Slum Acts er en fremragende bok, både svært opplysende og meget ubehagelig å lese. Veena Das (78) er tidligere forskningsprofessor ved Johns Hopkins University, hun er en prisvinnende antropolog og har forsket på ekstrem vold i mange år. Hun er hyllet som «en av antropologiens mest utmerkede etnografer» og presenterer omhyggelig sine funn, noe som fører til konklusjoner som er vesentlig annerledes enn sedvanlige oppfatninger.
Den urbane slummen i det moderne India.
Nå har professoren rettet sin oppmerksomhet mot den urbane slummen i det moderne India. Ekstrem vold er ikke unntaket, men regelen – vold er ikke noe som forstyrrer livet, men en integrert del av livet. Det er ikke et totalitært fenomen, tvert imot – Veena Das demonstrerer overbevisende at ekstrem vold er tett sammenvevd med livet i moderne demokratiske regjeringers regimer. Tortur, som den mest avskyelige formen for ekstrem vold, er alt annet enn den aller siste utvei for å forhindre at ekstreme hendelser finner sted, slik dens tilhengere gjerne tror.
Tortur brukes ofte av politiet for å presse frem tilståelser for hendelser som allerede har funnet sted – som terrorangrep. Og disse tilståelsene er falske mesteparten av tiden, siden deres hovedmål er å tilfredsstille det offentlige kravet om at politiet gjør jobben sin og finner de skyldige.
Ekstrem vold
Konsekvensene av denne innsikten er enorme, da den viser at praktisk talt alt vi trodde vi visste, er feil. De politiske filosofene fra forrige århundre hevdet at samtidens maktmekanismer blir stadig fjernere fra umiddelbar fysisk vold, man stoler i stedet på sofistikerte ‘maktdispositiver’ (Foucault), og at statsapparatet erstatter fysisk vold med ideologi som middel for dominans (Althusser).
Troen på en progressiv distanse fra vold var så sterk at vestlig samfunnsvitenskap og humaniora utviklet forestillinger om den menneskelig natur, handlefrihet og subjektivitet i relasjon til utbrudd av ekstrem vold. Hendelser med drap uten åpenbare motiver i det 19. århundre inspirerte til utviklingen av psykoanalysen (representert i TV-serien The Alienist, 2018–2020); grusomhetene under første verdenskrig inspirerte Baudelaires arbeid og Lacans teori om subjektivitet; mens andre verdenskrig og holocaust fikk Hannah Arendt til å definere ‘ondskapens banalitet’.
Regelmessig bruk av ekstrem vold utenfor Europa – ofte begått av europeere – som folkemordet på svarte afrikanere under slavehandelen og urfolk under koloniseringen av Amerika har blitt ekskludert fra dette resonnementet – og Das er oppmerksom på det.
Demokratier har utviklet sine egne mekanismer for å akseptere det faktum at tortur rutinemessig forekommer, også innenfor det juridiske apparatet.
Hun har identifisert en lignende skjevhet i moderne diskurs om vold og skillet mellom «sivilisert vold fra stats-initierte kriger og barbarisk vold tilskrevet andre, enten det er koloniale undersåtter eller islamske krigere». Forestillingen om ‘ondskapens banalitet’ tillot at omfanget av drap i folkemord ble tilskrevet det totalitære regimets maskineri – men demokratier har utviklet sine egne mekanismer for å akseptere det faktum at tortur rutinemessig forekommer, også innenfor det juridiske apparatet, skriver Das. Kan det absurde skillet mellom såkalt sivilisert og barbarisk vold være en del av svaret på hennes spørsmål «hvorfor er vi mindre hjemsøkt av apparatet til et demokrati som driver systematisk tortur, enn av apparatet til den totalitære staten»? (Ibid.)
Mye empirisk materiale
Et fascinerende aspekt ved Slum Acts er at Das ikke har hastverk med å gi svar eller trekke konklusjoner. Det er kjent at hun er «lidenskapelig interessert i spørsmålet om hvordan etnografi skaper begreper», og også i denne boken etablerer hun en sjelden balanse mellom det empiriske og det konseptuelle.
Hun presenterer svært mye empirisk materiale og stemmer som ellers aldri ville blitt hørt. Men hun sørger også for en konseptuell strenghet som borger for funnenes troverdighet og skaper muligheter for nye. Hennes sentrale begrep er ‘den unormale kunnskapen’, definert av Stanley Cavell som «farlig ikke fordi den er skjult, men fordi vi ikke våger å erkjenne den». Das presenterer nøye sine tilnærminger til å samle denne kunnskapen, og begynner med spørsmålet om «hvordan katastrofale hendelser produserer former for kunnskap som kan sirkulere i slummen, men som vanligvis håndteres med eufemismer, unnvikelser og til og med stillhet».
Bombeeksplosjonene
Som antropolog med ekstrem vold som fagområde er professor Das kjent for å gå i dybden på studier om delingen av India i 1947 og massakren på sikher i 1984 etter attentatet på daværende statsminister Indira Gandhi. I Slum Acts har hun tatt for seg nyere hendelser, først og fremst bombeeksplosjonene som fant sted i Mumbai i 1993, 2003, 2006, 2008 og 2011. Hun setter søkelys på historiene som «ikke var åpenbare», historiene til menneskene som sto tiltalt for å være medskyldige i terrorangrepene.
De medskyldige kan ha vært involvert i en rekke mindre alvorlige handlinger som juks og smugling, men når det gjelder bombeangrepene, var de uskyldige, skriver Das. En av dem, Wahid Shaikh, ble arrestert i forbindelse med togbombeeksplosjonen i 2006 og tilbrakte ni år i fengsel, men ble til slutt frikjent for alle anklager.
Mens han satt i fengsel, begynte han å skrive en bok om sine erfaringer som torturoffer. The Innocent Prisoner (Begunah Qaidi, 2017), med undertittelen Memories of a Torture Survivor er «skrevet som pedagogisk bok for de undertrykte», «en bruksanvisning for hvordan man skal oppføre seg under tortur», og viser ifølge Das folkelig litteraturs betydning for å opplyse samfunnsteorien.
En annen fortelling som er grundig analysert i boken, er den til en anonym jente som da hun var åtte år gammel, bodde i Delhis slumstrøk. Hun ble bortført, holdt med tvang, torturert og voldtatt i fire måneder før hun ble reddet.
USA: «Tortur har blitt regelmessig brukt i uforholdsmessig omfang» mot afrikanskamerikanere, for å få «tilståelser som man vet er falske, men som brukes til å legitimere tortur ved å hevde at dens teknikker gir suksess».
Blant forfatterens skriftlige kilder er det også dokumenter om USA, som viser at «tortur har blitt regelmessig brukt i uforholdsmessig omfang» mot afrikanskamerikanere, for å få «tilståelser som man vet er falske, men som brukes til å legitimere tortur ved å hevde at dens teknikker gir suksess». Andrew Wilson, et av torturofrene, ble arrestert i 1982 – det vil si lenge før terrorangrepet 11. september 2001, som etter allmenn oppfatning var årsaken til bruken av tortur.
Denne boken er viktig lesestoff for alle som ønsker å bli bedre kjent med samtiden, og er også relevant langt utenfor forskningens hovedfelt.
Oversatt av Iril Kolle
