Derfor er jeg ombord på Gaza-kvinnebåten

Den 5. oktober ble kvinnebåten på vei til Gaza stoppet av israelsk marine i internasjonalt farvann. Her kan du lese skuespiller LisaGay Hamiltons tanker om hvorfor hun bestemte seg for å bli en del av båtens mannskap.

En gruppe palestinere på Gaza-stripen viser sin solidaritet med kvinnene ombord på båten etter at den ble kapret den 5. oktober. FOTO: AFP PHOTO / MOHAMMED ABED

Det er natt til søndag den 18. september 2016. Samtidig som kollegaene mine i film- og teaterbransjen henger på Emmy-fester og kler seg pent for den røde løperen, står jeg på den hustrige kaien i Ajaccio på Korsika i de mørke timene før morgengry og venter på at en liten seilbåt med navnet Zaytouna-Oliva skal legge til. Båten ankommer like etter klokken to om natten, og passasjerene og mannskapet – alle kvinner – går i land. Turen fra Barcelona har vært tøff. Alle ble sjøsyke, noe man tydelig kan se på ansiktene deres. En kvinne var så syk at hun måtte kjøres i ambulanse til et lokalt sykehus. Båten er tydelig medtatt av været og stinker oppkast, men det er likevel alt annet enn en eim av fortvilelse som ligger rundt fartøyet. Kvinnene går rolige, nesten trassige, ned landgangen og mot piren, der de tas imot som helter. Om tjuefire timer skal også jeg legge ut til sjøs sammen med dem, på reisens tredje etappe, som går til Messina på Sicilia. Derfra skal Zaytouna-Oliva fortsette til målet sitt: Gaza.


Det handler om frihet.
Hva er det som har fått meg til å reise nesten ti tusen kilometer fra Los Angeles og forlate familien min for å trosse Middelhavet i det som ser ut til å være havnens minste fartøy? Hvorfor i all verden delta i enda et forsøk på å bryte den israelsk-egyptiske blokaden av Gaza?

Så rart at denne ene, lille båten med tretten kvinner ombord er en så stor sikkerhetstrussel at det israelske militæret vil avskjære og omringe farkosten, arrestere kvinnene og ødelegge båten.

For det første er jeg her for kvinnene – de usedvanlige kvinnene i Gaza, samt de fantastiske kvinnene jeg er stolt over å kunne kalle skipskameratene mine. Jeg er her fordi jeg er bekymret for hva slags konsekvenser krig og blokade har for kvinnene, når skoler, sykehus og hjem med jevne mellomrom ødelegges, og strøm- og vannforsyninger settes ut av spill. Jeg er her fordi bortimot 1,8 millioner Gaza-innbyggere er fanget i det som ofte beskrives som et enormt friluftsfengsel. Jeg er her for de 299 kvinnene og 551 barna som ble drept under angrepene i 2014, og for de over 40 000 gravide kvinnene som på grunn av blokaden og krigens ødeleggelser står uten grunnleggende helsetjenester. Jeg er her fordi blokaden av Gaza, iverksatt av både Egypt og Israel, er i strid med Genèvekonvensjonens forbud mot kollektiv avstraffelse. Jeg er her fordi min egen president nettopp økte den amerikanske militærhjelpen til Israel fra 3,1 til 3,8 milliarder dollar i året de kommende ti årene, uten begrensninger eller henvisninger til situasjonen i Gaza. Jeg er her fordi blokaden – til tross for enkelte lettelser av restriksjonene dann og vann – er årsaken til den høye arbeidsledigheten, usikre matforsyninger, en infrastruktur som er desperat etter reparasjoner, samt en vedvarende medisinsk krise. Vi er ikke her for å komme med «hjelp» til folket i Gaza, men for å bidra til et internasjonalt krafttak for å bryte beleiringen. Jeg merker meg ordene fra en annen imponerende kvinne, den egyptiske forfatteren Adhaf Soueif: «Verden har behandlet Gaza som et humanitært tilfelle, som om hjelp er det palestinerne trenger. Det Gaza trenger, er frihet.»

LisaGay Hamilton i Naomi Wallaces stykke The Liquid Plain. FOTO: counterpunch.org
LisaGay Hamilton i Naomi Wallaces stykke The Liquid Plain. FOTO: counterpunch.org

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.