Derfor svikter Norge

Mens demokrater i Iran risikerer livet ved å protestere mot regimet, vender Støre dem ryggen. Hvorfor behandler Norge Mugabe og Khamenei så ulikt?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Valget i Iran fredag 12. juni var et viktig vendepunkt.

I et kvart århundre har regimet brukt presidentvalget for å skaffe seg legitimitet. Presidenten har vært regimets ansikt utad, mens Ali Khamenei og Vokterrådet han leder har hatt ansvaret for hoveddelene av Irans politikk.

Internt har valget fungert som en politisk sikkerhetsventil for misnøye. Irans stadig yngre befolkning, som har vært styrt med jernhånd og med sterkt innskrenket politisk frihet, har hvert fjerde år fått et par uker til å blåse ut sin frustrasjon under valgkampen.

Samtidig har vokterne prøvd å få ungdommen til å tro at det finnes håp innenfor regimets rammer, og få dem vekk fra tanken på regimeskifte. Gjennom siling av de mest lojale kandidatene gjennom Vokterrådets filter, har regimet sørget for å kanalisere folks frustrasjon vekk fra ideen om regimeendring. I perioder (som under Mohammad Khatami, 1997-2005) har regimet framstilt sin egen president som opposisjon. Slik har regimet selv hatt rollene som både makthaver og opposisjon.

Dette valget ble annerledes enn det regimet hadde håpet. Kampen mellom de fire kandidatene godkjent av Vokterrådet, av de ca 2000 som hadde registrert sitt kandidatur, ble for intens.

Skuffende Støre

Irans leder Ali Khamenei – som allerede i våres ga støtte til den sittende presidenten Mahmoud Ahmadinejad – var bekymret, han grep inn noen dager før valget og ba kandidatene dempe seg. Han innså at valgkampen kunne få situasjonen ut av hans kontroll.

Dette valget var ment å legitimere det sittende regimet. Men nå har det bestemt seg, ved å ofre legitimiteten for å sikre overlevelse for regimet.

Dette valget var et vendepunkt av flere grunner: Det demonstrerte tydelig hvem som har den reelle makten, for dem som var i tvil. Og det viste også at det iranske folk er villig til å reise seg og kreve sin rett dersom folk får et lite pusterom.

De har vist at de kan gå på gatene og protestere, selv om de blir møtt med en revolusjonsgarde som er bevæpnet fra topp til tå. Demonstrasjonene og massearrestasjonene vi har vært vitne til i de siste dagene tyder på dette.

Demonstrasjonene begynte i protest mot det de mener er valgfusk, men det er ingen tvil om at det de egentlig ønsker, er reelle, demokratiske valg. Dette har sannsynligvis overrasket mange både i og utenfor Iran.

Reaksjonene til det internasjonale samfunn har derimot vært skuffende. Utenriksminister Jonas Gahr Støre understreket at dette ikke har vært et demokratisk valg, men han sa også at vi må «akseptere valgresultatet»! Dette virker paradoksalt. Hvordan, og hvorfor, skal vi akseptere et valgresultat i et valg som ikke er demokratisk?

Valget var fikset

I tillegg er det mye som tyder på at regimet har fikset på valgresultatet, som ga Ahmadinejad 63 prosent og hovedutfordrer Mir Hossein Mousavi 34 prosent. I fravær av internasjonale valgobservatører er det ikke mulig å verifisere dette. Men stenging av sms, websider og mobilnettet allerede kvelden før valgresultatene ble offentliggjort, samt massearrestasjon av støttespillerne til Ahmadinejads motkandidater, og demonstrasjonene som fulgte deretter, er indikatorer på at regimet hadde planlagt hva slags valgresultater de skulle presentere dagen etter valget.

I tillegg har Mousavi sagt til sin webside at han allerede på fredagskvelden fikk meldinger om at innenriksministeriet hadde bestemt seg for å erklære Ahmadinejad som klar vinner, og at valget ikke skulle gå over to omganger, slik det pleier å være for å gi valget noe troverdighet. Ifølge ham, skrev han så et brev til Khamenei og overleverte dette til hans residens. Men han fikk svar tilbake at resultatet var avgjort.

Khamenei gikk allerede lørdag ut og gratulerte Ahmadinejad og godkjente valgresultatet. Dette er også uvanlig, siden Vokterrådet vanligvis skal godkjenne valget, og så kommer lederen og godkjenner den nye presidenten tre dager senere.

Altså: Der liten tvil om at valget var fikset. Og at Khamenei hadde bestemt seg for at han ville satse på Ahmadinejad og ofre den andre fløyen av regimet. Men det lille pusterommet folk i Iran fikk for å komme ut på gatene, var nok til å få situasjonen til en viss grad ut av Khameneis hender.

Regimet har gjort det de kunne for å stoppe demonstrasjonene den første dagen etter valget, men det klarte de ikke. Og mandag så vi for, første gang på 30 år, flere hundre tusen mennesker komme ut i gatene. De protesterer ikke bare mot valget, men også mot det å leve i 30 år under et regime som har fratatt dem deres mest elementære rettigheter.

Iranere har kommet på gatene med livet som innsats. De bruker enhver anledning til å få verdenssamfunnets oppmerksomhet..

Zimbabwe vs Iran

Vi har hele tiden hørt at forandring i Iran må komme innenfra. Nå har unge iranere reist seg med livet som innsats, minst sju er allerede bekreftet skutt og drept, og gitt klart uttykk på at de ønsker frie valg. De er nokså forsvarsløse i konfrontasjon med et regime som er bevæpnet fra topp til tå.

Men et sterkere engasjement fra verdenssamfunnet kan være med på å endre denne balansen. Et viktig spørsmål er: Hvorfor støtter ikke verdenssamfunnet det iranske folks kamp for demokrati?

Norske myndigheter og politikere har vært nølende i å gi sin støtte til det iranske folks legitime krav om demokrati. Mandag kom de mer på banen, ved å innkalle Irans ambassadør, men reaksjonene har begrenset seg til å «uttrykke bekymring» og ta avstand fra bruk av vold. Men en klar støtte til demonstrantene, og deres krav om et reelt valg og demokrati, har vært fraværende.

Vi vet at både Norge og EU har tatt sterkere standpunkt i andre lignende situasjoner. For eksempel var Norge blant de land som gikk hardest mot Robert Mugabes valgfusk i Zimbabwe. Og det er ingen tvil om at uten internasjonalt press ville Mugabe fått det som han ville.

Hvorfor kan ikke Norge reagere på samme måte når det gjelder Iran? Er det fordi de mener Khameneis regime har større legitimitet enn Mugabes? Men Støre sa jo allerede lørdag sa at valget i Iran ikke er demokratisk, uavhengig av fusk eller ikke, siden kandidatene blir silt av Vokterrådet.

Skyldes de manglende reaksjonene at norske politikere mener at iranere er fornøyde med dette regimet? Etter de siste dagers massedemonstrasjoner kan det ikke være tvil om at dette ikke kan være tilfelle.

En mulig forklaring er da at Irans regime er mye sterkere enn Mugabes Zimbabwe, og at Norge har langt flere interesser i Iran enn i Zimbabwe. StatoilHydro er til stede i Iran og har investert mye der. Vesten vet i tillegg at Iran har stor innflytelse i Irak og Libanon, og at de sterkt kan påvirke fredsprosessen mellom palestinere og Israel.

Er dette grunnen til at norske myndigheter er nølende til å uttrykke tydelig støtte til demokratibevegelsen i Iran?

Handling nå

Tror de ikke at de er med på å gi feil signal til Irans regime, og alle andre regimer i verden, ved slik å si: Dersom dere blir sterke nok, kan dere gjøre det dere vil med deres folk, uten at verden innblander seg?

Er det da rart at Irans regime er ute etter å utvikle atomvåpen?

Jeg mener Norge nå må gi klar støtte til iransk ungdom og opposisjonelle, de som har gått ut i gatene for å kreve demokrati og respekt for deres grunnleggende menneskelige rettigheter. På sikt kan denne støtten også være til Norges fordel.

Khameneis regime har ennå ikke tatt i bruk revolusjonsgarden mot demonstrantene. Men dette kommer når vestlige journalister forlater Iran etter valget. Dette kan ende med et blodbad som verden ikke har vært vitne til på flere tiår.

Regjeringen i Norge må sammen med EU og andre advare Irans regime om at dette kommer til å ha alvorlige konsekvenser for regimet. Dette må skje før regimet har kommet så langt, og før tusener av mennesker har mistet livet.

Norske velgere må også gjøre det klart overfor regjeringen, og andre partier, at selv om de lever i verdens beste land, så bryr de seg om deres medmennesker i Iran. Disse som risikerer sine liv for å kunne ha en brøkdel av de rettighetene vi har i Norge.

Et demokratisk Iran vil bidra til stabiliteten i regionen og vil være et stort bidrag til verdensfreden.

Mahmood Amiry-Moghaddam er en prisbelønt hjerneforsker ved Universitetet i Oslo, født i Iran, og driver nettstedet Iran Human Rights.

---
DEL