Den voldsomme og den følsomme

Maurizio Pollini og Leif Ove Andsnes har det til felles at ingen av dem er tilbøyelig til føleri. Andsnes har imidlertid en følsomhet som savnes på Pollinis siste innspilling.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På Deutsche Grammophon akter Maurizio Pollini å fullføre sin serie med Beethovens klaversonater, og Leif Ove Andsnes fortsetter sin Schubert-serie, hvor han kombinerer klaversonatene med lieder sunget av tenoren Ian Bostridge.

Insisterende voldsomhet

Pollinis styrke som fortolker har alltid vært en evne til å «blottlegge» musikken, vise dens sanne ansikt, ofte med en direkthet som kan grense til brutalitet og med en glassklar artikulasjon, blottet for sentimentalitet. Dette har imidlertid som regel vært kombinert med en forståelse for, og ønske om å vise, dybden i musikken. Denne stilen passer godt til Beethovens musikk, og Pollinis tidligere innspillinger av dennes sonater er da også blitt rost for å besitte en spesiell innsikt.

På sin siste utgivelse tar han for seg noen av sonatene fra Beethovens midtperiode; hovedverket er op. 57, den såkalte «Appassionata», og i tillegg spiller han op. 54, 78 og 90. «Appassionata» er en av de mest stormfulle, og Pollinis tolkning er preget av alvor og tyngde. Det er bra, men dessverre forsvinner mye av Beethoven når det bare blir det. Hvor er ironien, humoren, viddet? Hør på Richard Goode på Nonesuch – der finner man disse kvalitetene i rikt monn. Pollini er på denne utgivelsen så insisterende i sitt alvor og sin voldsomhet at kontrastene forsvinner – med det resultat at musikken virker ensfarget. Goode sparer mer på midlene – han er langt mer elegant (muligens for mye så enkelte ganger) og på langt nær så voldsom. Og selv om jeg ikke et øyeblikk betviler Pollinis tekniske kvaliteter, synes jeg det går litt over stokk og stein her av og til.

Bildet Pollini tegner er av en anspent og voldsom Beethoven – passende til tider, men neppe dekkende for alt det denne musikken rommer.

Sofistikert søvngjenger

I fjor kom Andsnes og Bostridge med første utgivelse på EMI i det som er planlagt som en serie der Franz Schuberts sonater kombineres med komponistens sanger fra samme periode. Nå er de kommet med oppfølgeren, som inneholder sonaten i D-dur, D850, samt ni sanger.

Andsnes er en sofistikert pianist; han skyr smakløsheter og er heller tilbøyelig til å underkommunisere enn overdrive kontraster og utbrudd. Med sin følsomhet passer han godt til Schubert. Han lytter til stillheten i denne musikken, hvis det gir mening å si det slik, og han får fram det han selv karakteriserer som det søvngjengeraktige i Schuberts musikk – det at musikken ofte ikke virker å ha noen retning, men går i ring rundt seg selv.

Andsnes velger relativt hurtige tempi. Det er bra, for disse verkene blir ofte spilt for langsomt (Svjatoslav Richter tar det jo ofte helt ut, men kommer seg unna med det.) Han får fram skjønnheten i det enkle – han forsøker ikke å overstyre musikken, slik for eksempel Mitsuko Uchida gjør. Men av og til synes jeg han har en tendens til å slappe for mye av, særlig i slutten av frasene i den langsomme andresatsen; her foretrekker jeg et strammere grep og mer spenning, noe som ville ha framhevet det ambivalente. Jeg synes også den dynamiske kontrasten av og til med fordel kunne ha vært større.

De fleste av Schuberts sanger har tekster som omhandler den ensomme, kjærlighetssyke vandreren; slik er det også med dem som finnes på denne cd-en, som har tekster av Ernst Schulze og Schlegel-brødrene. Bostridges sang er som alltid vakker, selv om man kanskje kunne ha ønsket seg demonstrert et større følelsesmessig register.

Til tross for innvendingene mener jeg at dette er en meget sterk utgivelse. Man har for øvrig mulighet til å høre disse to levende på Risør kammermusikkfest denne måneden.

---
DEL

Legg igjen et svar