Derfor protesterer vi

Her er årsakene til at vi lar oss engasjere i konflikter, som nå med Burma. Og årsakene til at vi vanligvis ikke bryr oss.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[burma] Noe oppsiktsvekkende har skjedd de siste par ukene: «Folk flest» i Norge har nå engasjert seg i Burmas demokratikamp. 28. september tok til og med norske politikere og trendsettere på seg røde klær, i solidaritet med buddhistmunkenes kamp mot militærregimet i Rangoon.

Men den spontane, mediedekkede støtten står i kontrast til de siste års manglende Burma-engasjement, sammenlignet med Irak, Palestina og Latin-Amerika. Dette til tross for at Burma siden 1962 har hatt et av verdens verste diktaturer. Tross at den 62-årige nobelprisvinneren og Gandhi-inspirerte Aung San Suu Kyi nå gjør Mandela rangen stridig: 18 fengslede år, tross et demokratisk valg hun i 1990 vant klart.

Det manglende Burma-engasjementet ser desto dårligere ut med tanke på hvordan norske firmaer lenge har finansiert diktaturet: På «røde-klær-dagen» offentliggjorde NorWatch en liste over 154 norske importansvarlige firmaer siden 2005. Blant dem Sportshuset. Mens Regnskogfondet påpeker at nesten all teak i norske fritidsbåter er hentets fra regimets skoger. Slik er «vi alle» skyldige, rød T-skjorte eller ikke.

To spørsmål melder seg: Hvorfor engasjeres vi av enkelte konflikter og ikke av andre? Og hva skal resten av verden gjøre med Burma-juntaen?

Jeg mener å se tre faktorer som skal til for å engasjere oss, og som ikke slo til i Burma før en munk lå i en blodpøl. Konflikten bør kunne:

1. Forstås svart-hvit, som «good vs. bad»: Som i Sør-Afrika under apartheid. Lettere med Mandela vs. Botha enn med zulu vs. xhosa.

2. Brukes i hjemlig sammenheng: Som Israel/Palestina-konflikten, der tilhengere/motstandere styrker egen politisk posisjon ved å engasjere seg.

3. Ha en overgriper vi kan identifisere oss med: Vi protesterer sjelden for ofrene, mer mot overgriperen. Jo mer USA/Nato er involvert, jo større blir engasjementet.

Samtidig finnes det tre «turn-off»-faktorer. Konflikten engasjerer ikke når den:

1. Forstås som en «etnisk konflikt»: Bosnia-krigen fra 1992-95 ble presentert som en nærmest uunngåelig, historisk, «genetisk» konflikt – derfor kom protesttogene først da Nato angrep i 1999. Rasisme gjør at «etnisk» spesielt brukes om konflikter i Afrika.

2. Involverer Norge: Oslo-prosessen, Sri Lanka-fredsforsøk og Thorvald Stoltenberg som Balkan-mekler minsker kritikk fra opposisjon, nasjonalsentrerte og UD-påvirkede medier og et patriotisk publikum.

3. Er nyansert: Når både Eritrea og Etiopia begår overgrep, er det ikke lett å velge side.

Men hva burde vi ha gjort med Burma? Jeg sliter. Burde FN/Nato gått inn, styrtet regimet og sikret demokratiet? Eller bør vi synge mer, som under Vietnam-krigen?

For hver dag mer som går med tobarnsmoren Suu Kyi i fengsel, vil vår samtids skyld vokse seg større i framtidas klare lys. Om ti år vil vi se oss i speilet, riste på hodet, og spørre: Hvorfor gjorde vi ikke noe? ■

---
DEL