Det frie ord har sine grenser i alle land. For sikkerhetspolitisk «følsomme temaer» er grensen nærmest regelen. Det gjelder også spørsmål som berører den egentlige makten. Det kan få de fleste av oss å holde en lav profil i både øst og vest. For å illustrere dette vil jeg hente frem noen erfaringer fra min tid som sikkerhetspolitisk forsker.
Jeg skrev min doktoravhandling på 80-tallet om USAs maritime strategi. I 2007 satt jeg på en Bodø-konferanse om «US maritime strategy» sammen med general Vigleik Eide, tidligere forsvarssjef og sjef for NATOs militærkomité. Vi satt og snakket med en britisk admiral, James Eberle, tidligere sjef for den britiske flåten og for NATOs styrker i Øst-Atlanteren (inkludert Norskehavet, Barentshavet og Østersjøen). Etter Berlinmurens fall hadde han sammen med USAs tidligere forsvarssjef admiral William Crowe vært ansvarlig for vestmaktenes atomvåpenforhandlinger med Moskva. Vi snakket om britiske ubåter som opererte i Østersjøen på 80-tallet. Det var et «følsomt» tema, siden ubåter i svenske farvann også ble benyttet i psykologiske operasjoner (PSYOP), for å manipulere opinionen. Jeg sa da hva en britisk ubåtkaptein hadde fortalt meg. Han hadde kun vært «taxisjåfør», som han uttrykte det, for Special Boat Service (britiske spesialstyrker), også i svenske farvann. Da ble den sjarmerende admiralen plutselig til et annet menneske. Han sa at han en gang hadde hatt en samtale med en venn, en sjef for MI6, om en CIA-agent, Philip Agee, som begynte å snakke.
Eberle hadde da sagt: «Doesn’t it happen that he passes in front of a bus sometimes?» Så vendte han seg til meg og sa: «I just tell you that story.»
På høyeste nivå er «drapstrusler» kanskje mer vanlig enn de fleste tør tenke.
Vigleik Eide kom bort til meg etterpå og sa at Eberle hadde gjort det samme mot ham en gang. På det høyeste nivå er «drapstrusler» kanskje mer vanlig enn de fleste tør tenke.
Når det gjelder temaer som formelt sett er kriminelle eller så sensitive at de ikke er dokumentert på papir, finnes det ikke noen mulighet til juridiske sanksjoner. Da finnes kun fysisk vold. Jeg ble også utsatt for trusler fra andre sentrale personer samme kveld. Jeg sov ikke så godt den natten. Også i vestlige land er det vanskelig å snakke om ting som rører ved makten: Det å bli truet på livet kan få de fleste å holde en lav profil. Det frie ord har sine grenser i alle land.
Utenrikspolitiske konferanser
I disse spørsmålene er det nok ikke stor forskjell på land i øst og vest. Et eksempel: I Kina kan man som i Norge snakke temmelig fritt privat. Det er ikke som under kulturrevolusjonen, da alle måtte passe seg for hva man kunne si. Men i dag finnes det fortsatt klart definerte grenser for hva man kan si i det offentlige rom. Det kinesiske ytringsrommet er nok mer begrenset enn det norske, men når det gjelder temaer som berører makten, er det neppe stor forskjell. Jeg har organisert konferanser mellom de kinesiske og de nordiske utenrikspolitiske instituttene og fredsforskningsinstituttene. Under titalls militær- og utenrikspolitiske konferanser i Beijing og Shanghai jeg har deltatt i løpet av en tiårsperiode, har det vært mulig å snakke relativt fritt. Jeg har aldri blitt utsatt for trusler fra kinesere, men jeg har blitt utsatt for alvorlige trusler fra sentrale personer fra USA. Fra kinesisk side har man, i det minste tidligere, vært forsiktig med å si noe som kan oppfattes som en kritikk av USA. Man har i det lengste søkt unngå å sjenere amerikanerne. De grenser som finnes for det frie ord, er ikke alltid hva man forventer seg.
Jeg har aldri blitt utsatt for trusler fra kinesere, men jeg har blitt utsatt for alvorlige trusler fra sentrale personer fra USA.
Sverige
Det er også mye vi ikke kan si i Sverige, men som vi faktisk kan si i Norge. Et eksempel: Jeg publiserte nylig en bok på det svenske militærhistoriske forlaget Medströms. Boken handler om ubåter og den kalde krigen, om amerikansk-britisk aktivitet i svenske farvann på 80-tallet. Forsvarsjournalist og redaktør Sune Olofson i Svenska Dagbladet (tilsvarende Aftenposten) i 25 år, og tre av Sveriges mest respekterte ambassadører, Sven Hirdma, Mathias Mossberg og Pierre Schori, sistnevnte daværende statssekretærer i henholdsvis forsvars- og utenriksdepartementet, publiserte en kronikk på nettet til støtte for boken. Kronikkforfatterne hadde vært blant de høyeste ansvarlige for svensk forsvars- og sikkerhetspolitikk på 80-tallet, og en av ambassadørene hadde senere vært ansvarlig for granskingen av svensk sikkerhetspolitikk for denne perioden. Jeg fikk også støtte fra en tidligere forsvarsminister. Men ingen av de store svenske avisene turte å publisere kronikken, siden saken fortsatt er «følsom» i Sverige, som noen senere uttrykte det. I Norge ble min bok lansert på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) med en av instituttets tidligere direktører og en tidligere offiser fra norsk etterretning. I Sverige hadde dette aldri vært mulig. Temaer som er følsomme i Sverige, er ikke alltid følsomme i Norge. Det er fortsatt mye man kan si i begge landene, og det finnes en felles oppfatning om at våre land er friere enn andre, i det minste friere enn land som Kina og Tyrkia.
Tyrkia
Da jeg var på et par sikkerhetspolitiske konferanser i Tyrkia i begynnelsen av 2000-tallet, ble jeg nødt til å spørre meg om Norge og Sverige egentlig er så frie. Konferansene var arrangert av et Ankara-universitet og av NATO Public Diplomacy Division. Etter 9/11 i 2001 var terrorisme av naturlige grunner et tema. På den første konferansen snakket jeg om «krigen mot terror» og Pax Americana. På den andre holdt jeg et foredrag med historiske eksempler om hvordan terrorisme har blitt benyttet mot minoriteter, av hemmelige tjenester for å bringe en fiende i vanry, som et spill mellom disse tjenestene og som et verktøy for å starte og legitimere en krig. Jeg nevnte også den kurdiske minoritetens krav om autonomi. Etter mitt foredrag rakte tre personer umiddelbart opp hånden: Tyrkias tidligere ambassadør til FN, en av landets tidligere forsvars- og utenriksministre og en professor fra Ankara, som alle sa det samme: Man kan ikke snakke om autonomi for den kurdiske minoriteten. Disse tidligere ministrene, diplomatene og professorene reiste imidlertid ikke noen tvil om hva jeg hadde sagt om de hemmelige tjenestenes terrorvirksomhet. Alle sentrale personer i Tyrkia vet at det de kaller «dypstaten», har vært direkte involvert i terrorisme i flere land. For dem er dette en selvfølge. Både statsministre og presidenter har snakket om det offentlig. De vet alle at dypstatens terrorisme er noe de ikke kan se bort fra.
Skandinavia
I Skandinavia er det imidlertid en selvfølge at man skal kunne snakke om autonomi for minoriteter. Det er en forutsetning for det frie ord, for ethvert demokrati, sies det. Minoriteten har den samme retten til det frie ord som majoriteten. Men i Norge og Sverige er det nærmest umulig å si at de hemmelige tjenestene benytter terror og militære operasjoner for å manipulere opinionen. Det er noe som har blitt bekreftet av amerikanere på høyeste nivå, som den tidligere sjefen for National Security Agency, generalløytnant Bill Odom (som også var med på konferansen i Bodø).
Enhver kritiker blir fratatt heder og ære. De blir ekskludert fra denne offentlige samtalen.
Men hvis man skulle snakke åpent om det i Norge, kommer noen umiddelbart å sette en merkelapp («labeling») på vedkommende. Han eller hun blir stemplet som konspirasjonsteoretiker og blir ydmyket med denne merkelappen overfor tusenvis som kan lese om det i media eller på internett. Enhver kritiker blir fratatt heder og ære. De blir ekskludert fra denne offentlige samtalen. De fleste tør deretter ikke å snakke med en slik kritiker. De er redde for å vise at de kjenner ham eller lytter til ham. Det er det samme som vi opplevde i Kina for femti år siden. Det var noe av det mest grusomme og skammelige ved 60-tallets kinesiske kulturrevolusjon. Ungdommer, såkalte rødegardister, hengte skilt om halsen på politikere og lærere. De ble beskrevet som «forrædere» eller «kontrarevolusjonære», og de ble vist frem med sine skilt foran tusenvis av mennesker. De ble i praksis ekskludert fra enhver samtale. De ble persona non grata, akkurat som kritikere av PSYOP (psykologiske operasjoner) og statsterror blir behandlet i dag.
Spørsmålet vi må stille, er dette: Hvorfor er det mulig å snakke temmelig åpent om disse tingene i Tyrkia, og for øvrig i flere arabiske land og selv i søreuropeiske land som Italia, Spania og Hellas, men ikke i de skandinaviske landene? Hvorfor er det mer følsomt å snakke om denne maktens brutalitet i skandinaviske land enn i Sør-Europa og Midtøsten?
«Den gode staten» og den norske væremåten
Antagelig spiller forestillingen om «den gode staten» en rolle. Den skandinaviske velferdsstaten, som vi kjenner den fra årene etter krigen, har gitt staten en betydelig legitimitet i både Norge og Sverige. De fleste har vanskelig for å forestille seg at statlige tjenester i allierte land skulle kunne gjøre seg skyldig i disse grusomhetene. Men «staten» har ikke samme legitimitet i Sør-Europa og enda mindre i Midtøsten, der erfaringen fra fascismens og sikkerhetstjenestenes grusomheter fortsatt er levende. I Italia husker vi «bly-årene» fra 60-, 70- og begynnelsen av 80-tallet, da mengder av mennesker ble drept i bombeangrep. Først ble terroristene beskrevet som anarkister. År senere ble disse avslørt som fascister som hadde infiltrert anarkistgrupper. På 90-tallet viste det seg at disse fascistene arbeidet for allierte etterretningstjenester, og at de hadde blitt trent av disse tjenestene, hvilket også ble bekreftet av sjefen for den italienske kontreetterretningen, general Gianadelio Maletti, som henviste til president Richard Nixon.
I skandinaviske land er dette vanskelig å fatte. Våre land er små med en betydelig sosial kontroll – i likhet med landsbyen. Vi ser ofte ikke noen annen mulighet enn å slutte opp om det vi blir fortalt. Kanskje kan de norske erfaringene fra livet i landsbyen fra årtier tilbake også ha preget den norske væremåten. En hypotese kunne være at det finnes en parallell mellom den norske tilpasningen og den kinesiske kulturrevolusjonen, som også hadde sine røtter i landsbygdas strikte normer.
kampanjen mot Von Bülow ble brutal. Der Spiegel gjorde narr av ham.
Tyskland
Men oppfatningen om «den gode staten» og landsbygdas sosiale kontroll er nok ikke det vesentligste. De samme mekanismene gjør seg nemlig gjeldende i Tyskland, som både har hatt en nokså grusom historie og som neppe kan bli beskyldt for å være preget av landsbymentalitet.
Tyske Andreas von Bülow, Helmut Schmidts statssekretær for forsvarsdepartementet i 1976–80 og hans minister for vitenskap og teknologi i 1980–82, ble fra 2000-tallet beskrevet som «konspirasjonsteoretiker». Hvorfor? Han la frem en kritikk av allierte staters deltakelse i terrorisme og organisert kriminalitet. Von Bülow satt under siste halvdel av 80-tallet frem til 1994 som det sosialdemokratiske partiets representant i den tyske parlamentariske kontrollkomiteen for de hemmelige tjenestene. Etter 25 år som parlamentariker skrev han en bok, Im Namen des Staates (1998), som beskrev hvordan lokale hemmelige tjenester i samarbeid med kolleger i blant annet USA hadde utført kriminelle handlinger, inkludert terroroperasjoner. I en bok om 9/11 med undertittelen Internationale Terror und die Rolle der Geheimdienste (2003) fortsatte han på samme tema.
Men kampanjen mot Von Bülow ble brutal. Der Spiegel gjorte narr av ham. Til tross for at han i 20 år hadde vært en av de mest betrodde sosialdemokratiske politikerne, en med det høyeste ansvaret for det militære forsvaret og de hemmelige tjenestene, ble han nå stemplet som «konspirasjonsteoretiker». Journalister turte neppe å intervjue ham det neste tiåret. Journalister som da intervjuet ham, ble også beskrevet som «konspirasjonsteoretikere». De hadde blitt «besmittet» og fått den samme «sykdommen».
Det samme gjaldt de sosialdemokratiske kanslerne Willy Brandts og Helmut Schmidts planleggingssjef, Albrecht Müller. Det gjelder også Willy Wimmer, kristeligdemokratenes forsvarspolitiske talsmann i det tyske parlamentet i 1985–88. Han var kansler Helmut Kohls statssekretær for forsvarsdepartementet i 1988–92 og medlem av parlamentet i 33 år. Det han hadde fått vite i USA, var grusomt. Disse mennene ble alle etter 2000 sett på som «spedalske», de ble persona non grata – i likhet med politikere og professorer som fikk merkelappen «kontrarevolusjonær» under kulturrevolusjonen i Kina.
USA
I USA er situasjonen den samme. Ledende personer innen CIA og i det militære er urolige for at flere etterretningstjenester har utviklet kriminelle nettverk, som benytter narkotikahandel, innsidehandel og terrorisme for å manipulere opinionen.
Flere av de mest erfarne journalistene i The New York Times, Newsweek og The Wall Street Journal har alle blitt nødt til å gå av. Journalister som Seymour Hersh i The New York Times og The New Yorker, som på 70-, 80- og 90-tallet avslørte amerikansk kriminell virksomhet, har blitt nødt til å forlate avisene.
Det samme gjelder Chris Hedges, som var sjef for Midtøsten-kontoret til The New York Times. De som sto bak den store avsløringen av Iran-Contras-affæren, som Robert Parry ved Associated Press og Newsweek, ble tvunget ut. Det samme gjelder de som avslørte mye av den kriminelle planleggingen i forkant av krigen i Irak. Chelsea Manning og Julian Assange, , som avslørte krigsforbrytelser i Irak, ble fengslet, og de som forsvarer dem, blir latterliggjort.
De som tidligere var de mest anerkjente journalistene og etterretningsoffiserene (som orienterte presidenter), kan ikke lenger si noe i tradisjonelle media. Flere av disse journalistene har nå utviklet egne nettverk sammen med kritikere fra CIA og fra militær etterretning, som tidligere har avslørt kriminell virksomhet. Mange har blitt utsatt for drapstrusler. De legger frem kommentarer og analyser på internett, men de har ikke lenger mulighet til å skrive i de store avisene eller bli intervjuet av de store TV-kanalene. De blir stemplet som «konspirasjonsteoretikere». Ifølge en gallupundersøkelse i 2019 har kun 10–15 prosent av amerikanerne stor tillit til TV og aviser, mens 25–30 prosent har sånn passe tillit. 72 prosent av amerikanerne sier at de vet at media rapporterer falske nyheter. Tidligere anerkjente journalister har nå gått under jorden.
Er det vanskeligere å snakke åpent i land som Norge og Sverige fordi de er så små? Den sosiale kontrollen er betydelig.
Dissidenter
Hvordan er dette mulig i land som Tyskland og USA? Vi har fått et underjordisk nettverk av intellektuelle, inkludert de mest erfarne journalister, etterretningsoffiserer og anerkjente professorer og politikere, som ikke lenger kan fremtre i offentligheten – akkurat som i Sovjetunionen på 60- og 70-tallet. Flere tusen vitenskapsfolk og ingeniører kan heller ikke kommentere åpent om sine konklusjoner. Akademiske kvalifikasjoner er ikke lenger noe verdt. Disse personene blir nå behandlet som dissidenter. Det samme prinsippet gjelder i skandinaviske land. Kanskje er det enda vanskeligere å snakke åpent i land som Norge og Sverige fordi de er så små? Den sosiale kontrollen er betydelig. Vi må spørre: Hvilke mekanismer er det som gjør seg gjeldende? Hvordan har det seg at mange ser med forakt på dem som har fortalt om kriminelle handlinger, inkludert terrorismeoperasjoner, utført av våre allierte?
Hemmeligheten ligger i selve handlingenes brutalitet. Ved å utføre handlinger som er så brutale at ikke noen kan tro at det er sant, kan man legge skylden på den som avslører handlingen. For de fleste er den eneste muligheten for å holde ut disse handlingene å si at de skyldige må være noe «fremmed», en «fremmed vondskap». Hvis noen sier at det kan ha blitt utført av en av oss, av en alliert, er dette meget vanskelig å akseptere rent psykologisk. Konklusjonen er at man må bli kvitt budbæreren. Man må erklære ham syk akkurat som man gjorte under kulturrevolusjonen i Kina eller i Sovjet. Man følger prinsippet om å skyte budbringeren.
En total utslettelse av både Sovjet og Kina
Mekanismen er til dels den samme som under 30- og 40-tallet. Rapporter om konsentrasjonsleire og massehenrettelser fantes også da, men de færreste trodde på dem. Man kunne lese om noe av det i avisene, men det ble vanligvis oppfattet som altfor grusomt til å være sant. Man ville ikke tro at noen kunne være så grusomme.
Da våre allierte på 60-tallet la planer om å ta livet av mer enn 100 ganger flere enn nazistene hadde drept i konsentrasjonsleire, en total utslettelse av både Sovjet og Kina med drap på 285 millioner innbyggere på én natt (langt over 300 millioner hvis vi inkluderer dem som ville bli drept av stråling og sult) – ville vi heller ikke tro på det. Høyeste ansvarlige for atomvåpenplanene, general Thomas Power, søkte om å få grønt lys fra president John F. Kennedy for å eliminere Sovjet og Kina før disse landene kunne true USA.
I USA i 1962 foreslo også de ansvarlige offiserene, hele militærledelsen, brutale terrorangrep, bombeangrep mot egne innbyggere, for å legge skylden på Cuba for slik å kunne legitimere en krig. Dokumentene om disse planene og angrepsforslagene er nå nedgradert og finnes på National Security Archive i Washington.
President Kennedy stoppet alle disse planene, men de sentrale flyoffiserene vendte seg da til Adolf Hitlers mest fortrolige SS-offiser, Otto Skorzeny, mest kjent som drapsmann og fra 50-tallet CIAs mann i Madrid. De ville kvitte seg med Kennedy. De snakket med Skorzeny og mente at Kennedy var «pysete» overfor Sovjet og ikke skjønte «Vestens overlegenhet». Han var «en katastrofe», sa de ifølge dokumenter fra den tyske etterretningstjenestens, BNDs, arkiv i Pullach. Året etter ble Kennedy myrdet, og året deretter kunne USA utføre spesialoperasjoner langs kysten av Nord-Vietnam for å provosere frem et vietnamesisk angrep mot et amerikansk fartøy – et angrep som aldri ble noe av, men som like fullt kom å legitimere en krig mot Nord-Vietnam. Vi vet nå hva som skjedde.
Men hvis USAs militære ledere fra 60-tallet ville drepe mer enn 300 millioner mennesker i et angrep på Sovjet og Kina og fra 70-tallene var villige å akseptere egne tap på 200 millioner (ifølge National Security Archive), hvordan kan amerikanerne da fortsette å være vår nærmeste allierte? Dette er et moralsk spørsmål.
Vi må tro at disse lederne er gode, slik mange i Sverige og Norge trodde om Tysklands ledere på 30-tallet. Man kunne ikke fatte at den store kulturnasjonen Tyskland kunne være skyldige i grusomhetene som senere er blitt behørig dokumentert.
Grusomhetene i dag er neppe mindre enn på 30-tallet eller 60-tallet, men vi kan ikke snakke om dem. Alvoret i dem kan kun måles i størrelsen på det underjordiske nettverket av intellektuelle, journalister og etterretningsoffiserer, av professorer og politikere, vitenskapsfolk og ingeniører som ikke lenger kan stå frem i massemedias offentlighet. Vi kan snakke med noen venner privat, men også de fleste venner vil helst slippe å lytte til hvordan verden ser ut. De blir redde. Muligheten for å si noe er alltid meget begrenset.
LES OGSÅ: Når man i stillhet vil displinere forskningen
