Derfor er «Ørkenstormer» viktig

Med Ørkenstormer har Tariq Ali og Thorvald Steen gjenopplivet et håp om grenseoverskridende samarbeid. Dessverre opplæres dagens norske 10-åringer til å ha et helt annet perspektiv.

Statue i gamlebyen i Jerusalem som viser korsfareren Richard Løvehjerte (t.v.) og den tilgivende sultanen Saladin.
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

AKTUELLE BØKER

1. TARIQ ALI OG THORVALD STEEN Ørkenstormer/Desert Storms, Skuespill Forlaget Oktober, 2010 2. STEFFEN SØRUM Korsfarerne 1-5 Aschehoug 2008-2009 Bokanmeldelse. La det være sagt med en gang: Ali og Steen har begått et lite mesterstykke av et drama.

I skuespillet «Ørkenstormer», som hadde premiere 5. mars og som utkom i bokform samme dag, har de tatt tak i en 800 år gammel historisk hendelse: De har blåst liv i forholdet mellom den engelske korsfarerkongen Richard Løvehjerte (1157-1199) og den kurdiskfødte sultanlegenden Saladin (1138-1193).

Fysisk kjempet de to hærførerne om makten over Jerusalem. Men det var også en åndelig kamp, om hvem som sikret seg best ettermæle. Og der står det bare én seierherre tilbake: Saladin fra Tikrit, i dagens Irak. Selv i den mørkeste europeiske middelalder blir den muslimske krigsherren æret for sin tilgivelsesevne, som i Dantes Komedien. Saladin gjenerobret Jerusalem i 1187 uten å ta hevn over de religionsfanatiske korsfarerne. Snarere lot han dem i fred, slik at byen igjen ble en multireligiøs hovedstad, som den hadde vært før okkupasjonen med Roma-pavens velsignelse i 1099.

En ting er de rent litterære kvaliteter som Ørkenstormer (Oktober Forlag) innehar. Her er grunnleggende eksistensialistiske betraktninger for vår tid, storsinnet humor, litterære perler og et dramaturgisk grep som skaper driv. Noe mindre enn mesterlig kan man uansett ikke forvente. Det er tross alt to av vår tids fremste fortellere som nå i to år har samarbeidet om prosjektet:

Den Lahore-fødte og London-bosatte forfatteren Tariq Ali (67) har de siste tiårene vært sentralTariq Ali Tariq Alipå den intellektuelle verdensarenaen. Blant bøkene oversatt til norsk er Fundamentalismenes kamp: Korstog, hellig krig og det moderne, skrevet i 2003. Det er vanskelig å tenke seg en bedre norsk sparringpartner enn Thorvald Steen (56), den sosialt engasjerte forfatteren som, i samme krigsinvaderende år som Ali utkom med Fundamentalisme-boka, publiserte Historier om Istanbul. Det var da også Steen som under Wergeland-dagene i 2008 foreslo å opprette egne Saladin-dager. Som sagt så gjort.

Kjempet med jøder

Det er likevel noe viktigere enn rent litterære kvaliteter som her vil framheves: Det viktigste for vår tid, i et samfunn som til tider synes å stå på randen av mellommenneskelig sammenbrudd, er Steen-Alis Saladin-prosjekt som sådan. Dette at de kommer sammen på denne måten, på tvers av alle kunstige grenser, og ved sin blotte gjerning viser at en annen, samarbeidende verden er mulig. Det er slike handlinger som utgjør vaksinen mot den ebolasmittende myten om «sivilisasjonskonflikter» som nå hjemsøker vår tid (Steen-Ali har nok ikke har så ulik bakgrunn som mange tror, Ali ble som god pakistaner oppdratt i ateisme av sine foreldre).

En kortsiktig ulempe med Ørkenstormer er at Aftenposten og andre igjen kan framstille det som om Saladin «skilte seg ut» i samtiden, at han var «datidens forkjemper for sameksistens mellom religioner og kulturer». Dermed dyrkes igjen forestillingen om det ene unntaket i et hav av krig og konflikt. Og slik kan konfliktregelen igjen befeste seg.

Men de siste 1400 år har vært preget av mer fred og samarbeid mellom muslimer og kristne enn det motsatte. Eller som Saladin sier i Ørkenstormer, for å forklare Jerusalem-beboernes flerkulturelle motstand mot korsfarerne: «kristne og jøder kjemper side om side med oss for å beskytte sine liv og og sine hjem. Vi kjemper i Allahs, Guds og Jehovas navn.»

Muslimer utgjorde da heller ikke et flertall i datidens Jerusalem. De nyomvendte nordeuropeiske kristne angrep derfor også Palestinas ortodokse kristne, som i 1300 år har latt den muslimske Nuseibeh-familien ha nøklene til Den hellige grals kirke ved Golgata.

Korsfarerne dro til Baltikum for å omvende hedninger, eller slaktet jøder på sin vei. Pavekirken i Roma kom da også i konflikt med den mektigere østkirken i Konstantinopel etter det teologiske bruddet i 1054, kort tid før korstogsoppfordringen. I 1204 ble Konstantinopel brent ned av korsfarerne. Ikke uten grunn foretrakk den greskortodokse patriarken heller å bli i Istanbul under tyrkerne enn å komme under Paven i Roma.

Roger på Sicilia

Datidens fremste eksempel på sameksistens «mellom religioner» var det ikke Saladin som sto for. Da er det mer naturlig å trekke fram den normanniske Sicilia-kongen Roger II (1095-1154), som i 1136 inviterte den afrikansk-arabiske kartografen Muhammad al-Idrisi (1100-1165) til sitt hoff. I 18 år arbeidet al-Idrisi i Palermo og skapte det fremste verdenskartet man til da hadde Al-Idrisis verdenskartsett. Samarbeidet mellom Roger og al-Idrisi ligner på det som Steen og Ali nå har skapt på et kvistværelse på Litteraturhuset: Steen er den inviterende Roger, Ali den verdensintellektuelle al-Idrisi som tar imot invitasjonen.

Dessverre er det mange krefter som bryter ned arbeidet til forfattere som Steen og Ali. En annen fortidsskildring utgis ironisk nok av eierne til Ørkenstormer-utgiverne Oktober forlag, nemlig av Aschehoug. Dette storforlaget har i den populære Lesehest-serien utgitt bestselgeren Korsfarerne i fem bind, ferdig høsten 2009, skrevet av Steffen Sørum. Bøkene er beregnet for 10-12-åringer. Ifølge forlaget viser bøkene «både den kristne og den muslimske siden av konflikten og gir et lærerikt innblikk i historie og kultur fra en viktig epoke.»

I praksis dyrkes i ord og bilder snarere dagens forenklede fortidsbilder. I bøkene blir nye generasjoner av norske barn innprentet at Jerusalem er «Den hellige by, som ble erobret fra muslimene» (bok 1). Mens det i «Midtøsten foregår en bitter kamp mellom kristne og muslimer» (bok 4, «Saladins felle»). Hørt det før?

Truende arabere

I Aschehougs Korsfarerne blir barna presentert for halshogging. Og tegningene viser for det meste truende «arabere». Korsfarerbøkene

En ting er hvorvidt det er tilrådelig å lage actionbøker for 10-åringer om den meste komplekse og verdiladde perioden i europeisk historie. Mer problematisk blir det når tidsperioden framstilles på en måte som bekrefter dagens fiendebilder, i kontrast til den komplekse virkeligheten. I god fryktskapende stil skildres «action» der «Araberne er klare til kamp… det glimter i sverd som lengter å hugge ned fiendene» (bok 5).

Budskapet i Ørkenstormer blir slik motsagt av den enda mer leste Korsfarerserien, som i størst grad vil prege verdensbildet til den oppvoksende slekt. I praksis tar vi ett skritt fram og to tilbake. Men om ikke annet kan det bli tango av det, slik Steen-Ali får til.

Nå vil de ta Saladin-dagene videre ut i verden. Fint det. Men deres neste prosjekt burde bli å fortelle historier også som den om «Roger og Idrisi». Verden trenger nemlig ikke bare vite at det går an være en tilgivende kriger. Man trenger å vise at det går an, selv når verden omkring deg påstår at det pågår korstog og hellige kriger, å invitere til et mangeårig forskningssamarbeid for slik å skape verdenskultur for ettertiden.

Noen ganger skader det nemlig ikke at historien gjentar seg. Snarere tvert imot. Det er snarere historiens tilbakekomst vi kan håpe på etter å ha sett fruktene av Steens og Alis samarbeid.

Anmeldt av Dag Herbjørnsrud, ansv. red. kst.

---
DEL