Derfor er jeg ombord på Gaza-kvinnebåten

Den 5. oktober ble kvinnebåten på vei til Gaza stoppet av israelsk marine i internasjonalt farvann. Her kan du lese skuespiller LisaGay Hamiltons tanker om hvorfor hun bestemte seg for å bli en del av båtens mannskap.

En gruppe palestinere på Gaza-stripen viser sin solidaritet med kvinnene ombord på båten etter at den ble kapret den 5. oktober. FOTO: AFP PHOTO / MOHAMMED ABED

Det er natt til søndag den 18. september 2016. Samtidig som kollegaene mine i film- og teaterbransjen henger på Emmy-fester og kler seg pent for den røde løperen, står jeg på den hustrige kaien i Ajaccio på Korsika i de mørke timene før morgengry og venter på at en liten seilbåt med navnet Zaytouna-Oliva skal legge til. Båten ankommer like etter klokken to om natten, og passasjerene og mannskapet – alle kvinner – går i land. Turen fra Barcelona har vært tøff. Alle ble sjøsyke, noe man tydelig kan se på ansiktene deres. En kvinne var så syk at hun måtte kjøres i ambulanse til et lokalt sykehus. Båten er tydelig medtatt av været og stinker oppkast, men det er likevel alt annet enn en eim av fortvilelse som ligger rundt fartøyet. Kvinnene går rolige, nesten trassige, ned landgangen og mot piren, der de tas imot som helter. Om tjuefire timer skal også jeg legge ut til sjøs sammen med dem, på reisens tredje etappe, som går til Messina på Sicilia. Derfra skal Zaytouna-Oliva fortsette til målet sitt: Gaza.


Det handler om frihet.
Hva er det som har fått meg til å reise nesten ti tusen kilometer fra Los Angeles og forlate familien min for å trosse Middelhavet i det som ser ut til å være havnens minste fartøy? Hvorfor i all verden delta i enda et forsøk på å bryte den israelsk-egyptiske blokaden av Gaza?

Så rart at denne ene, lille båten med tretten kvinner ombord er en så stor sikkerhetstrussel at det israelske militæret vil avskjære og omringe farkosten, arrestere kvinnene og ødelegge båten.

For det første er jeg her for kvinnene – de usedvanlige kvinnene i Gaza, samt de fantastiske kvinnene jeg er stolt over å kunne kalle skipskameratene mine. Jeg er her fordi jeg er bekymret for hva slags konsekvenser krig og blokade har for kvinnene, når skoler, sykehus og hjem med jevne mellomrom ødelegges, og strøm- og vannforsyninger settes ut av spill. Jeg er her fordi bortimot 1,8 millioner Gaza-innbyggere er fanget i det som ofte beskrives som et enormt friluftsfengsel. Jeg er her for de 299 kvinnene og 551 barna som ble drept under angrepene i 2014, og for de over 40 000 gravide kvinnene som på grunn av blokaden og krigens ødeleggelser står uten grunnleggende helsetjenester. Jeg er her fordi blokaden av Gaza, iverksatt av både Egypt og Israel, er i strid med Genèvekonvensjonens forbud mot kollektiv avstraffelse. Jeg er her fordi min egen president nettopp økte den amerikanske militærhjelpen til Israel fra 3,1 til 3,8 milliarder dollar i året de kommende ti årene, uten begrensninger eller henvisninger til situasjonen i Gaza. Jeg er her fordi blokaden – til tross for enkelte lettelser av restriksjonene dann og vann – er årsaken til den høye arbeidsledigheten, usikre matforsyninger, en infrastruktur som er desperat etter reparasjoner, samt en vedvarende medisinsk krise. Vi er ikke her for å komme med «hjelp» til folket i Gaza, men for å bidra til et internasjonalt krafttak for å bryte beleiringen. Jeg merker meg ordene fra en annen imponerende kvinne, den egyptiske forfatteren Adhaf Soueif: «Verden har behandlet Gaza som et humanitært tilfelle, som om hjelp er det palestinerne trenger. Det Gaza trenger, er frihet.»

LisaGay Hamilton i Naomi Wallaces stykke The Liquid Plain. FOTO: counterpunch.org
LisaGay Hamilton i Naomi Wallaces stykke The Liquid Plain. FOTO: counterpunch.org

Sikkerhetstrussel. Jeg er her også for å stå skulder ved skulder med så mange usedvanlig seige kvinner – som den kanadiske sosialarbeideren og aktivisten Wendy Goldsmith, den israelske politiske aktivisten Yehudit Barbara Llany, det tunisiske parlamentsmedlemmet Latifa Habachi som var med på å skrive Tunisias grunnlov i 2014, den malaysiske gynekologen Fauziah Hasan, vår uredde leder og konvoiveteran, den pensjonerte USA-obersten Ann Wright, og skipperen vår, Madeline Habib fra Australia. Jeg er stolt over å være den eneste svarte kvinnen som deltar på denne reisen, og når jeg går i land i Messina, føler jeg for første gang i mitt liv at jeg er del av noe mye større enn meg selv. Da jeg så båten legge til kai, tenkte jeg: Så rart at denne ene, lille båten med tretten kvinner ombord er en så stor sikkerhetstrussel at det israelske militæret vil avskjære og omringe farkosten, arrestere kvinnene og ødelegge båten.

screen-shot-2016-10-12-at-17-56-36Sensur. En annen kvinne som skal bli med på den siste etappen til Gaza, er min gode venn dramatikeren Naomi Wallace. Med sitt skarpe og uredde vesen hjelper Naomi meg å huske på at vi er her også for å forsvare den kunstneriske uttrykksfriheten. Det sier en del at da jeg fortalte noen av mine nærmeste venner at jeg skulle dra ut på denne turen, var de mindre bekymret over sikkerheten min enn de var over mulighetene mine i jobbsammenheng senere. Å kritisere Israel eller gi uttrykk for solidaritet med det palestinske folket er åpenbart fortsatt tabu i film- og tv-bransjen og til og med innen teater. Nylig måtte The Public Theater i New York avlyse oppsetningen av The Siege, som handler om fem aktivister i den internasjonale solidaritetsbevegelsen som måtte søke tilflukt i en kirke i Betlehem under den andre intifadaen i 2002. Denne typen sensur er slett ikke ukjent for Naomi. Hennes eget stykke Twenty-one Positions, som hun skrev sammen med Abdelfattah Abusrour og Lisa Schlesinger, var bestilt av Guthrie Theater – men ble deretter forkastet med begrunnelsen at det var for vennlig stemt overfor palestinerne. Og da Tony-prisvinner og skuespiller Tonya Pinkins prøvde å arrangere en veldedighetskonsert for Movement for Black Lives, avlyste eieren av lokalet helt plutselig, med henvisning til bevegelsens kritikk av Israel. Jeg har et håp om at reisen vår skal kunne bidra til å bryte den stilltiende amerikanske blokaden av palestinsk kunst og palestinske kunstnere.

En begynnelse. Jeg skal være helt ærlig: Jeg er vettskremt. Jeg er redd for å bli sjøsyk, jeg er redd for å kullseile, og jeg er redd for å forsvinne på sjøen. Jeg er redd på egne vegne, og jeg er spesielt redd på vegne av de modige kvinnene som vil prøve å bryte gjennom blokaden. Men jeg er enda reddere for hva som vil skje om alle holder seg hjemme, stille og tilfredse og poserende for paparazziene. Å bryte beleiringen er ikke det samme som frihet for Gaza, men det er en begynnelse. Og vi, kvinnene, kommer til å seire. Som mine sørafrikanske søstre ofte sa da de kjempet for frihet: «Nå som du har rørt kvinnene, har du funnet en klippe.»


Denne artikkelen ble først publisert på counterpunch.org.
LisaGay Hamilton er en amerikansk skuespiller og regissør.

---
DEL