Derfor ble Burma glemt

Hans Olav Lahlum: Da Kjell Magne Bondevik og Børge Brende satt i regjering var svarene om Burma et studium i uforpliktende tåkeprat og bortforklaringer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hans Olav Lahlum, historiker og fagbokforfatter

hanso.lahlum@c2i.net,

[essay] «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev forfatteren Arnulf Øverland i 1936. Den oppfordringen til det norske folk er fortsatt på sin plass 71 år senere, særlig i forhold til det burmesiske folks lidelseshistorie. Burma er et land med over 50 millioner innbyggere som har vært styrt som militærdiktatur i 45 år, og hvor befolkningen trolig lider enda mer enn i Afghanistan og Irak. Hvorfor har politikere og opinion i Norge så vel som i andre vesteuropeiske land helt til forrige uke oversett det?

Skjult i en av Den kalde krigens mørke skygger, ble det burmesiske folk gjennom 25 år etter kuppet i 1962 offer for en stadig mer voldelig undertrykkelse. Ingen vet hvor mange mennesker som mistet livet i Rangoons gater i 1988, da opiumsberusede soldater med automatvåpen ble satt inn mot ubevæpnede demonstranter. Men det døde etter alt å dømme langt flere i Rangoons gater da enn på Den himmelske fredens plass i Kina året etter. Tallet 3000 har vært brukt om de totale tapene, men også om de drepte på en enkelt dag i Rangoon. Det fantes imidlertid få bilder derfra, og Burma forsvant noen nyhetsmeldinger senere igjen i skyggen av andre og for vesten viktigere begivenheter.

I 1990 vakte Burma en viss oppmerksomhet ved først å avholde et parlamentsvalg, for så ikke å sammenkalle parlamentet da den demokratiske opposisjonen anført av Aung San Suu Kyi viste seg å vinne over 80 % av mandatene. Men selv da Nobelprisutdelingen i Oslo i 1991 gikk uten prisvinner Suu Kyi, ga det bare et kortvarig blitsblaff av interesse selv i Norge. Pressedekningen i vesten de neste 15 årene, avgrenset seg til spredte nyhetsmeldinger om fredsprisvinner Suu Kyis husarrester. Regimet endret navn først til SLORC og så til SPDC, foretok noen interne utskiftninger – og styrte uforstyrret videre med et styrket jerngrep om land og folk. Man fant seg til og med en etterlengtet ny inntektskilde som eksotisk reisemål for vestlige pakketurister.

Fengsel for internett. Det var en i mange år tikkende bombe som ble detonert med høstens massedemonstrasjoner. Burma er tross store naturressurser og rike kulturtradisjoner blitt et av verdens fattigste land, og det store flertallet av landets vel 50 millioner innbyggere er blant Jordens svakest stilte hva angår demokrati, rettssikkerhet og stort sett alle andre menneskerettigheter. I august 2007 hadde Burma aller minst 1150 politiske fanger, som for en stor del satt fengslet uten lov og dom, etter tortur, og under umenneskelige soningsforhold. Å ha en internettforbindelse, å snakke med en utenlandsk journalist eller å organisere et fagforeningsmøte kan føre til mange år i fengsel. Hæren på nær 400 000 soldater finansieres for en stor del gjennom opiumsalg og plyndringer, og beskyldes stadig vekk for organiserte massevoldtekter og massakrer. Innbyggerne kontrolleres gjennom et etterretningsvesen som i omfang overgår både Stasi og KGB: Det er av bitter erfaring et ordtak hevder at «Der fire burmesere er samlet, finnes det minst fem spioner».

I et av verdens mest korrupte land, brukes regimets inntekter alt overveiende på militæret og på overdådig luksus for et lite oligarki av generaler. Følgen blir at de verst stilte 80 % av befolkningen står nærmest uten rettigheter til utdanning og helsevern. Samt at de fleste barn vokser opp i kamp mot sult og nød, i et land hvor gjennomsnittlig årsinntekt er knapt 1500 kroner. At militæret tvangsforflytter titusener av mennesker der olje, gass eller tømmer gir kortsiktige inntektsmuligheter, har resultert i flyktningstrømmer til nabolandene så vel som et milliontalls internt fordrevne. Befolkningen kontrolleres også gjennom landminer, i et samfunn basert på bruk av tvangsarbeid – ofte utført av barn.

Alt dette har i mange år vært kjent for den som ville se eller orket å høre hva Amnesty International, Redd barna, Den norske burmakomité og andre spesielt interesserte har kunnet fortelle. Nytt av 2007 er heller ikke kunnskapen om veien til en forbedring av burmesernes situasjon. Dagens Burma er som apartheidstyrets Sør-Afrika på 1980-tallet sårbart for internasjonalt press. Det kreves imidlertid ikke bare sanksjoner og politisk press direkte mot Burma, men også et bredt og vedvarende press mot Kina, Pakistan, Malaysia, India, Japan, Russland og andre land som gjennom sin støtte gjør det mulig for SPDC å beholde makten.

Venstresida har nedprioritert Burma. Man skulle tro at grunnlaget for en tverrpolitisk mobilisering i Norge var sjeldent godt overfor Burma. For tross usikkerhet om det usynlige isfjellets størrelse, råder det ut fra hva man kan se ingen tvil om det burmesiske folks lidelser. Og man finner i Norge knapt nok en betalt advokat villig til å forsvare SPDC. Likevel har burmesernes tragedie i Norge som i den vestlige verden ellers forblitt det glemte folks tragedie: De er folket alle prinsipielt sympatiserer med, men som svært få i praksis gjør noe for å hjelpe. Religiøse bevegelser har ikke prioritert Burma, selv om det der forekommer åpenlys forfølgelse av alle religiøse minoriteter. Miljøbevegelsen har ikke prioritert Burma, selv om særlig nedhuggingen av regnskog har gjort landet til en miljøversting. Feminismebevegelsen har ikke prioritert Burma, selv om det er et av landene i verden hvor kvinner lider mest. Arbeiderbevegelsen har ikke prioritert Burma, selv om det er et av landene hvor arbeiderne har lavest lønn og færrest rettigheter. Og ingen politiske partier i Norge har prioritert Burma nok til å kunne si «Hva var det vi sa?».

Et fåtall fremstående borgerlige politikere, som Kjell Magne Bondevik og Børge Brende, har markert gode personlige intensjoner i Burma-spørsmål. Men også da de to satt i regjering sammen var svarene fra Utenriksdepartementet et studium i uforpliktende tåkeprat og bortforklaringer, når Amnesty eller Burma-komiteen etterlyste norsk initiativ og konkrete tiltak for en bedring av burmesernes situasjon. Aung San Suu Kyis gjentatte ønske om sanksjoner og straffetiltak mot militærregimet, har alle norske regjeringer til dags dato oversett. Og det har man kunnet gjøre fordi norsk opinion i så liten grad har brydd seg.

Det store og tankevekkende spørsmålet står høsten 2007 igjen: Hvorfor denne likegyldighet? Svaret skal selvsagt dels søkes i at Burma fortsatt ligger langt borte, og fortsatt er et religiøst og kulturelt fremmedartet land Norge har lite kontakt med. Men det gjelder også mange andre land, hvor mye mindre brudd på menneskerettighetene har fått mye større oppmerksomhet. Det synes derfor som om forklaringen langt på vei må søkes hos oss selv – og i våre fiendebilder. Kristne har vært mer opptatt av Iran og andre muslimskstyrte land, særlig de som ligger nær Israel, enn av et buddhiststyrt land hvor religionsforfølgelse rammer muslimene hardest og buddhistene mest. Den politiske høyresiden har fulgt opp det, og i tillegg vært ivrig på hugget hva angår land som Cuba og Venezuela. De stiller på ingen måte i Burmas klasse hva angår brudd på menneskerettighetene, men styres jo til gjengjeld av autoritære ledere med en klar venstreradikal ideologi.

Motsatt vei er det påfallende hvordan ellers aksjonsglade deler av venstresiden i årtier har nedprioritert Burma til fordel for Chile og andre latinamerikanske land, hvor fienden har vært USA og regimer med en klar høyreprofil. De siste årene har Afghanistan og Irak helt skygget for den radikale venstresidens utsikt, selv om enda flere trolig lider enda mer i Burma. Det skjer fordi fienden i Burma ikke er Bush og USA, bare den ukjente Than Shwe og et hjemmelaget militærdiktatur som ut over sin generelle menneskefiendtlighet har en uklar politisk profil. Forsøker man å ta opp Burmas sak i et forum av norske venstreradikale, er engasjementet illustrerende nok ofte størst for å komme på land hvor USA kan ha gjort seg skyldig i nesten like alvorlige forbrytelser. Man kan endog få høre at Norge etter sin unnfallenhet i Afghanistan og Irak mangler troverdighet til å gripe inn overfor Burma. Det er selvsagt en helt ukjent bekymring for det burmesiske folk og deres støttespillere. En realitet er tvert i mot at Norges troverdighet stadig undermineres av nordmenns tendens dels til å sette undertrykte mennesker opp mot hverandre, og dels til å overse de som ikke undertrykkes av våre ønskede fiender.

Forrige århundres historie burde lært oss til å se vårt eget århundre med åpne øyne. Spør man gjenlevende nazister om 1930-tallet hevder de ofte at de gikk mot Stalin, mens jevnaldrende kommunister svarer at de gikk mot Hitler. Begge gikk i så fall mot en menneskefiendtlig diktator, men samtidig med en annen. Mønsteret gjentok seg under Den kalde krigen mest grotesk da store deler av høyresiden forsvarte USAs krigsforbrytelser i Vietnam, og mange på ytre venstre Maos folkemord i Kina og Pol Pots i Kambodsja. Vårt århundre bør bli århundret hvor folk i Norge og andre demokratiske land ser diktaturet i hvitøyet. Og hvor vi over alle våre politiske og religiøse uenigheter kan arbeide sammen for de glemte folk der ute som trenger det mest, uansett hvilket land de bor i og hvem som undertrykker dem.

Krisen i Burma har for nå blitt nok en demonstrasjon av den brede folkelige motstanden mot SPDC, men også av regimets vedvarende forakt for menneskeliv. At den samtidig også er blitt en illustrasjon av FN og verdenssamfunnets avmakt, skyldes sant nok i stor grad at USA gjennom syv år med George W. Bush har skapt dyp gjensidig mistillit mellom stormaktene. Men hva angår reaksjoner og straffetiltak mot Burma, har USA under Bush så langt vist større vilje enn Norge under Bondevik og Stoltenberg. Det bør være et stort tankekors for de to sistnevnte – og for mange andre velmenende mennesker i Norge. Det samme bør de overlevende stemmers vitnemål om massemord og andre krigsforbrytelser i konfliktene verdenssamfunnet fortrengte i tidligere episoder, for eksempel i Rwanda, Kongo og Sudan.

Alarmklokke. Rett skal være rett: Interessen for Burmas sak har både i Norge og andre vesteuropeiske land vært stigende de siste to årene, ettersom en stadig større flyktningstrøm har gitt burmesernes tragedie ansikter midt i blant oss. Og de siste to ukene har Burma plutselig blitt vestens mest omtalte utland. Selv om det rapporteres at flere hundre demokratiforkjempere kan være drept og flere tusen sendt til konsentrasjonsleirer, er regimets voldsbruk trolig mindre nå enn i 1988. Forskjellen består for en stor del i at det nå er lettere å få reportere inn og bilder ut. Det gjenstår å se om stemmene og bildene fra burmesernes tragedie blir alarmklokken for Norge og andre vestlige land. Den første testen blir om regjeringen i Norge vil prioritere å følge opp Amnestys krav om en internasjonal våpenembargo mot Burma. Den andre og mer kritiske testen blir om medier, partier, organisasjoner og innbyggere i Norge de kommende månedene og årene vil videreføre sin interesse for Burma, selv om de overlevende demonstrantene nå er fengslet og de overlevende journalistene kastet ut. I så fall kan det godt vise seg at SPDC med sin maktbruk høsten 2007 vant en pyrrhosseier, som leder til det burmesiske folks frihet allerede i 2008 eller 2009. SPDC har fortsatt så mange våpen og så få betenkeligheter med å bruke dem mot egen befolkning, at det kreves et sterkt, bredt og langvarig internasjonalt press.

Men dystre spådommer om at Burma uten SPDC kan ende opp som et nytt Jugoslavia, høres stadig sjeldnere. Det gir grunn til optimisme at opposisjonen i så stor grad har klart å samle seg over alle sine etniske, religiøse og politiske skiller. Det gjenstår altså fortsatt å se om vi i Norge klarer å samle oss over våre etniske, religiøse og politiske skiller for å hjelpe dem.

En ofte fortrengt del av vår vesteuropeiske historie, er at Francisco Franco etter 2. verdenskrig fikk bli sittende som diktator i Spania. «Francos metode» for å beholde makten besto for det første i å sitte stille uten å true noen andre land. For det andre i å ikke provosere noen stormakter. Og for det tredje i gjennom mord, vold og tortur å holde sin egen befolkning i et så hardt nakkegrep at de ikke kunne gjøre opprør. Det er en skam for verdenssamfunnet at «Francos metode» fikk fungere i Vest-Europa helt til høsten 1975, da diktatoren døde av Alzheimer og alderdom. Men det er i ferd med å bli en enda større skam at «Francos metode» høsten 2007 fortsatt får fungere i Burma. Det er å håpe at Norge og verdenssamfunnet ellers kan lære av sine tidligere feil, og følge opp gode intensjoner med i praksis å demonstrere sin solidaritet de kommende årene. Slik at burmeserne og andre lenge glemte men likevel hardt undertrykte folk, kan håpe på å få sin frihet uten å måtte vente på den siste diktatorens død. ■

---
DEL