Bestill sommerutgaven her

DET DEPARTEMENTALE HJERTET – «Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang»

Zolo Karoli
Forfatter: Maria Rosvoll
Forlag: Cappelen Damm, (Norge)
Antisiganisme er den siste ennå stuerene formen for rasisme, som er rettet mot romene. Maria Rosvolls Zolo Karoli er en bragd av en bok.

Maria Schwaller Rosvoll har skrevet en viktig bok. I formen handler den om en norsk rom – Zolo Karoli – som ble skutt og drept 24 år gammel i konsentrasjonsleiren Buchenwald to dager før leiren ble frigjort 11. april 1945. I virkeligheten handler den om mye mer. Som forfatteren sier i sitt forord: «Dette er ikke bare en bok om Zolo Karoli, men også en bok om hva hans blotte eksistens gjorde med oss.»

Og Rosvoll forklarer: «Det som kom fram i arkivstudien var vår undergang. Ikke bare roms, familiens eller Zolo Karolis undergang. Nei, vår egen, nasjonens og den europeiske sivilisasjonens undergang.» Gjennom bokens 206 sider utdyper og underbygger hun dette.

Etter andre verdenskrig snakket ingen om at Europas rombefolkning hadde vært den andre folkegruppen, ved siden av jødene, som ble forsøkt utryddet av nazistene med rasistisk begrunnelse. Selv etter krigen hevdet vesttyske myndigheter at når alle «Zigeuner» ble satt i døds- og konsentrasjonsleire, var det fordi de var kriminelle, selv nyfødte barn. Da krigen var slutt, ble romske overlevende overlatt til seg selv og nektet hjelp og ID-papirer. Norge nektet de få norske romene som overlevde Auschwitz og Buchenwald, å vende tilbake til sitt fødeland, begrunnet med §3 i fremmedloven av 1927, som sa at «sigøynere og andre omstreifere» ikke hadde adgang til riket. Den ble først opphevet i 1956, elleve år etter Hitler-Tysklands fall. Og først 8. april 2015, sytti år etter krigen, ba Erna Solberg, på vegne av den norske stat, den norske rombefolkningen om unnskyldning for «den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført mot norske rom i tiårene før og etter andre verdenskrig» (Regjeringen.no).

Unnskyldningen kom etter krav fra norske romer, men bygde også på HL-senterets rapport «Å bli dem kvitt». De fleste trodde da at alt som kunne belyse det som hadde skjedd, var hentet frem i lyset. Men fire forskere fra HL-senteret bestemte seg for å lete enda mer og støvsugde arkiver i flere land. Det avfødte boken Et uønsket folk, som ytterligere avdekket overgrepene som fikk så fatale følger for et helt folk. En av forfatterne, Maria Rosvoll, ville ikke gi seg med det heller. Hun hadde tidligere, sammen med Natasha Bielenberg, som selv er romani, også skrevet en rapport for HL-senteret om antisiganisme, den siste ennå stuerene formen for rasisme, som er rettet mot romene. I boken om Zolo Karoli tar hun så for seg en enkeltskjebne, for gjennom den ene å kaste lys over det hele. Hun ville prøve å finne ut «hvordan en enkeltskjebne ble formet av samfunnet rundt» og «Hvordan det var å være Zolo Karoli».

Zolo og hans familie

Dette var et vågestykke. For alt hun kunne finne i arkiver og aviser, var skrevet av hans fiender. Av folk som anså ham som mindreverdig. Som hadde makt over hans liv og hans død. Det fantes ingen motstemmer. Likevel har hun klart det mesterstykke å få frem menneskelige portretter av Zolo og hans familie fra artikler og dokumenter som ville frata dem menneskeverdet, ja livet selv.

Mange av politirapportene forteller at Zolo og hans familie begikk den forbrytelse å krysse en grense eller bare å være til uten å ha de nødvendige papirene: dokumenter som myndighetene selv hadde nektet dem eller tatt fra dem. Andre rapporter inneholder anklager om tyverier og voldshandlinger, som ofte førte til fengsling, men også ofte endte med at de ble sluppet ut igjen fordi det ikke var hold i anklagene.

Norge nektet de få norske romene som overlevde Auschwitz og Buchenwald, å vende tilbake til sitt fødeland.

Rosvoll viser at for Zolo og hans slekt besto livet i forsøket på å overleve. Det var en kamp han til slutt måtte tape. Overmakten var for stor. Men gjennom boken har Rosvoll gitt ham et liv etter døden. Hun skal ha takk for det.

Boken er full av stedsnavn som Rjukan og Eidsvoll, eller franske, tyske, belgiske og svenske. Det er steder Zolo Karoli og hans slekt har vært og blitt forvist fra eller arrestert på. Tittelen på et underkapittel heter «Padborg, Danmark, januar 1934». Historien er følgende:

I 1934, året etter at Hitler kom til makten i Tyskland, ville Zolo og familien igjen forsøke å vende tilbake til Norge. Men i Padborg, på den tysk-danske grensen, ble de stoppet av det danske grensepolitiet. Norske myndigheter hadde sendt beskjed om at deres norske papirer ikke lenger var gyldige, og at de ikke fikk komme inn i landet. De ble sendt tilbake til det tyske nazipolitiet, sperret inne i en jernbanevogn og internert i Altona ved Hamburg. Dette var begynnelsen på en tvunget reise som endte i Auschwitz og Buchenwald.

Da Tidens Tegn stilte sjefen for sentralpasskontoret, Ragnvald Konstad, følgende spørsmål: «Følte det departementale hjertet ikke noen medlidenhet med dem?» var svaret: «Ikke den fjerneste. Det er meg en sann fryd å nekte dem adgang.»

Så kynisk har «det depart-ementale hjertet» vært.

Den romske motstandsdagen

All verdens aviser, byråkrater og misjonærer har gjennom århundrene tegnet et skremmebilde av romer. Jeg har gjennom flere tiårs arbeid og samliv med romer i mange land tenkt på hva slags bilde romer må ha fått av gadsjé (ikke-romer): Det er mennesker som har bakvasket og forfulgt dem gjennom århundrer, fratatt dem rettigheter, fratatt dem barna, jaget dem fra sted til sted, frydet seg over å ha utlevert dem til nazipolitiet, sperret dem inne bak piggtråd og sendt dem til gasskamre og krematorier. Det er mennesker som har ventet i sytti år, til de fleste var døde, med å gi dem en unnskyldning.

Hvilken rom kan ønske å bli «assimilert» for å bli som dem?

Zolo Karoli var i Auschwitz fra januar 1944 til 2. august samme år. Det må bety at han var der 16. mai 1944, da romene i leiren gjorde oppstand. 16. mai markeres nå som den romske motstandsdagen. Dette burde kanskje vært med.

Det er mennesker som har bakvasket og forfulgt dem gjennom århundrer, fratatt dem rettigheter, fratatt dem barna, jaget dem fra sted til sted, frydet seg over å ha utlevert dem til nazipolitiet, sperret dem inne bak piggtråd
og sendt dem til gasskamre og krematorier.

Boken avsluttes med tiden rett etter krigen. Mye har skjedd med romene siden da. En viktig milepæl var romenes første verdenskongress i London i 1971, som jeg hadde den ære å få være med på. Her kom romer fra begge sider av det daværende jernteppet sammen og utarbeidet et handlingsprogram for den videre kampen. Kongressen vedtok også et flagg og en nasjonalsang. Kongressen åpningsdato, 8. april, ble erklært som romnasjonens dag. Den feires nå av romer over hele verden. På neste kongress ble en verdensomspennende organisasjon – International Romani Union – stiftet.

Siden da har det skjedd en romsk nasjonsbygging, en veritabel eksplosjon av skaperkraft. (Dette er temaet for en bok jeg nå er i ferd med å avslutte. Den tar opp tråden der Rosvoll sluttet.) Når hun sier at «rom skriver sjelden eller aldri bøker», er det riktig for den perioden hun beskriver, med unntak av Sovjetunionen, der det i 1920–1930-årene kom ut over 200 bøker og tidsskrifter på romanes. I dag finnes det bøker av fremragende rom-forfattere i mange land. På bokmessen i Frankfurt i 2019 var det både en egen stor Gypsy Pavillion og en bokpaviljong fra Zentralrat Deutscher Sinti und Roma. Selv Norge har fått en forfatter – Solomia Karoli.

«Det finnes ingen Anne Frank eller Primo Levi med rombakgrunn. Ingen enkeltperson levendegjør roms skjebne før og under krigen», skriver Rosvoll. Jo, men de har kommet sent frem i lyset.

Romske tidsvitner

Jeg vil nevne to romske tidsvitner som har vunnet internasjonalt ry. Ceija Stojka, som overlevde tre konsentrasjonsleire og har malt de mest rystende bilder fra leirene. Og Raymond Gurême, som satt sammen med familien Josef i leiren Limas-Montlhéri før han flyktet fra åtte leire og fengsler og ble med i den franske motstandsbevegelsen. Han utga boken Interdit aux nomades (Forbudt for nomader) og var helt til han døde i 2020, et forbilde for unge romer i mange land.

De romske tidsvitnene ble sent kjent, for «etter andre verdenskrig var det ikke hos dem sympatien lå», som Rosvoll sier med et understatement. Eller for å sitere Noam Chomsky: «Nobody gives a damn about Gypsies.»

Heldigvis finnes unntak som Maria Rosvoll. Hun har gått tilbake i tid og lar oss se Zolo Karoli. Hun har dermed gjort det lettere for oss å skue mot fremtiden og se oss selv. Dette er en bragd av en bok.

Avatar photo
Tore-Jarl Bielenberg
Bielenberg (1935–) er journalist, foredragsholder, forfatter og oversetter. Han skrevet bl.a. skrevet boken Romá/sigøynere. I går, i dag, i morgen. Ny bok om romsk motstandskamp og nasjonsbygging er i ferd med å utgis.

Du vil kanskje også like