I boken Fellesskapets arkitektur – opprør! børstes det støv av ettermælet til Norges mest kjente arkitekturteoretiker Christian Norberg-Schulz (1926–2000). I forordet skrevet av redaktør Gro Lauvland etterlyses et opprør mot «et tenkesett som preger mye av dagens byggeproduksjon, som gjør byer og steder verden over stadig mer like – og som også fører til hjemløshet, både i konkret og overført betydning».
Sitatet kunne ha vært fremført av stortingsrepresentant Stefan Heggelund (H), som tok opp følgende i Aftenposten (4. oktober): «Hvorfor må all ny arkitektur se lik ut?» Nye boligblokker i norske byer får gjennomgå: de er monotone, grå og triste. Heggelund etterlyser mer variasjon og innslag av tradisjonell stil, og han mener at vi igjen må «tørre å prate om stygt og pent».
Arkitektur som kunstverk «skal kunne romme og formidle mening».
Debatten i kjølvannet av Heggelunds utsagn gikk videre i aviser, radio og TV – med konstruktive presiseringer fra blant andre Erling Dokk Holm (Aftenposten 7. oktober) og Camilla Dalen Moneta, fagsjef i Norske arkitekters landsforbund (VG 16. oktober). For selv om Heggelund tilsynelatende var inne på ett tema, er det faktisk flere temaer han tar opp: hvorfor vi bygger så likt overalt; hvilke historiske stilpreferanser man har; hva som vektlegges subjektivt som stygt eller pent; eller hvilke kvalitetsforskjeller som finnes ved det som bygges. Dessuten: Hvilke verktøy har samfunnet for å sikre at det som bygges, gir gode og meningsfulle omgivelser for både individet og fellesskapet?
Kvalitetsforskjeller og Louis Kahn
Har Norberg-Schulz’ teorier og boken Fellesskapets arkitektur – opprør! noe å bidra med her? Absolutt, ikke minst – i mine øyne – fordi diskusjon av arkitektonisk kvalitet skjer uten en mindre interessant, løsreven diskusjon av stilpreferanser.
For selv om Norberg-Schulz var forferdet over tap av historiske bygninger og sammenhenger som resultat av andre verdenskrig, gjenreisningen og etterkrigstidens modernisme, skar han ikke modernistisk arkitektur over én kam. Han vektla kvalitetsforskjeller og var blant annet veldig begeistret for arbeidet til den amerikanske arkitekten Louis Kahn (1901–1974, se også bilde). Særlig Kahns arbeid med stedlig dagslys og vektlegging av «ikke-målbare» kvaliteter i arkitekturen.
Norberg-Schulz svant heller ikke hen til nostalgiske studier av en forgangen tid som et mål i seg selv, men mer som et middel. Slik en av bokens bidragsytere, Raf de Saeger påpeker, søkte Norberg-Schulz «å synliggjøre strukturelle prinsipper og avdekke taktiske områder […] når det gjaldt å gi form til gode hus, egnet som rammer for liv og arbeid». Dette med henvisning til boken Stav og laft (1969), der Norberg-Schulz brakte byggeskikk inn i den internasjonale arkitekturdebatten.
Fellesskapets arkitektur – opprør! er en antologi: en samling av ni tekster skrevet av arkitekter, filosofer og en statsviter – til dels i biografisk form. Sammen søker tekstene å utdype sentrale temaer i Nordberg-Schulz’ forfatterskap for, ifølge bokens forord, å «bidra til et nytt offentlig ordskifte om en stedstilhørighet som er filosofisk-antropologisk fundert».
Stedskunst og Heidegger
I Morgenbladets anmeldelse 6. november skriver Gaute Brochmann at Norberg-Schulz’ tenkning er uttrykk for en «romantisk nærsynthet» med bred appell innad i eget fag. Betydningen av Norberg-Schulz’ tenkning utad bør imidlertid ikke underkjennes. Hans teorier og begreper som stedstilhørighet, stedsforståelse, stedstap og byggeskikk bidro til å sette estetisk kvalitet på den politiske dagsordenen på 1990-tallet, med Åse Kleveland som kulturminister og foregangskvinne.
Mye av det som bygges i dag, er av semmer kvalitet, preget av klipp og lim og standardisering.
Kulturdepartementet opprettet Norsk Form, som åpnet i 1993, og samme år utga Miljøverndepartementet en veileder i «stedsanalyse» som hjelpemiddel ved stedsutvikling. Stedsanalysen har en delvis fenomenologisk tilnærming og skjelner til Norberg-Schulz’ stedsbegrep.
Som forfatter, foreleser og lærer kom Norberg-Schultz’ med sin vektlegging av stedskunst til å være med på å forme generasjoner av arkitekter. Trolig spores dette aller tydeligst i den storslåtte satsningen på de 18 nasjonale turistveiene, som har høstet anerkjennelse og interesse både nasjonalt og internasjonalt.
Norberg-Schulz oppfordret generelt til å bygge omgivelser som harmonerer med stedlig historie og naturgitte forhold – særlig dagslys. Det holder ikke at bygg og boliger kun imøtekommer tekniske krav, de skal også tilfredsstille følelsesmessige behov. Slik Gro Lauvland trekker frem i sin tekst, understreket Norberg-Schulz at «et av menneskets grunnleggende behov er å erfare sin egen livssituasjon som meningsfull», og at hensikten med arkitektur som kunstverk er at «det skal kunne romme og formidle mening». Med referanse til Martin Heideggers forståelse av hva det vil si «å bo», satte Norberg-Schulz videre likhetstegn mellom det «å bo» og «stedlig fotfeste». Eller eksempelvis: «Mennesket bor når han kan orientere seg innenfor og identifisere seg med sine omgivelser, det vil si når han erfarer omgivelsene som meningsfulle.»
Lege og professor i sosialmedisin Per Fugelli delte Norberg-Schulz’ overbevisning om at arkitektur kan gi oss en opplevelse av meningsfullhet. «Arkitekter kan gi menneskene naturmedisin, lykkepiller for ånden, sosial medisin. Arkitektur kan skape avmakt, og den kan skape likeverd», sa Per Fugelli i sin tale på Arkitekturdagen i 2016.
Så hvor står vi i dag, 20 år etter Christian Norberg-Schulz’ bortgang?
Byene vokser i rask takt. Av det som bygges, er noe bra, men mye er av semmer kvalitet, preget av klipp og lim og standardisering. Staten har gjennom regelverk som Byggteknisk forskrift (TEK 17) i stor grad overført ansvaret for arkitektonisk kvalitet til privat sektor. Forskriften sikrer et minimum når det kommer til tekniske ytelser som isolasjon i yttervegg og ventilasjon, men langt ifra omgivelser for «å bo».
Vi kan bygge bedre enn vi gjør i dag, og i et samfunnsøkonomisk, mellommenneskelig og klimamessig bærekraftperspektiv bør vi også bygge langt bedre. Norberg-Schulz’ bidrag som arkitekturteoretiker peker mot både hvorfor og hvordan.