Kina har forandret seg. Derfor må vi gjøre det samme. Dette er essensen av politisk selvinnsikt i store deler av den vestlige verden. Kina har det siste tiåret har utviklet seg i autokratisk retning med både ekskluderende og ekspanderende trekk. Grunnen til Vestens bekymring er at vi politisk og økonomisk er så koblet til den asiatiske gigantnasjonen at til og med en delvis løsrivelse er høyst problematisk.
Under Xi Jinping har Kina lukket seg som en østers og samtidig invadert verden for øvrig med sitt ‘silkeveibelte’, sin overvåkning og kontroll av den kinesiske disporaen – og sin kulturelle eksport av blant annet 525 Konfutse-institutter over hele verden. Kinas krenking av menneskerettigheter har vært et horn i siden på vestlige demokratier lenge, uten at det har fått nevneverdig innvirkning på forretningsavtalene med landet.
Men alt dette endret seg raskt etter Russlands overfall på Ukraina. Det ble omsider smertelig klart at blandingen av politikk og handel innebærer farer. Og nå står vi der med et mektig Midtens rike. Det naive håpet om at Kina skulle bli mer som ‘oss’, er ikke lenger det samme. Hva skal vi nå tro, ja, hva kan vi overhodet vite?
Til en moderne stat
Det finnes nok av vestlige Kina-eksperter, men hvor mye vet vi om hva kineserne selv tenker og sier? Faktum er at dette er spørsmål de selv stiller og søker svar på, for eksempel i en 874 siders lang antologi som er presentert og oversatt til tysk av sinologiprofessoren Daniel Leese og journalisten Shi Ming. I Chinesisches Denken der Gegenwart. Schlüsseltexte zu Politik und Gesellschaft belyser en gruppe kinesiske akademikere temaer som ‘hva er Kina’ og ‘hvor går Kina’.
Det finnes nok av vestlige Kina-eksperter, men hvor mye vet vi om hva kineserne selv tenker og sier?
Å definere seg selv på bakgrunn av en flere tusen år gammel sivilisasjon, mangfoldige dynastier og dramatiske politiske omveltninger kunne synes en Sisyfos verdig. Med ordene til Ge Zhaoguang, historieprofessor ved Fudan-universitetet i Shanghai: «Til nå har verken filosofihistorien eller åndshistorien behandlet denne større konteksten, skjønt den er av stor betydning.» Deretter tar han for seg transformasjonsprosessen fra et tradisjonelt imperium til en moderne stat. Det innbefattet sammensmeltningen av 56 etniske grupper. For å tilpasse seg nasjonalstatmodellen måtte altså først ‘den kinesiske nasjon’ – med den poetiske betegnelsen 山川河流 (fjell og elver) – skapes. Dette var komplisert nok om ikke også Japan skulle blande seg og ville rive til seg Mandsjuria og Mongolia.
Dette er Folkerepublikken Kina, med et territorium på 9,6 millioner kvadratkilometer og en befolkning på 1,4 milliarder mennesker.
Nasjonalitetstemaet
Flere av antologiens kapitler befatter seg med den store oppgaven det har vært for innbyggerne å identifisere seg med denne staten. Ge Zhaoguang: «Den kinesiske sivilisasjonen, som vi mente hadde universell gyldighet, ble avløst av en annen sivilisasjon fra en fremmed verdensdel, den vestlige. Vi hadde blitt en regional sivilisasjon.»
«Det rasende folket lar seg ikke lenger skremme.»
Her ligger kimen til en identitær anta-gonisme. Det blir skrevet lite om det faktum at Kinas marxisme var en vestlig import. Men det blir brukt mange ord på kritikk av typen: «Vestlige stater utnytter nasjonalitetstemaet for å splitte sosialistiske stater […] de bruker de såkalte menneskerettighetene og ‘folkenes selvbestemmelsesrett’ som påskudd for å blande seg inn i nasjonalitetsanliggende i sosialistiske stater. På den måten støtter de – eksplisitt eller implisitt – de separatistiske aktivitetene til etnonasjonalistiske krefter …»
I tekster som denne aner man hvor slitsomt det kan føles å være ‘intellektuell’ i et system som i økende grad foregir hva som skal menes, under overoppsyn av ‘onkel Xi’. Men identitetstemaene ulmer videre.
Hvem er bonden?
Bondestanden får rikelig med spalteplass. He Xuefeng, sosiologiprofessor ved Wuhan-universitetet, slår fast at da bøndene utgjør den største delen av Kinas arbeidende befolkning, har «de fleste av dem ytt et gigantisk bidrag til Folkerepublikken». Likevel blir de fremdeles dårlig betalt og lider under «mangfoldige ulemper». De er heller ingen ensartet gruppe. Noen eier jorden, noen er kun forpaktere. Noen er alminnelige småbønder som dyrker sin egen «kontraktjord», noen er «kjernebønder», som arbeider under muntlige avtaler, noen er statlig finansierte familiebedrifter, noen er «yrkesbønder» som skal overta ansvaret for jordbruket og fase ut de svakeste gruppene. Alt i alt en sårbar gruppe. Sorteringen fortsetter til siste kapittelslutt, med setningene «Hvem er bonden? Stilt overfor dette spørsmålet skulle vi iallfall holde hodet kaldt». Det kan man kalle en begynnelse.
Kvinnelig arbeidskraft
En annen ‘sårbar’ gruppe står kvinnene for. Det finnes ytterst få kvinnenavn i tekstsamlingen. Et av dem er Song Shaopeng, professor ved folkeuniversitetet i Peking. Vi befinner oss i perioden med Deng Xiaopings reform- og åpningspolitikk i de sene 1970-årene. Den ble kalt «nyliberalisme med kinesisk ansikt». Politikken høstet mye kritikk med sin privatisering av produksjonsmidlene, men ikke med sin ‘privatisering’ av familien. Den betydde at det ‘reproduksjonsrelaterte’ arbeidet, spesielt fødsel, oppdragelse og pleie, ble delegert til familiemedlemmer. Ved «optimeringen ved hjelp av arbeidskreftenes omgruppering» ble først kvinnelig arbeidskraft eliminert, forklart med henvisning til (manglende) personlig kvalitet og kompetanse. Statsbedrifter bekostet nå ikke lenger sine ansattes ‘menneskelige reproduksjon’.
Song ønsker seg kjønnsmessig likestilling basert på næringslivets omfordeling, kulturell anerkjennelse og politisk representasjon.
Som Song Shaopeng skriver: «Omdømmet som mindreverdig arbeidskraft har ført til en kulturell nedvurdering og generell avvisning av kvinner.» Det Song ønsker seg, er kjønnsmessig likestilling basert på næringslivets omfordeling, kulturell anerkjennelse og politisk representasjon. Det er et langt lerret å bleke.
Til inn på 1900-tallet ble føttene til kinesiske kvinner bundet og deformert
– det vil si, de kvinnene som ikke trengtes for å yte (ukvalifisert) arbeid, for eksempel i jordbruket. Kvinnelig stemmerett kom i 1953. Men like fullt – i 2020 var nesten 42 prosent av søkerne til doktorgrader kvinner. Songs tekst utkom i magasinet Open Times, i 2012.
«Konseptløs tyrann»
En pekepinn på Kinas akademiske alburom kan man lese ut fra årstallene. Flesteparten av de åpenhjertige bidragene er skrevet i perioden 2003–2005. Siden snører det seg sammen. Rundt 2015 blir det febrilsk diskutert hvilken politisk fremtid man bør satse på. Ny-konfutsianismen får bred støtte, likeså regjeringens algoritmestyrte forvaltning, som spås en global pionerrolle, med begrep som «instrumentaliseringen av kredittdata innen overvåkningskapitalismen». ‘Den digitale personligheten’ sees som en seier. I tråd med forbildene i «den storartede Xi Jinping-æraen».
Så – et pang. Xu Zhangrun, inntil 2020 professor for rettsvitenskap ved Tsinghua-universitetet, skriver: «Det rasende folket lar seg ikke lenger skremme.» Et frontalangrep på Xi Jinping. Hans pandemibehandling baserer seg på «spredning av løgner» og at det politiske systemet er «moralsk bankerott». Folket er ikke annet enn en «kilde til plyndring», noe «internettpolitiet» gjør alt for å støtte. På toppen sitter en «konseptløs tyrann». Skrivet sirkulerer på sosiale medier og i utlandet, mens Xu settes i husarrest.
Se også undersaken Wang Huning – innflytelsesrik intellektuell.
