FRI VILJE: På mesterlig vis stiller miniserien Devs store spørsmål om et deterministisk verdensbilde versus fri vilje, og moderne «tech»-selskapers nærmest ubegrensede makt.

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 2020-04-24

Science fiction er en filmsjanger som gjerne krever store budsjetter, men vel så viktig for et vellykket resultat er de store tankene disse fortellingene kan romme. På sitt aller beste er dette dessuten en sjanger som benytter seg av filmmediets fulle estetiske potensial, slik Stanley Kubrick gjorde med 2001: en romodyssé (1968). En film som kombinerte filosofiske tankeeksperimenter og banebrytende effektmakeri i en enestående filmatisk opplevelse.

Science fiction-sjangeren har også lenge gjort seg gjeldende innen tv-serieformatet, med serier som Star Trek, Doctor Who og V. Etter hvert som seriene har fått budsjetter som ikke står tilbake for kinofilmenes, samtidig som vitenskap og teknologi realiserer stadig mer av det sjangeren pleide å fabulere om, er det ikke overraskende at «sci fi» appellerer til de mange som storkonsumerer audiovisuelle fortellinger hjemme i stua.

Et av de nyeste tilskuddene i så måte er miniserien Devs, signert den britiske forfatteren og regissøren Alex Garland (f. 1970), som er en ren maktdemonstrasjon av dette formatets formmessige og dramaturgiske muligheter.

DEVS serie HBO kunstig intelligens
DEVS

Begavet historieforteller

Helt fra han romandebuterte med The Beach i 1996, har Garland markert seg som en usedvanlig begavet historieforteller med en imponerende evne til å kombinere fascinerende konsepter, interessante karakterer og medrivende dramaturgi. Etter at debutromanen ble filmatisert av Danny Boyle, skrev Garland selv manuset til to filmer av samme regissør. 28 dager senere fra 2002 var en forfriskende revitalisering av zombie-undersjangeren innen skrekkfilm, som med sin vektlegging av virusspredning har en viss aktualitet ved gjensyn i disse dager. Med Sunshine (2007) tok Garland skrittet fullt ut over i science-fiction-sjangeren, som har preget hans filmografi etter at han senere også begynte å regissere.

Kunstig intelligens

Rykter skal ha det til at manusforfatter Garland i praksis var vel så mye regissør som den krediterte regissøren Pete Travis på spillefilmen Dredd (2012), der man gjenopplivet den dystopiske britiske tegneseriefiguren Judge Dredd på filmduken. Hans offisielle debut som regissør kom imidlertid med spillefilmen Ex Machina (2014): et mangesidig og snedig kammerspill om kunstig intelligens og menneskets mulighet til å være en slags gud gjennom teknologi – samt om det kunstige menneskets mulige ønske om å frigjøre seg fra sin skaper.

Abonnement kr 195/kvartal

Teknologi og filosofi sto også sentralt i Garlands andre spillefilm Annihilation fra 2018, basert på en roman av Jeff VanderMeer. Denne filmen handlet om en mer konkret reise inn i det ukjente, i form av et område der en meteoritt har truffet jorden – som blant annet viser seg å påvirke omgivelsenes DNA.

Determinisme versus fri vilje

Den avsluttede åtte episoder lange tv-serien Devs, som i sin helhet er både skrevet og regissert av Garland, er på flere måter beslektet med debutfilmen Ex Machina. Her tar han riktignok et kvantesprang over i et langt mer komplekst tankeeksperiment, som omfavner ideen om parallelle universer og vår eventuelle frie vilje. I sentrum for handlingen står et teknologiselskap ved navn Amaya og deres mystiske utviklingsavdeling Devs (en forkortelse av «development»), hvor man er fanatisk overbevist om en deterministisk virkelighetsoppfatning. Med utgangspunkt i at alt kan brytes ned i årsak- og virkningsforhold, skal alt være forutbestemt av tidligere hendelser. Ut fra dette vil det være mulig å utvikle en datamaskin som kan beregne og gjenskape alt som har skjedd – og alt som vil skje. Og dermed er det heller ikke rom for noen fri vilje.

I Devs inntar mennesket en allvitende, gudelignende posisjon.

I Devs inntar mennesket med andre ord en allvitende, gudelignende posisjon, men er ikke nødvendigvis en gud som kan gripe inn i skaperverket.

Kjølig og elegant

Formspråket til Devs har mye av den samme kjølige elegansen som Ex Machina, filmet av Garlands faste fotograf Rob Hardy. Der tv-serier ofte har en mer strømlinjeformet estetikk enn særlig såkalt arthouse-film, skaper Devs en særegen stemning – gjennom både bildespråket og de nærmest drømmeaktige, stiliserte replikkvekslingene. Det sistnevnte elementet blir dog aldri overdrevent kunstig, da det resonnerer med det tematiske fundamentet om at alt som blir sagt og gjort, allerede er forutbestemt.

Premisset har dessuten en besnærende dramatisk effekt. Den klassiske filmdramaturgien stiller som kjent strenge krav til kausalitet, der alt som skjer, skal ha en eksplisitt årsak. Ut fra dette skal karakterene handle konsekvent og målrettet – men like fullt etter en framtredende egen vilje. Devs har en svært viljesterk hovedkarakter, som knapt er i stand til å avstå fra å handle – samtidig som hun gradvis mistenker at hun ikke kan påvirke begivenhetenes gang. Det medfører ikke på noen måte at spenningen avtar underveis, men gjør at paradoksene ved et deterministisk verdensbilde blir en integrert og essensiell del av dramaet.
I tillegg går serien dypere inn i de kompliserte problemstillingene enn man formodentlig kunne gjort i en spillefilm, med sin nærmere åtte timer lange spilletid.

Vår digitale virkelighet

Jeg skal ikke påstå at Devs er fullstendig realistisk, men det er liten tvil om at Garland har satt seg godt inn i kvantefysikk så vel som i moderne teknologiselskapers nært sagt grenseløse muligheter. Serien er spesielt samfunnsaktuell i sin skildring av disse selskapenes ekstreme hemmelighold – med dertil hørende manglende kontroll fra utenforstående over målene som settes, og midlene som benyttes til å nå dem. Devs favner imidlertid om en rekke aspekter ved vår digitale tidsalder, hvor det meste kan gjenskapes på en skjerm foran oss – og hvor skillet mellom de digitale representasjonene og den fysiske virkeligheten blir stadig mindre relevant.

Devs ville ikke vært science fiction om den ikke lå et hestehode foran den faktiske teknologiske utviklingen.

Devs ville ikke vært science fiction om den ikke lå et hestehode foran den faktiske teknologiske utviklingen. Men den er like fullt et ypperlig eksempel på at sjangeren skaper viktige refleksjoner om samtiden som ikke er mindre nødvendige etter hvert som vitenskapen innhenter stadig mer av fiksjonen. Og slik det siste ordet om vår eventuelt frie vilje neppe er sagt, gir den finurlige avslutningen på serien mye å tenke videre på.

Alle episodene av Devs er tilgjengelige på HBO Nordic.

Les også: Realisten Stanley Kubrick
Kunstig idioti og naturlig intelligens