Derfor vant Bush

Hvorfor vant George W. Bush, og hva vil han gjøre i sin andre periode?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Med forbehold om fintellingen i Ohio, så har George W. Bush vunnet tidenes presidentvalg i USA. Det var som ventet. Den store overraskelsen under dette valget var ikke at Bush vant, men at han nesten tapte. Med økonomien i gang igjen og med soldater på fremmed jord skulle den sittende presidenten ha vunnet dette valget med solid margin.

Men amerikanerne har blitt et dypt splittet folk. Og denne splittelsen har formet de to partiene på en måte som nærmest er ukjent i amerikansk etterkrigshistorie. Konfliktlinjene er hardere og de reelle og symbolske alternativene klarere enn noen gang. Partiene har blitt motpoler som i økende grad trekker til seg helt ulike segmenter av det amerikanske folket.

Det er ikke noe enhetlig bilde. Både det demokratiske og det republikanske partiet er store, politiske konglomerater som finner plass til moderate konservative såvel som liberale, religiøse såvel som sekulære, minoriteter såvel som hvite anglo-saksere. Men tendensen er klarere nå. Og denne tendensen handler ikke så mye om at demokratene har gått fra å være et masseparti til å bli et eliteparti, slik noen hevder, men mer om det motsatte: at det republikanske partiet har gått fra å være et eliteparti til å bli et masseparti.

Og det har endret det politiske landskapet i USA.

Forsterket kulturkrig

Utviklingen er ikke ny. Likevel er dette valget et slags klimaks i en langsom og dyptgående endringsprosess.

Det startet på 60-tallet. Det liberale opprøret krevde likestilling og seksuell frigjøring i hele den vestlige verden. I USA ble denne kulturkrigen forsterket av borgerrettsbevegelsen og Vietnam-krigen. Resultatet ble en motkultur og en konservativ bevegelse som tok tilflukt i tradisjonelle verdier og normer. Republikanerne brukte frykten for det nye til å lokke til seg konservative demokrater i sørstatene og angstfylte industriarbeidere i Midtvesten. På 70- og 80-tallet ble de kristne evangelikerne en annen synlig maktfaktor bak det republikanske partiet. Seinere kom katolikkene til, og i dag ser man hvordan svarte religiøse grupper begynner å tenke på republikanerne som et mulig parti…

Det handler med andre ord om såkalte verdier; kristne, tradisjonelle og moralske. Det er på mange måter de liberale kystverdiene mot de konservative innlandsverdiene. I dag ser man hvordan landet er delt i to: blått (demokratisk) i det opprinnelige New England og på vestkysten; rødt i sør-statene og i midten.

Det er på mange måter slik at partiene har sortert seg ut langs kulturelle skillelinjer. Demokratene har mistet konservative, hvite og kristne sørstatsvelgere og er i ferd med å miste katolikkene. Republikanerne mister de sekulære og klassiske «Rockefeller» budsjettkonservative, som begynner å skjele til demokratene som et mulig politisk alternativ.

På tvers av todelingen mellom by og land, kyst og innland, fins det et etnisk aspekt som holder seg: minoritetene går til demokratene. Det gjelder alle, minus de Castro-hatende kubanerne i Florida. Dessuten har demokratene de fattige velgerne på sin side. Og de unge, heter det, selv om det siste er mer usikkert.

Og hva betyr dette på lang sikt? Det betyr at det republikanske partiet har blitt en konfliktdimensjon i USA. Det er ikke lenger sånn at man kan stemme på det republikanske partiet fordi man er lei av demokratene og gjerne vil ha noe annet. Det er heller ikke sånn at man kan stemme på republikanerne fordi man ønsker budsjettdisiplin, lavere skatter og small government. I dag får man ikke realpolitisk, pragmatisk og kjedelig-ansvarlig styring fra høyresiden i USA. Man får en rasende revolusjon.

De som ikke er del av denne høyre-revolusjonen går til demokratene. Men det er en negativ stemme; mot det nye, republikanske partiet, og mot George W. Bush. John Kerry tapte fordi hatet mot Bush var akkurat litt for lite sterkt, og entusiasmen for Kerry ikke var stor nok.

Et personlighetstrekk

Så hva vil George W. Bush gjøre med denne valgseieren? Mange er dem som spår at den såkalte Bush-revolusjonen uansett er over. Og sant er det at alle objektive faktorer peker i retning av at den faktisk er det.

Den mest omtalte revolusjonen under Bush har funnet sted i utenrikspolitiken. Egget fram av de nykonservative har målet vært å fremme demokrati og reformer i hele verden, ikke minst i Midtøsten – om nødvendig med våpenmakt.

Men USA har vist seg sårbar i all sin veldige militære overlegenhet. I dag, over et år etter invasjonen av Irak, er det klart at supermakten ikke kan vinne denne krigen alene. Det åpner for større samarbeid med tradisjonelle allierte. Bush har allerede slått inn på denne veien, med en større rolle for FN og nølende tilslutning til ideen om en internasjonal konferanse.

Men den viktigste barrieren for fortsatt revolusjon er statsfinansene. Et overskudd på 250 milliarder dollar er omgjort til et underskudd på 450 milliarder dollar. Bush har vært en radikal og dynamisk president, med gigantiske tilleggsoverføringer – og fremtidige, planlagte overføringer – til alt fra helse og utdanning til krig, global nasjonsbygging og nasjonal sikkerhet.

Parallelt med de voldsomt økte utgiftene for staten, har Bush gjennomført de mest dramatiske skattekuttene siden Ronald Reagan. Og han har, i motsetning til Reagan, gjort det klart at skattekuttene skal gjøres permanente.

Det har banet vei for en helt ny konservativ politikk, en big government conservatism som den budsjettdisiplinerte fløyen i partiet er meget kritisk til. Budsjettopposisjonen mot Bush kommer ikke først og fremst fra demokratene, som – for å vinne over Bush i velferdsspørsmål – har måttet gå til det skritt å love enda dyrere reformer. Motstanden kommer istedet fra egne rekker, og oppsiktsvekkende nok også fra deler av Wall Street som mener den sittende presidenten er i ferd med å kjøre den amerikanske økonomien fullstendig i grøfta.

Summa summarum er det slik at Bush ikke lenger har råd til å drive sin egen revolusjon. Men vil det stanse ham?

Ikke så lenge økonomien vokser sakte men sikkert. Presidentens credo er at vekst i økonomien skal eliminere underskuddet på sikt. Derfor kommer ikke penger til å bli avgjørende for hvordan eller om Bush viderefører sin politikk. Da blir spørsmålet om andre faktorer vil endre eller mildne den radikale omleggingen av amerikansk utenriks- og innenrikspolitikk.

Det kan hende at de objektive faktorene som drar i retning av mer internasjonalt samarbeid, bedre budsjettdisiplin og politiske allianser kontres av presidentens egen personlighet. For fire år siden spådde de fleste at han ville prøve å samle den delte nasjonen etter det omstridte (og kanskje stjålne) valget. Men han gjorde ikke det. Istedet ble han den mest splittende presidenten USA noengang har hatt. Og det startet lenge før nine-eleven.

Denne gang er det også mange som spår at han vil gå i moderat og samlende retning. Men med et klarere flertall i folket bak seg denne gang kan det hende George W. Bush føler sitt mandat for indre og ytre revolusjon styrket.

---
DEL

Legg igjen et svar