Abonnement 790/år eller 190/kvartal

«Der er du jo, min venn»

Mein Tag im anderen Land
Forfatter: Peter Handke
Forlag: Suhrkamp (Tyskland)
HANDKE / Et eviggyldig spenningsforhold mellom enkeltmennesket og fellesskapet. Har Peter Handke med alderen gradvis gitt avkall på raseriet?

«Jeg vil bli en slik en som en gang en annen har vært.» Med denne replikken åpner den østerrikske nobelprisvinneren Peter Handkes teaterstykke Kaspar fra 1968. Stykket, basert på den historiske Kaspar Hauser-skikkelsen – som dukker opp som et språkløst tabula rasa i en sørtysk landsby – tematiserer både språkets, oppdragelsens og felleskapets til tider tyranniske vold.

Kaspars første replikk kunne – med omvendt fortegn – også innledet Handkes nye fortelling Mein Tag im anderen Land («Min dag i det andre landet»). Her har riktignok den yngre Handkes språk- og samfunnskritikk veket for en aldersmild higen etter felleskap: felleskapets utopi istedenfor felleskapets vold.

Et mildt, åpent blikk og et misantropisk raseri.

Fortellerstemmen inntas av en ikke nærmere navngitt eplebonde, som skildrer en flerårig tilstand av vanvidd og sinnsforvirring da han var som besatt av et altutslettende raseri. Med en søster som eneste gjenlevende familiemedlem har han slått opp et telt utenfor hjembyen. Han tilbringer dagene med uavlatelig å vandre gjennom de omkringliggende landsbyene og over landeveiene mens en manisk ordstrøm av forbannelser og skjellsord flommer ut av ham: «Ned med skapelsen» er denne kakofoniens Leitmotiv. Ingenting er ham rett, ingen skånes for hans dom: De som vifter med armene når de går, og de som holder dem tett inntil kroppen; menneskestemmer som enten er for lyse eller for mørke; panner som enten er for høye eller for lave – for ikke å snakke om fuglene som synger, trærne som vaier i vinden, og solen som dag inn og dag ut skinner ubarmhjertig på hele elendigheten: «Stygt, stygt, forferdelig stygt.»

Det er ikke slik at han skriker, hyler, eller brøler. Det som er mest skremmende, er hvor rolig, nesten lavmælt, røsten hans er. Dette stille raseriet er mer demonisk og fryktinngytende. I de andres, det vil si landsbybefolkningens, øyne har derfor denne rasende vandreren blitt selve inkarnasjonen av det onde – «uhelbredelig ond». Han ignoreres. Hans monologiske tirader retter seg ofte mot en gruppe, eller – enda oftere – mot ham selv. Isolert i sin vrede spytter han ordene ut i landveienes folketomhet.

Samtidig undrer han i ettertid om det hele egentlig bare fortonte seg som en mulig lek, et merkelig spill, som kun manglet medspillere for at det skulle ha mistet sin skremmende kulør.

Peter Handke
France, Paris, May 2011

Behov for felleskap

Hovedpersonens «frelse» inntreffer – i noe som kan leses som en indirekte Bibel-referanse til Johannes 21 – ved en spasertur langs den lokale innsjøen, initiert av hans bekymrede søster. I møte med tre fiskere som er i ferd med å dra båten sin i land, er det nettopp blikket en av de tre retter mot ham, som får hans raseris demoner til å fare ut av ham: «Her var han endelig, den gode tilskueren, som jeg i mitt vanvidds tid hadde lengtet etter.» Og idet denne «gode tilskueren» ser på den tidligere rasende og med ordene «der er du jo, min venn» legger en hånd på skulderen hans, vet han seg sett av disse to øyne, «som aldri før av et menneske», i en selvløs, vennskapelig deltagelse.

Men i dette blikkets paradisiske omkrets kan han ikke bli. «Blikkets evangelium» driver ham videre til å sette over til «det andre» landet, nabolandet (Slovenia?). Herfra antar fortellingen stadig mer fabel- og eventyrpreg: Fremmede, som han møter langs landeveien, hilser ham med gamle bekjentes eller til og med venners fortrolighet – som regel gjennom gester, et løft på hodet, et nikk eller et stille smil over hele ansiktet. Og til tross for at han er navnløs og fremmed, forveksles han stadig – med barpianisten, skihopperen, advokaten eller fotballdommeren. Dette navnløse «den han er», avler frem de andre fremmedes aktelse og respekt.

Hvor mye av Handke selv er i bokens rasende eplebonde?

Ikke minst er det «andre landet» fylt av merkverdige møter, hvor enn han går: En gammel dame som, sittende ved veikanten, utbryter med lysende øyne «Jeg elsker dere alle!», eller en politikvinne som med tunge militærstøvler marsjerer inn i kirken, for å så falle på kne i gråt. Fellestrekket synes å være et underliggende behov for felleskap. I dette felleskapet finnes ikke «massen», alle er seg selv og på paradoksalt vis «alene sammen» og «sammen alene».

Kanskje spenningen i denne distansen – som kan minne om en form for ritualisert fjernøstlig høflighet – finner sitt harmoniske punkt? I tråd med filosofen Emmanuel Lévinas, som skriver: «Å møte den andre er å bli holdt våken av en gåte.»

Misforstått raseri

Spørsmålet som følgelig melder seg, er i hvilken grad fortellingen kan leses i lys av den mye omtalte Handke-debatten, utløst i kjølvannet av forfatterens verk og uttalelser om krigen i Jugoslavia – og hans kontroversielle deltagelse i krigsforbryteren Slobodan Milošević’ begravelse.

Etter et språk- og samfunnskritisk fokus på 60- og 70-tallet vender Handkes poetikk seg i større grad mot naturen gjennom fenomenologiske beskrivelser. Med fortellingen Hjemreisen (1979) fortjener dette skiftet betegnelsen «vandringspoetikk». I 1996 blir denne poetikken satt på politisk prøve. Handkes ønske om å være et direkte «øyevitne» fører ham til det krigsherjede Jugoslavia, med mål om å se virkeligheten hinsides de massemediale TV-bildene. Kan det forstås som et ønske etter et alternativ til krigens abstrakte historier? Et uovervinnelig gap skiller de faktiske krigshandlingenes uhyrligheter fra de ideologiske abstraksjonene som utløste dem, og de nærmest hallusinatoriske mediebildene som sendes fra områdene – der krigens konkrete forferdeligheter hylles inn i nærmest hallusinatoriske forestillingsverdener. Opplysende er i den sammenhengen Handkes tale da han mottok Kafka-prisen i 1979: «Fjellblåfargen er – brunfargen av pistolhylsteret er ikke; og de eller det man kjenner fra fjernsynet, det kjenner man ikke.»

Det som  er mest skremmende er hvor rolig, nesten lavmælt, røsten hans er.

I lys av dette kan Handkes beskrivelser av frukt og grønnsaker på et serbisk marked i essayet «En vinterlig reise til elvene Donau, Save, Morava og Drina eller Rettferdighet for Serbia» (1996) leses ikke som et uttrykk for en ignorant kynisme – slik noen hevdet – men snarere som en higen etter å finne en utopi i de nære tingene. Til tross for krigen byr de på et messianistisk løfte om fred. Handkes skrift søker mot å være en annen form for «historieskrivning» enn de offisielle mediene, ved å ta utgangspunkt i fredsmuligheten i naturen, landskapet og menneskenes liv, som går sin gang på sidelinjen av krigen.

«Menneskenes øyne er verdier!»

I kjølvannet av Jugoslavia-uttalelsene har Handke møtt kritikk– hans lynne som kan grense til stahet, raseri har forverret misforståelsene.

Hvor mye av Handke selv er i bokens rasende eplebonde? Og kan man lese «Min dag i det andre landet» som en apologi, eller et uttrykk for en nyvunnet mildhet?

Den oppmerksomme leser vil finne spenningen mellom et mildt, åpent blikk og et misantropisk raseri som overordnet tema i Handkes forfatterskap. Åpenheten eller mildheten viser seg ikke i påkallelse av allmenne verdier, politiske abstraksjoner eller tomme moralistiske floskler, men alltid i det helt konkrete og partikulære – i beskrivelsen av et barn som løper, eller av et tre som vaier. De er fredfulle i seg selv, og må ikke lede an til allmenne proklamasjoner.

Handke gir implisitt utrykk for en deleuziansk «mikropolitikk» – eller Kafkas aforisme «søk ikke kampen, men finn en utvei» som motto. At utveien har blitt forsvart med kamplyst, har ikke alltid tjent saken.

For Handke kan det iallfall synes å gjelde at jo mer abstrakt en verdi er, desto større er dens potensial for misbruk av totalitær ideologi, ikledd tomme ord som «frihet» og «fellesskap». Svaret hans er prompt når han av en overivrig østerriksk journalist ble utspurt om «europeiske verdier»: «Menneskenes øyne er verdier! Ansiktene! Øyene!» Kanskje det er det som bringer selv den mest rasende, uhelbredelig innelukket i seg selv, tilbake til besinnelsen og felleskapet: Det er ikke massens dømmende blikk, men to øyne, som upartisk rettes mot en, som for å si: «Der er du jo, min venn!» Det kommende felleskapet ser for Handke ut til å begynne i dette rommet som spenner seg ut mellom to blikk – to par øyne.

Lukas Lehner
Lukas Lehner
Frilans skribent.

Du vil kanskje også like