Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Vestens skrotede telefoner, pc-skjermer og kjøleskap blir et slags levebrød for de mange som bor på verdens største søppelfylling for elektroniske produkter, Sodom
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 01.11.2018

Welcome to Sodom

Christian KrönesFlorian Weigensamer

Østerrike

Fra filmens innledende 360 graders panorering, er det tydelig at Welcome to Sodom utspiller seg i et landskap som kunne vært innspillingssted for en Mad Max-film. Men dette er ikke fiksjon: Dokumentarfilmen skildrer verdens største søppelfylling for elektronikk, som ligger utenfor Ghanas hovedstad Accra. Fyllingens egentlige navn er Agbogbloshie, men av beboerne omtales den som «Sodom». Det særdeles giftige området – som endatil ligger på en gammel sump – er ikke et sted man skulle tro at noen kunne bo. Ikke desto mindre er Sodom bosted for rundt 6 000 menn, kvinner og barn, som livnærer seg på det elektroniske vrakgodset som fyller den omfangsrike søppeldyngen. Fra dette utvinner de kobber, sink, jern, og annet materiale som kan selges til forhandlere i Sodom.

Angivelig er Agbogbloshie stedet våre skrotede mobiltelefoner, datamaskiner, kjøleskap og liknende mest sannsynlig havner til slutt: Hvert år sendes 250 000 tonn elektronisk avfall hit for å hugges opp – og til dels gjenvinnes til nye verdier for dyngens lite bemidlede befolkning. Men Welcome to Sodom er ikke en film som peprer tilskueren med tall, fakta og snakkende eksperthoder. I stedet følger den dokumentartradisjonen med å zoome inn på noen utvalgte representanter for et mikrosamfunn, og med det skape refleksjon rundt globale spørsmål. (Det er for øvrig også tidligere laget filmer om andre «søppeldyngesamfunn», med brasilianske Waste Land fra 2010 som den trolig mest kjente.)

Karakterstudier

Den påfallende postapokalyptiske tonen settes effektivt av en vekkelsespredikant som forkynner menneskenes fortapelse og synd. Men selv om han trekker paralleller til det bibelske Sodoma og Gomorra, er filmens tittel hentet fra en av låtene til en ung rapper som spiller inn musikk i og om Sodom, i sekvenser som bidrar til å også gi oppløftende innblikk i det utfordrende livet på søppeldynga.

En tankevekkende advarsel om en verdensorden som ikke er bærekraftig.

De to karakterene som gjør dypest inntrykk er en ung jente som hele livet har følt seg som en gutt, og en legeutdannet, homofil mann. Hun kler seg ut som det motsatte kjønn for å utføre arbeid som er forbeholdt gutter og menn, mens han har flyktet unna forfølgelse på grunn av sin legning. Dermed retter filmen blikket også mot landets (og religionens) holdning til kjønn og seksualitet, og viser hvordan Sodom kan tjene som tilfluktsted for forfulgte individer.

Det hersker dog liten tvil om at de aller fleste i Sodom ønsker seg et bedre liv et annet sted, og særlig er drømmen om Europa sterk hos mange av dem. Dette synliggjøres mest effektivt i en sekvens hvor to yngre menn blar gjennom bildene på en skrotet mobiltelefon, som viser den tidligere innehaveren – en hvit europeer eller amerikaner – i all sin velstand og ferierende familielykke.

Man kan sikkert gjøre et kritisk poeng av at filmen selv er laget av to hvite europeere. Det faller imidlertid på sin egen urimelighet, all den tid de østerrikske filmskaperne Christian Krönes og Florian Weigensamer skildrer det særegne afrikanske samfunnet med en prisverdig kombinasjon av respekt og observerende tilstedeværelse. I filmen lar de beboerne selv fortelle sine historier, samtidig som de unngår tradisjonelle, statiske intervjuer. I stedet hører vi innbyggernes beretninger som voice over-narrasjon, mens kameraet følger deres daglige gjøremål eller det øvrige livet i Sodom.

Ikke minst lar filmen de kraftfulle og tidvis betagende bildene tale for seg. Eksempelvis skapes nærmest poetiske sekvenser av en ung gutt som brenner elektronikk for å utvinne kobber, der han beveger seg rundt den dansende, sorte og lite helsebringende røyken.

Nød og kapitalisme

Welcome to Sodom beskriver en form for resirkulering basert på tvingende nødvendighet snarere enn dårlig samvittighet for miljøet – hvor nødvendig det sistnevnte enn måtte være i våre dager. Like fullt fungerer filmen som en tankevekkende advarsel om en verdensorden og et overforbruk som er alt annet enn bærekraftig. Livet på Sodom kan endatil leses som et bilde på kapitalismen som i stor grad styrer hele kloden, her representert av stedets ivrige gjenvinnere – som anser seg som foretaksomme forretningsmenn. Det handler først og fremst om å tjene til livets opphold, men med et visst håp om å tjene seg rik.

Med sitt utpreget filmatiske uttrykk bør Welcome to Sodom helst oppleves i en kinosal, der både bildene og lydbildet (inkludert de nevnte rap-låtene) kommer til sin fulle rett – uten at jeg vil fraråde tv-kanaler å vise den. Filmen hadde premiere på den danske dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX tidligere i år, og ble i september vist på Bergen Internasjonale Filmfestival. Forhåpentligvis vil det også komme andre norske festivalvisninger av denne dokumentaren, som tar opp store og vesentlige problemstillinger, med utgangspunkt i hva man må kunne kalle et svært særegent mikrosamfunn.

Gratis prøve
Kommentarer