Bestill høstutgaven her

Der det er kjærlighet, er det liv

And There Was Love in the Ghetto
Regissør: Jolanta Dylewska Andrzej Wajda
(Polen, Tyskland)

HOLOCAUST: Filmen er verken en historisk redegjørelse eller en belæring om fakta, men en vakker, munter og smertefull samling minner fra en mann som levde under holocaust.

(PS. This article is machine-translated from Norwegian)

And There Was Love in the Ghetto er en essayistisk film basert på memoarene til Marek Edelman med samme tittel. Det er et personlig og nærgående stykke arbeid. Edelman jobbet som visergutt ved et barnesykehus i Warszawa sommeren 1942, tiden for «Grossaktion Warschau» – samlingen av den jødiske befolkningen i Warszawa som skulle tilintetgjøres. Samtidig var han også en av grunnleggerne og lederne av Den jødiske kamporganisasjonen (ZOB) – en av de jødiske motstandsfraksjonene i Polen.

Det blir hevdet at filmen er laget på Marek Edelmans oppfordring, uttrykt kort tid før hans død i 2009. Men under intervjuet er han til tider sint og opprørt, mens han røyker den ene sigaretten etter den andre. Det er som om vi ser de faktiske minnene hans på lerretet; de blir rykket ut fra sinnet hans og utspilles foran øynene våre.

Tusener av jøder ble ført gjennom Umschlagplatzhver dag.

Ett sted beskriver han flokkene av mennesker som ble drevet til Warszawas Umschlagplatz et tysk ord som viser til stedet der varer blir omlastet før de transporteres med tog. Tusener av jøder ble ført gjennom Umschlagplatz hver dag. Av og til måtte de tilbringe natten der mens de ventet på godstogene som skulle bringe dem til døden.

Etter hvert som intervjuspørsmålene blir mer detaljert, får vi en følelse av at intervjueren forsøker å vrenge de siste minnene ut av Edelman og bringe ham til bristepunktet: Var rekken av folk som gikk mot toget, stille eller høyrøstet?

And There Was Love in the Ghetto Regissører Jolanta Dylewska og Andrzej Wajda
And There Was Love in the Ghetto
Regissører Jolanta Dylewska og Andrzej Wajda

«Stille», sier Edelman, «hvorfor skulle de være høyrøstet? […] Det er ikke sant at folk skrek. Historiene om at de skrek i fortvilelse, er ikke sanne. På opptakene ser du at folk gikk stille. Så hvorfor spør du?»

Intervjueren svarer: «For at du skal si det.»

Edelman beskriver hvordan han hele tiden kikket i flokkene etter venner eller kamerater han kunne prøve å redde, dra ut av mengden. «Det var rett og slett en flokk. En formløs flokk med mennesker. Dersom jeg så noen jeg kjente, våknet jeg til.»

Nærgående portretter

Det som gjør denne filmen så spesiell, er det intenst personlige i beskrivelsene og historiene til Marek Edelman. Tilskueren blir kjent med en tid, et sted, et menneske. Man får en dypere innsikt i hvem det var som ble drevet sammen og til slutt drept i denne forferdelige perioden.

Historiene får et personlig og intimt visuelt preg gjennom nærbilder av ansikter.

Historiene får et personlig og intimt visuelt preg gjennom nærbilder av ansikter. Edelmans ansikt, som gjennom hele filmen framstilles i den samme bilderammen; ansikter av jøder fra datidens arkivopptak samt ferske opptak med dramatiseringer av Edelmans historier. Alle disse opptakene er klippet sammen, en teknikk som ikke nødvendigvis ville ha fungert ettersom en slik dramatisering kunne ha gitt filmen et overdrevet dramatisk uttrykk. De nye opptakene og arkivopptakene synes likevel å tilføre filmen en helhet, og etter hvert som den beveger seg framover, gir de et mer komplett bilde av de faktiske menneskene og hendelsene som framstilles. De nye opptakene omfatter klær og andre elementer fra krigsårene, men siden opptakene er gjort nå nylig, fører det til at karakterene betraktes med dagens blikk, og det blir lettere å identifisere seg med dem. Kameraets flytende slow-motion-bevegelser tilfører et drømmeliknende element.

And There Was Love in the Ghetto Regissører Jolanta Dylewska og Andrzej Wajda
And There Was Love in the Ghetto
Regissører Jolanta Dylewska og Andrzej Wajda

Kjærlighet og død

«Det jeg sier, er ikke sant. Dette er det mysteriøse jeg så i det hele», sier Marek Edelman. Kameraarbeidet er virkelig en fysisk representasjon av dette utsagnet.

Det Edelman beskriver, er historier han tidligere har fortalt i memoarene sine: kjærlighet blant mennesker han hadde førstehånds kjennskap til, venner og medarbeidere, kolleger. For eksempel en historie om et avbrutt seksuelt møte med Dola, som han syntes var intenst vakker. Denne blir så etterfulgt av hennes egen historie om kjærlighet og død. I en annen historie begår en sykepleier fra hospitalet hans – fru Tenenbaum – selvmord for at datteren skal få overta hennes ettertraktede «livsnummer» som skal hindre nazistene i å gjøre seg av med henne. I en tredje skildres et spontant møte mellom en liaisonjente og en ensom mann, et møte som skal vekke en sterk kjærlighet mellom dem, og som holder dem oppe i tiden under konstant terror.

Alle disse historiene kommer fra Edelmans munn, filmens stemme. De er personlige og hjerteskjærende, fylt med kjærlighet, håp og ofte død.

And There Was Love in the Ghetto er ingen historisk redegjørelse, ikke en belæring om fakta. Det er en vakker, munter og smertefull samling av minnene til én mann som levde under andre verdenskrig. Tilskueren suges inn og holdes fast i minnet hans; ser det han så, føler noe av det han følte. Det er en ærlig film om kjærlighet fra ett menneskes synsvinkel under grusomhetene og tragediene under holocaust, som ofte blir betraktet ut fra et mer generelt og upersonlig perspektiv.

Filmen vises på Hotdocs filmfestival i april.

tristen@fastermilesanhour.com
Kanadiske Bakker er filmskaper, bosatt i Berlin.

Du vil kanskje også likeRELATED
Anbefalte