Hver gang jeg blir bedt om å snakke om Mexicos voldskrise eller femicid til et publikum i det globale nord, sitter jeg igjen med en følelse av angst, som om jeg, uansett hvor godt jeg kan formulere en analyse, alltid vil sitte igjen med en følelse av ikke å kunne formidle det jeg egentlig mener.
Selv i uformelle samtaler, når jeg som er fra Mexico, blir spurt om den politiske situasjonen der: «Men er det trygt å reise dit som turist?» Jeg svarer: «Ja, kjære rike, hvite person, faktisk er amerikanske statsborgere den største gruppen illegale innvandrere i Mexico. Hvis Mexico er trygt, er det nettopp for turister.»
Hvordan kan man på en effektiv måte formidle følelsen av at dette haster, uten å skape panikk og fremmedgjøre publikum?
Hvordan skal man få dem til å forstå hva det vil si å leve i frykt? Hvordan kan jeg forklare nummenheten, følelsen av nederlag, de små, konstante smertene? Hvordan skal man forklare at det finnes en nedarvet smerte? En smerte som gjør vondt i fortiden, en smerte av det som ble til for å forme den du er nå. Hvordan skal vi snakke om våre døde kvinner til dem som aldri har kjent lukten av forråtnelse?
Hvordan skal vi snakke sant uten å appellere til deres medlidenhet? Hvordan skal vi bygge broer av gjensidig hjelp og solidaritet med dem som har lært at de ikke skal menneskeliggjøre oss? Hvordan skal vi virkelig vise verdighet, håp og fantasi?
Å være vitne til vold
Rosa-Linda Fregroso har i sin bok The Force of Witness / Contra Feminicide gitt et enestående eksempel på hvordan man kan oversette ikke bare ord, men også kontekster, og hun har klart å lette alle disse komplekse spørsmålene.
Fra en genealogi av bevegelsen Contra Feminicide på grensen mellom Mexico og USA, inkludert en genealogi av kategorien femicid som belyser straffefriheten og statens uaktsomhet og medvirkning. De går utover en enkel definisjon av femicid (i motsetning til drap) – boken har en unik samling av kapitler om emnet.
Fregroso bringer frem egne erfaringer som ledsager i kampen mot kvinnedrap. Hun stiller spørsmål som: Hvordan fører det å være vitne til vold til en reaksjonsevne, en bestemt disposisjon og en sensibilitet? I hvilken grad er den internasjonale rammen av menneskerettigheter nyttig når man undersøker de paternalistiske måtene loven og de sosiale kategoriene ‘flyktning’ eller ‘illegalitet’ fungerer på? Sammen med intime nyanser fra sitt eget liv og en skarp akademisk analyse gir hun oss en bok som handler om så mye mer enn bare kvinnedrap i Mexico, eller kanskje snarere alt man trenger å vite for virkelig å begynne å lese om kvinnedrap i Mexico.
Bokens hovedakse er selve vitnehandlingen og dens mange lag og implikasjoner. Fra de – i prinsippet åpenbare – anglende forutsetningene de direkte ofrene for kvinnedrap eller forsvinninger har til å være vitne til den forbrytelsen de har blitt utsatt for, til hvordan man kan lese og dissekere alle aktørene på scenen.
Fregroso sørger for å gjenta det vi som meksikanske aktivister og overlevende har forsøkt å si i lang tid, nemlig at kvinnedrap og enhver voldshandling er ikke et problem med noen få råtne epler – men et intrikat strukturelt samfunnsproblem . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement
