Der tale er tabu

Da libanesiskfødte Ziad Doueiri gikk i gang med sin nye film, anså han det som svært sannsynlig at libanesiske myndigheter ville forby filmen på grunn av det kontroversielle innholdet.  
Ziad Doueiri. AFP PHOTO / VALERIE MACON
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 01.10.2018

Fornærmelsen

Ziad Doueiri

Libanon

Den frittalende filmskaperen Ziad Doueiri har aldri vært redd for å være kontroversiell. I sin nyeste spillefilm Fornærmelsen tar han utgangspunkt i en tilsynelatende bagatellmessig hendelse, hvor noen ord fra en palestiner til en kristen i Libanon får rettslige etterspill. Saken får også stor oppmerksomhet i medier og befolkning, siden den pirker i «et gammelt sår som aldri ble leget»: blodige hendelser under borgerkrigen på 70-tallet, og det fortsatt betente forholdet mellom kristne og palestinere i landet.  

«Da vi skrev manuset, hadde vi ikke noe politisk eller sosialt budskap. Vi hadde en historie – om en konflikt mellom en kristen og en palestiner. Denne ville jeg løfte opp til å handle om mer universelle temaer som rettferdighet og verdighet. Historien kunne funnet sted i Spania, Irland, det tidligere Jugoslavia eller Latin-Amerika,» sier regissøren. 

Bannlyst i araberland

Ny Tid møter Ziad Doueiri i forbindelse med Arabiske Filmdager, der den premiereaktuelle Fornærmelsen var åpningsfilm. Manuset skrev han sammen med sin ekskone Joelle Touma, som tilhører den kristne delen av Libanons befolkning. Regissøren fikk ideen til filmen da han selv opplevde en liknende episode. 

«En tåpelig hendelse som fant sted i Beirut for noen år siden, hvor jeg i en krangel med en palestiner sa at Ariel Sharon skulle ha utryddet dem alle. Jeg var sint på palestinerne for å ha bannlyst min forrige film,» sier han. Doueiris film The Attack fra 2012 ble nemlig forbudt i hele 22 arabiske land. 

«Det er en del av dagens venstreside, også i Europa, som handler på en fascistisk måte – i betydningen: Om du ikke følger deres overbevisning fullt ut, anses du for å være imot dem. Angrepet mot Attack kom utelukkende fra venstrefløyen, og hovedsakelig BDS-bevegelsen (global bevegelse for boikott, desinvesteringer og sanksjoner mot Israel, red.anm.). At jeg filmet The Attack i Israel, ble ansett som en forbrytelse av verste sort. Istedenfor å debattere filmen, overbeviste de andre arabere om å boikotte den. De radikale på både den israelske og den arabiske siden er ikke så forskjellige,» sier Doueiri. Det samme ble forsøkt med Fornærmelsen,  men lyktes bare i Palestina og Jordan,. 

Støttet av statsministeren

«Libanon har en blodig og veldig kompleks historie. Vi har et politisk parti som har flere våpen enn staten,» sier Doueiri med henvisning til Hizbollah – som ikke nevnes spesifikt i filmen. Dette er da heller ikke tillatt i henhold til Libanons strenge sensurregler, ifølge filmskaperen. 

«Palestinerne er ikke så uskyldige, også de har forårsaket masse menneskelig lidelse.»

Da han gikk i gang med Fornærmelsen, anså Doueiri det som svært sannsynlig at libanesiske myndigheter ville forby filmen på grunn av dens kontroversielle innhold. Etter noen måneder med diskusjoner tok imidlertid statsminister Saad Hariri filmen i forsvar. I likhet med Doueiris debutfilmWest Beyrouth endte den med å bli landets offisielle Oscar-kandidat i kategorien beste fremmedspråklige film – og sågar nominert, som den første libanesiske filmen i historien. 

«Filmen var en stor suksess i Libanon. De kristne gikk i horder for å se den – mens muslimene boikottet den. Den delte landet i to,» sier regissøren, som understreker at han ikke selv er kristen: «Jeg har muslimsk bakgrunn, med venstreliberale foreldre.»

Ordets makt

Doueiri er bosatt i Paris, men har 14 års erfaring fra amerikansk filmindustri – blant annet som kameraoperatør for Quentin Tarantino. I Libanon måtte han ha væpnet beskyttelse da Fornærmelsen skulle ha førpremiere, på grunn av trusler fra enkeltindivider. 

«Forsvaret av filmen var imidlertid større enn angrepet til de mange som kjempet imot den,» sier han. 

Kunne noe av det du skildrer ha skjedd i virkelighetens Libanon? 

«I alle samfunn kan en mindre, enkeltstående hendelse få dramatiske konsekvenser. Det har skjedd flere ganger i Libanon, som da Jyllands-Posten trykket karikaturer av profeten Muhammed og Beirut nærmest sto i brann. Ord har stor betydning. Det er farlig å fornærme noens religion i den arabiske verden. Og se hva Trump skriver på Twitter. Det er mange ordkriger i verden i dag. Advokaten i filmen min diskuterer dette: Kan du si hva du vil, er det ytringsfrihet?» 

– Den samme advokaten sier også at palestinerne har et slags monopol på lidelse. Er du enig? 

«Da Fornærmelsen kom ut, var det palestinere som angrep den i størst grad, siden den peker på at også dette folket har utført massakrer. De anklaget meg for å være en høyrevridd fascist. Det er jeg ikke – jeg sier bare sannheten, og dette er dokumentert. Palestinerne er ikke så uskyldige som folk tror, også de har forårsaket masse menneskelig lidelse. Men ingen snakker om det. Palestinerne er alltid fremstilt som de ultimate ofrene.» 

– Og dette bildet er noe de bevisst ønsker å opprettholde? 

«Selvsagt. Når du spiller offer, vil du få sympati for din sak. Se på hvor mye støtte palestinerne får i Norge – noe jeg ikke er imot, vel å merke.» 

– Ser du på deg selv som en politisk filmskaper? 

«Nei, kun som filmskaper. Men jeg er interessert i karakterer som utfordrer systemet, så det er et politisk aspekt ved det jeg gjør. Anser du for eksempel Oliver Stone for å være en politisk filmskaper?»  

Jeg skulle gjerne ha stilt ham det samme spørsmålet. 

Filmen har premiere 5. oktober.

Gratis prøve
Kommentarer