etter en måneds tid, og 21. september gikk Malawis befolkning inn i en tre dager lang streik for å tvinge regjeringen til å gjøre noe.

Forutsigbart nok har mange satt sin lit til «Det sørafrikanske utviklingssamfunnet», SADC, og deres innføring av et veikart til demokratiske valg i Zimbabwe, krisen i Swaziland og utfordringene i Malawi. Dette kommer på toppen av en rekke andre saker de må ta hånd om.

Derfor er det ganske kritisk at SADC begynner å innse at kriser i organisasjonens ulike medlemsland vil spre seg om de ikke klarer å få bukt med dem. For eksempel begynner historien om Malawi å ligne mer og mer på det som skjer i Zimbabwe.

Derfor vil SADCs neste toppmøte bli en mulighet for organisasjonen til å bevise at den har en sterkere posisjon enn «Den arabiske liga», som har forsvunnet helt etter krisene i Libya og resten av den arabiske verden.

Kanskje det må bli mer fokus på undertrykkende lovgivning i land som Zimbabwe, Malawi og Swaziland, og på hvordan protester undertrykkes og folk frarøves grunnleggende friheter. Bare slik kan SADC ivareta sin relevans.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 30.09.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL