Der hvite stjerneløver kom ned fra himmelen

REISE-ESSAY: De hvite løvene i Sør-Afrika ble kjent i verdenspressen på syttitallet. Men den hvite manns «oppdagelse» av den hvite løven har ført til at disse dyrene nå er på randen av utryddelse.
Løver
Løvebrødre. Foto: Ranveig Eckhoff
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveige@gmail.com
Publisert: 07.04.2019

Vårt reisemål er Timbavati i Sør-Afrikas nordligste provins, Limpopo. Vi tar av fra hovedveien nord for Hoedspruit og svinger inn på grusveien Guernsey Road. Inngangen er sperret. En bevæpnet vakt med «Anti-Poaching Unit» skrevet på skjortebrystet sjekker oss før han åpner porten. Veien går videre mellom piggtrådgjerder til høyre og venstre. Bak dem stikker det opp et giraffhode nå og da. Området domineres av strengt beskyttede viltfarmer, og den største naboen heter Kruger nasjonalpark. Vi passerer et skilt med påskriften «Walk with Lions». Like etter stopper vi ved et inngangsparti som har to elektriske porter, der en mann med safari-jeep låser oss inn og tar oss med til hovedkvarteret til Global White Lion Protection Trust.

Stue, kjøkken og seminarrom er et eneste åpent rom ut mot bålplassen, der de fleste måltider tilberedes over åpen ild. Vi blir tatt imot av direktøren, Linda Tucker. Sammen med partneren sin, løveforskeren Jason Turner, har hun i de siste atten årene arbeidet for å gi hvite løver en trygg frihet her i Timbavati. Etter at verdenspressen fikk nyss om de hvite løvene på 70-tallet, har dyrene blitt jaget til randen av utryddelse. I dag finnes noen hundre i fangenskap, færre enn tretten i frihet. I bøkene Mystery of the White Lions og Saving the White Lions har Linda skrevet om hva som skjedde.

Legale dødsleire

Vi setter oss i den åpne jeepen og sporer løvene, som er utstyrt med radiosendere. Løvebrødrene Zukhara og Matsieng har gjemt seg godt, men til slutt finner vi dem i skyggen av et tre, side om side. En hvit voksen hannløve er enda større enn sin gylne slektning og et syn for guder – bokstavelig talt. Dette er stedet der hvite «stjerneløver» kom ned fra himmelen, ifølge århundregammel tro. På grunn av fargen representerer de «majestet» og «gudenes lys». Den sjeldne og særegne fargen har samtidig vært deres største problem og ført til en begredelig skjebne: å tilbringe livet enten i zoologiske hager, på sirkus eller på safarifarmer. På farmene blir de «hurtig-avlet», med genetiske skader som følge. Løveungene tas fra moren straks etter fødselen, og kort tid etter vises de fram til turistene, som får klappe og kjæle med dem. Når de blir større, kan de temmede dyrene trenes opp til å «omgås» publikum – å gå tur med turister som gleder seg over å komme på så nært hold av en «vill» løve. Når dyrene ikke lenger kan brukes til dette, sendes de til slaktefabrikker, der knoklene deres blir handelsvare. Og slik kan det skje at hvem som helst som tar turen til et asiatisk land, plutselig kan sitte med et glass (falsk) tigervin i hånden, ispedd smuldret løveskjelett.

Det er vel å merke ikke bare de hvite løvene som lider denne skjebnen: Vi teller minst 8 000 løver avlet i fangenskap i Sør-Afrika. Det er mer enn dobbelt så mange som antallet ville løver. Man regner med at rundt 1 200 løveskjelett blir eksportert per år. Den globale kriminelle handelen med ville dyr beregnes å ha en gevinst på 23 milliarder amerikanske dollar per år. Statistikere plasserer denne handelen som den fjerde mest innbringende geskjeften etter narkotika, våpen og menneskesmugling.

I tillegg kommer den såkalte «canned hunting»-industrien, med en praksis av helt spesiell karakter: Det dreier seg om legale dødsleire. Ifølge foreningen Global March for Lions er mer enn 160 «canned lion killing camps» blitt etablert i Sør-Afrika de siste tjue årene. Disse stedene blir ofte forsynt med voksne løver fra de samme farmene som tiltrekker seg turister av typen som vil «klappe løveungene». Hannløven er mest ettertraktet og gir høyest skrytefaktor til jegeren som feller ham. Løven blir dopet og lokket med åte. Og når han befinner seg i geværsiktet, er han – selveste dyrenes konge – et hjelpeløst offer.

Noen hundre hvite løver lever i fangenskap, færre enn tretten i frihet.

Vi betrakter de to uadskillelige brødrene, der de ligger og nyter sin frihet – en eksklusivitet de er lykkelig uvitende om. Etterpå ber vi forskeren Jason om en nærmere forklaring: Hvorfor er det ikke flere enn en håndfull løver som lever i frihet her, hvor de hører hjemme? «Fordi de har alle mot seg, selv majoriteten av forskere.» De hvite løvene anses som «naturfriker», med en genetisk feil. De kan ikke kamuflere seg i landskapet, derfor skal de angivelig heller ikke kunne jakte og overleve i det fri. Linda og Jason motbeviste denne teorien da de på sitt 1 715 hektar store områdesatte ut hvite løver som hadde tilbrakt flere år i fangenskap. Løvene ble selvforsørget i løpet av kort tid og stiftet familier.

Et større bilde

Løvene under treet nyter solens siste stråler før de rusler videre for å se seg om etter kveldsmat. Vi gjør det samme. Rundt lapaen blir det laget afrikanske gryteretter, og en spesiell gjest har sluttet seg til oss – indianerhøvdingen Francois Paulette fra Canada. Han har reist i to dager for å besøke sine venner i Timbavati. Paulette er en nyttig alliert. Jason forklarer: «Det dreier seg om lovens beskyttelse og relevante eksempler for å gi dyr, land og kultur en egenverdi. I British Columbia har et forskerteam arbeidet med den såkalte Spirit Bear. I likhet med den hvite løven er den hvite åndebjørnen en unik genetisk variasjon av svartbjørnen. Akkurat som den hvite løven bare forekommer her i Timbavati, er åndebjørnen kun å finne der – i den tempererte regnskogen i British Columbia. Og som hos den hvite løven mener forskerne at den hvite pelsen til åndebjørnen er resultat av et avvikende gen.»

FOTO: RANVEIG ECKHOFF

Høvding Paulette utfyller: «Åndebjørnen har stor kulturell betydning for kitasoo-folket og er nå beskyttet av loven. 220 000 hektar land har blitt satt til side som beskyttet område. Det har blitt et flaggskip for videre beskyttelse av 4 000 000 hektar villmark, The Great Bear Rainforest.»

Dagen etter er vi tilbake hos løvene. Vi har funnet en annen gren av «kongefamilien» – Mandla, Zhira og datter Nebu. Det er novembervår, og gresset er grønt. Det skinner i kritthvit pels. Verken gylne eller hvite løver går i ett med landskapet her, men det har åpenbart ikke vært til hinder for jakthellet: Mandla har skaffet seg en saftig svinestek, som han nyter i fred mens damene venter på tur, alt ifølge artens husregler.

Handelen med ville dyr har en gevinst på minst 23 milliarder dollar per år.

Midt i denne idyllen er det et spørsmål Linda må svare på. Med sitt kontroversielle livsprosjekt befinner hun seg i en kontinuerlig kampsone, som ikke bare handler om meningsforskjeller og sterke økonomiske interesser. Hun har også hele «canned hunting»-lobbyen mot seg. Det har vært trusler mot hennes person, fulgt av vulgærskyts av typen: «Kom ikke her og kast bort tiden vår med afrikansk voodoo, tispe! Hvem f… tror du at du er, hæ?»

Hva driver Linda Tucker, tidligere ansatt i reklamebransjen, til aldri å gi opp et prosjekt som koster så mye personlig kraft og offervilje, og som ofte bagatelliseres av folk som mener å vite bedre? Svaret kommer mens hun iakttar løvenes bedagelige siesta: «For meg personlig ble dette et livsprosjekt etter at en sangoma – en medisinkvinne fra tsonga-folket – reddet livet mitt en gang jeg var omringet av rasende løver i bushen. Dette har jeg beskrevet grundig i bøkene mine. Men Timbavatis hvite løver er del av et større bilde – økologisk, spirituelt og globalt. Min livsoppgave er å sette en stopper for ‘canned hunting’-styggedommen. Og for tsonga-folket er det å drepe en ‘løve-solgud’ den ytterste skjending og en forbrytelse mot naturlovene.»

Ville, frie dyr

Nå er ikke den brutale «canned hunting»-industrien en forbrytelse ifølge sørafrikansk lov. Men regjeringen kommer under stadig mer press, fra både nasjonale og internasjonale institusjoner. I 2015 tok til og med den sørafrianske jegerforeningen The Professional Hunter’s Association of South Africa (PHASA) offisielt avstand fra virksomheten. Audrey Delsink, direktør for den afrikanske avdelingen av organisasjonen Humane Society International (HSI), har lært at «det å avle løver i fangenskap ikke bare er grusomt og i skarp kontrast til den globale motstanden mot å behandle ville dyr på denne måten; det er også en potensiell trussel mot ville løver». Etter at USA forbød import av trofeer fra dyr i fangenskap, skiftet oppmerksomheten over mot knokkelindustrien. Den sørafrikanske regjeringen bestemte seg – uten offentlig konsultasjon – for en årlig eksportkvote på 800 løveskjeletter. Disse går til Asia, blant annet som erstatning for tigerknokler i falsk tigervin, i tradisjonell medisin og som ornamenter. Mens denne eksportloven nå går til revidering etter en todagers høring i det sørafrikanske parlamentet, er kvoten for 2018 i mellomtiden doblet til 1500 skjeletter.

FOTO: RANVEIG ECKHOFF

Etter at vi har tatt farvel med Linda, Jason og de hvite løvene i Timbavati, får vi siste nytt, og dermed forklaring på hvorfor en av løvinnene har holdt seg skjult i ukevis: Det har blitt en familieforøkning. Og en ting er klart – disse løveungene vil kun bli kjælt med av løvemamma og resten av sin naturlige familie. De vil aldri spasere med mennesker. De vil med tiden jakte på antilope, gnu og vortesvin. En dag vil de muligens få et enda større område å bevege seg på, når det er trygt å rive gjerdene til naboene og ingen lenger blir offer for krypskyting eller lovlig, «canned» jakt.

Kommentarer