Derfor har det snudd

Forklaringene på ja-sidens framgang er preget av holdningene til de som har gitt forklaringene, skriver Stein Ørnhøi.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det har skjedd et stemningsskifte. Ingen tvil om det. De siste meningsmålingene viser entydig at det nå er et flertall i befolkningen som har tenkt å stemme ja ved neste folkeavstemning om Norge og EU. Hvis det blir noen ny folkeavstemning.

De siste dagene og ukene har det vært gitt mange merkelige forklaringer på dette stemningsskiftet. Forklaringene har i stor grad vært preget av holdningene til de som har gitt forklaringene. Få har tatt bryet med å se på underlagsmaterialet før de har kastet seg over skrivemaskinen eller mikrofonen for forkynne det glade budskap om at nå er flertallet i nasjonen endelig enige med det øredøvende flertallet av redaktører og politiske kommentatorer. De har som kjent alltid har vært EU-tilhengere.

George W. Bush jnr. og Gro Harlem Brundtland har mye av æren for det nye ja-flertallet. Eller med andre ord; stemningsskiftet kan forklares med to utsagn som jeg har møtt stadig oftere i det siste, nemlig «Vi kan ikke stole på amerikanerne lenger» og «Det nytter ikke likevel så lenge vi har EØS-avtalen.» La meg prøve å forklare sammenhengen mellom disse enkle utsagnene og underlagsmaterialet i meningsmålingene. Bush og Brundtland kommer jeg også tilbake til. Først hva som ikke har skjedd.

Det er ingen spesielle grupper som har snudd. Når Dagsrevy og den slags intervjuer en fiskebåtreder i Ålesund, en fiskeforedler i Måløy eller en bonde på Jæren som eksempel på hva som har skjedd, er det både tøvete og dårlig journalistikk. Den slags ja-folk var det mange av også før folkeavstemningen i 1994. At NRK gjør slikt uten å bli kritisert, skyldes at de fleste i norske medier ønsker at det var slik.

Det er heller ikke slik at SV-erne har snudd, som altfor mange aviser har skrevet. Ved stortingsvalget i l997 fikk SV seks prosent av stemmene. I dag får partiet nesten tre ganger så mye på meningsmålingene. Det som har skjedd, er at de «nye» SV-velgerne i veldig stor grad har skiftet standpunkt og vurderer å stemme ja.

Det mest påfallende ved underlagsmaterialet er at de som fortsatt sier de vil stemme nei, har den samme sosiale, geografiske, alders-, inntekts- og kjønnsmessige sammensetning som før. Og styrkeforholdet mellom disse gruppene er uforandret. Bevegelsen fra nei til ja er altså lik i alle segmenter enten det gjelder fiskere i utkantene eller kvinner i offentlig sektor i byene. Derfor har også den tredjedelen som fortsatt er klare nei-folk, en sosiopolitisk sammensetning som samsvarer med det som historisk har utgjort det folkelige venstre her i landet. Akkurat det siste utgjør et informasjonsmessig problem, fordi svært mange av de mediefolkene som er sterkt troende ja-folk, samtidig forstår seg selv som tilhørende venstresiden i norsk politikk. Dagbladets redaksjon er det beste eksemplet på det. Men en skal heller ikke lete lenge i Fævennen før man finner sorten.

Det er altså de minst sterke i troen som har snudd, uavhengig av hvor i samfunnet de befinner seg. Og det som best oppsummerer hva som er skjedd, er altså at folk ikke lenger føler trygghet i en farlig verden ved å være knyttet til USA, og at de mener det blir som EU vil, selv om vi har stemt nei to ganger. Det er ingen nye grupper eller generasjoner som har sett det europeiske lys eller som har fylket seg bak Jaglands svermeriske bitterhet over å ha tapt en gang eller Inge Lønnings arrogante bitterhet over å ha tapt to.

Mange har ment at en sterk krone med tilhørende høy rente i seg selv skaper ja-folk. Folk er nok ikke så dumme at de tror at norsk økonomi og dermed norsk hverdag hadde vært bedre hvis vi hadde vært knyttet til euro. Det at vi for tiden har verdens sterkeste valuta, skaper jo ikke bare problemer. Vi skal ikke bare skal selge til utlandet. Vi kjøper også. Og så reiser vi utenlands. Og at alt er billigere i Sverige skyldes ikke bare at Sverige er medlem av EU. Det skyldes også at lønningene i Sverige er dramatisk mye lavere enn i Norge. Det er derfor vi har en invasjon av velkvalifiserte og hyggelige svensker for tiden.

Hadde vi i l994 knyttet oss til euro, ville norsk økonomi i dag vært overopphetet og offentlig sektor halvdød av innstramninger. Fordi norsk økonomi i stor grad er en råstofføkonomi mens EU-økonomien i større grad er en foredlingsøkonomi, ville det blitt slik. Det som svekker euroen, styrker krona og omvendt. Slik er det, og det burde litt flere økonomer ha sagt eller skrevet. Og det hadde de sikkert også gjort, hvis de ikke av helt andre enn fagøkonomiske grunner hadde vært ja-folk.

Jeg forstår de som sier at vi ikke lenger kan stole på USA. Faren for krig i Midtøsten viser at USA i dag er en trussel mot fred og stabilitet i verden. At det var mulig for Bush å bli president uten å ha flertall i folket, har heller ikke styrket Europas og Norges tro på USA som demokratiets lysende fyrtårn. Men svekket tillit til USA skyldes ikke bare Bush. Den sterke troen – særlig her i landet – på USA som selve fremtidslandet, har gradvis blitt svekket. Det er lenge siden vi fikk amerikapakke til jul med en fin grønn dollarseddel puttet inn i julekortet. Det er få søskenbarn igjen «over there». Mange føler usikkerhet ved å tilhøre en liten nasjon som er «alene» i verden. Derfor føles det tryggest å gjøre som alle andre og slutte seg til EU. Bush har forsterket disse holdningene. Bush er Europabevegelsens beste mann. Slik er det selv om jeg ikke liker at det er slik.

Men hva er Gro Harlem Brundtlands rolle når det gjelder det norske stemningsskiftet. Jo, helt enkelt at EØS var hennes prosjekt. Noen har kalt det hun gjorde, stor statsmannskunst mens andre nok vil mene at politikk med tildekkede hensikter likner mer på svartekunst enn statsmannskunst. Hennes prosjekt var at Norge skulle halvveis inn i EU gjennom en egen avtale. Så skulle resten komme av seg selv. Hun greidde å få flertallet på Stortinget til å tro at et halvt medlemskap – altså EØS – var selve løsningen. Nei-folkene i Arbeiderpartiet og i Kristelig Folkeparti fulgte henne. Ved folkeavstemningen i 1994 mente hun at folk ville stemme ja, fordi EØS gjorde at veien til fullt medlemskap var blitt kortere. Der forregnet hun seg. Men i dag er vi der. Flertallet orker ikke lenger: «Det hjelper ikke hva vi sier. De fleste norske politikere er ja-folk og gjør hva de kan for å tilpasse oss. Det blir som Brussel vil likevel!» Slik tenker de fleste av dem som har snudd.

Meningsmålingene gir nemlig forskjellig utslag avhengig av om du spør om du er tilhenger av norsk medlemskap eller om hva du ville stemme hvis det var folkeavstemning. Mange sier de vil stemme «ja» selv om de er motstandere. Merkelig, men det sier altså meningsmålingene. Og det er som kjent meningsmålingene som er utgangspunktet for den nye debatten som er oppstått.

Forklaringen på dette fenomenet er vel nettopp det at folk bare i begrenset grad har skiftet standpunkt. De har bare gitt opp: Det nytter ikke likevel!

Er så saken avgjort? Neppe. Ja-sidens fordel er at det har skjedd et stemningsskifte i alle deler av samfunnet. Nei-sidens fordel er at det ikke er særlig styrke i stemningsskiftet. Greier nei-siden å gjenreise troen på at det nytter å stå utenfor – at det har en hensikt – så vil det bli jevnt løp.

Når blir så neste folkeavstemning? Jeg tror fornuftige folk på begge sider vil innse at vi i alle fall bør holde oss i ro til vi ser virkningen av utvidelsen østover. Til så lenge kan vi jo vise solidaritet med Øst-Europa ved å sende pengene direkte. Det blir ikke mer solidaritet ved at vi sender dem via Brussel. Dessuten ser det jo heller ikke så bra ut for tysk økonomi om dagen. Og både Haider, Le Pen og Berlusconi lever fortsatt. Så det haster ikke.

---
DEL

Legg igjen et svar