Utgangspunktet for Jan Vardøens dokumentar Descent into the Maelstrom er Edgar Allen Poes novelle med (nesten) samme navn, som utspiller seg på havet utenfor Lofoten. Filmskaperen fant ut at den amerikanske komponisten Philip Glass komponerte et stykke til denne novellen på 80-tallet – et stykke som ble framført én gang. [Liveopptaket ble nesten helt ødelagt, og utgivelsen A Descent into The Maelström fra 2002 er en live/studio-hybrid der instrumenter ble lagt på i studio etterpå, red. anm.] Vardøen bestemte seg for å lage en film inspirert av novellen med Glass’ musikk, som han fikk Arktisk filharmoni til å framføre med hele 45 musikere (mens det opprinnelig var skrevet for åtte).
[ntsu_youtube url=”https://youtu.be/–xgAWHnqSg” width=”520″]Storslått og ambisiøst
Det er mer enn økningen i antall musikere som er storslått og ambisiøst ved dette prosjektet. Descent into the Maelstrom er ingen konvensjonell dokumentar om tilblivelsen av den musikalske gjenoppføringen, men en dialogløs skildring av naturen og menneskene som bor og arbeider i Lofoten – hvor lydsporet utelukkende består av den nye framføringen av Glass’ stykke, formodentlig i sin helhet. Følgelig er filmen heller ingen gjenfortelling av Poes novelle, men de mange bildene av havet gir så avgjort et inntrykk av de mektige strømningene som står sentralt i teksten.
Det er unektelig dristig å basere seg på så store navn som Poe og Glass, da det stiller høye krav til at filmen i seg selv må kunne måle seg med disse veldige kreftene. Og ikke minst fordi filmens konsept er klart beslektet med dokumentarklassikeren Koyaanisqatsi fra 1982, som også var akkompagnert av musikk av Phillip Glass. Her er med andre ord mange giganter å stå på skuldrene til.
Skildring av mennesker og natur
Derfor er det et fornuftig valg at Descent into the Maelstrom har en ganske annerledes klipperytme enn Koyaanisqatsi. Begge filmene tematiserer dikotomien natur/kultur, men ved å handle om Lofoten har Vardøens film naturlig nok et mer begrenset fokus, hvor skildringene av menneskers liv og virke settes i en kontekst av de harde naturforholdene på dette stedet.
Descent into the Maelstrom er en imponerende film, med mange bergtagende bilder av naturen på land og til havs. Ikke alle bildene av mennesker har den samme poetiske slagkraften, og med sin hyppige veksling mellom ulike motiver fra forskjellige årstider og tider på døgnet kan man anta at filmen har vært utfordrende å fargekorrigere. Ikke desto mindre fungerer strukturen, hvor sekvensene er satt sammen tematisk framfor kronologisk, godt.
I kombinasjon med Phillip Glass’ suggererende, repetitive og heftige musikk har dette resultert i en både mektig og meditativ filmopplevelse. Descent into the Maelstrom er en film som maner fram de store tankene, og som må ses på det store lerretet.
Filmen vant pris for Beste norske dokumentar i Bergen (BIFF), og vises under Human filmfestival i Oslo februar.
