Mens eldstebroren Anwar er ingeniør med jobb i Europa (München), lever Faruk tett på begivenhetene som setter Afghanistan på sporet tilbake til middelalderen. Skurken i denne tragedien er på det store planet Sovjetunionen. I selve historien representeres Sovjetunionen av KGB-kapteinen Orlov, som er tynn, blond og ond. Tilsynelatende kunne kapteinen vært hentet fra en James Bond-film, men Gjerseth er nøye på å understreke at virkeligheten er mer ekstrem enn fiksjonen – at de virkelige Orlov’ene overgikk Hollywoods skurkefigurer. Orlov leder forhørene som ender med at Faruks lærer, Gulrahim, får øynene stukket ut. Dette er begivenheten som driver handlingen – Chakoo er en historie om hevn.
Destillert dokumentar
Historien er spennende nok, men Chakoo er mer enn “bare” en spennende historie. Plotet er en ramme som muliggjør en omfattende beskrivelse av hvordan Afghanistan ødelegges av utlendingene og deres lokale håndlangere, foran nesen på kyniske diplomater, mens den vestlige verden ikke bryr seg. Chakoo er også en skildring av det afghanske samfunnet fra Kabul, til fjellene, til landsbyene i dalførene, til flyktningesamfunnene i Peshawar og til afghanske emigranter i Europa. Romanen har et snev av dokumentarens forsøk på å skildre et samfunn gjennom et enkeltmenneskes skjebne, men inneholder samtidig så mange historier, betraktninger og personer at man kan kalle den for en slags destillert dokumentar. Engasjementet i teksten er slik at det ikke tolererer de svarte flekkene som finnes i journalisters virkelighet: ved et par anledninger er romanens forteller en flue som sitter på veggen der viktige møter avholdes. Med slike barokke grep skal det nedrige spillet avsløres en gang for alle.
Beredskapsdiktning
Det beste med Chakoo er kanskje nettopp engasjementet, som skaper temperatur og driv i teksten. Boken vil noe. Det første prosjektet er å ta nakketak på den store europeiske apatien og vise hva som egentlig foregår i verden:
Anwar sovner med minner fra Europa. Et kontinent uten hode. En verden hvor alt liv av betydning foregikk i fordøyelsesorganene. Til og med kjærligheten var et slags måltid hvor to sjelløse kropper ga seg til å tygge på hverandre. Europa er langt borte. Europeerne har mye felles med okkupantene – de tok seg aldri tid til å finne ut hvem krigen gikk ut over. Automatisk ble det snakket om de “stakkars afghanerne”. Her ligger de stakkars afghanerne og vet at de er de eneste i verden som kan befri Kabul. Europeerne burde synes synd på seg selv. I forbundsrepublikken er enhver krig uvirkelig helt til bombene faller over München. Den dagen er det antagelig for seint å bli klok. Europa må begynne på nytt. De som har et liv å forsvare, vet det også i fredstid. Europeerne forstår ikke hva de har før den dagen de mister det. Da er det umulig å angre.
De europeiske illusjonene om trygghet og lykke hviler på noen sentrale feilslutninger. En av dem er symbolsk politisk engasjement, som Anwar ser i en av vertshusgjestene i München: “En av de tyske drittungene som lengter etter en slags rettferdighet og kaller seg radikalere for å unngå å forstå noe som helst”. En annen av pilarene i det europeiske liksom-samfunnet er mediene:
dette er en dag med blant annet to mord, en finansskandale og historien om en katt som falt hundre meter og overlevde. Avisene skriver dessuten at Franz Josef Strauss har skjelt ut Helmut Schmidt og omvendt. Et stykke inne i avisen finner han meldinger om at de sovjetiske styrkene fortsetter å rykke frem i Afghanistan. “Det er rolig i Kabul,” står det.
Det andre store prosjektet i Chakoo er å gjenreise afghaneren. Folk i Afghanistan er mennesker av kjøtt og blod, ikke umælende ofre for sovjetiske bomber og vestlig, nedlatende sympati. I denne forbindelse er det flere stereotyper boken vil til livs. Islam er for eksempel ikke synonymt med den mørkeste middelader (i seg selv en stereotyp). Dessuten har mange afghanere et avslappet forhold til religion – uten at de dermed er henfalne til sekulære ideologier som for eksempel maoisme. Det er frigjøringen som samler folk. Afghanere er folk som liker å spøke og flørte, kan boka fortelle oss. De er både erotiske, rettferdighetssøkende og glade. Med ett ord: mennesker.
Kjekkas, frekkas
Samtidig er fortellingen flat både språklig og i persontegningene, noe som ofte hører spenningsgenren til, men innebærer en del fallgruver. For det første oppstår nye heroiske stereotyper på ruinene av dem boken river ned. Gjerseth er svak for mytologiserende vandrehistorier som for eksempel handler om de afghanske mennenes målrettete, nådeløse og tålmodige hevn over en gruppe britiske kolonisoldater som hadde voldtatt en afghansk kvinne. For det andre er det kjekkas-aktige språket i beskrivelsene og ikke minst i dialogene litt anstrengende i lengden. Hardkokt realisme er en språklig konvensjon som bærer i seg faren for å vippe over i det klisjemessige slik at det realistiske elementet forsvinner i duren av kvikke, gatesmarte formuleringer. Kanskje er det et spørsmål om smak, men Chakoo var en bok jeg likte, uten at jeg følte meg grepet av den.
Aktuell
Det sies mye stygt om politisk diktning fra syttitallet. Selv om Chakoo kanskje kan sees som en litterær representant for en annen tid, er det ingen tvil om at boken har overlevd den kalde krigen og er aktuell i dag. Det er to grunner til det. Romanen er ikke dekadent-ideologisk i sitt take på politiske begivenheter: engasjementet skriver seg ikke fra en drøm om utopia, men fra indignasjon over drapene på de afghanske landsbyboerne som ikke kom seg unna de russiske helikopterne. Perspektivet i romanen er the view from the ground. Dessverre er den også aktuell fordi handlingene den beskriver fortsatt utspiller seg, og da tenker jeg ikke først og fremst på Afghanistan, men på Tsjetsjenia som er dagens teater for europeisk (russisk) imperialisme på sitt mest brutale, blinde, døve og kontraproduktive.
