Den vitenskapelige inkvisisjon

For ett år siden ble den danske miljødissidenten Bjørn Lomborg «dømt» for vitenskapelig uredelighet. Nå har øksa falt over utvalget som dømte ham. Med god grunn – men kan vi dermed si at Lomborg hadde rett hele veien?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Udvalget Vedrørende Videnskabelig Uredelighet. Bare navnet kan skremme vannet av hvem som helst, særlig om vedkommende har publisert en vitenskapelig artikkel eller bok. UVVU, som er forkortelsen, er underlagt det danske Forskningsrådet, og har altså den inkvisitoriske oppgave å slå fast om en forsker har opptrådt i strid med, eller i tråd med, vitenskapens etiske grunnprinsipper.

For temmelig nøyaktig ett år siden hadde altså UVVU til behandling flere klager på den danske statistikeren Bjørn Lomborgs bok The sceptical environmentalist, eller Verdens sande tilstand, som den ble hetende på dansk. Etter å ha vurdert om boka i det hele tatt kunne betraktes som et vitenskapelig verk, eller om den kun måtte sees som en debattbok, kom UVVU under tvil til at boka «utga» seg for å være vitenskapelig, og dermed også måtte vurderes deretter. Resultatet ble en knusende dom som fratok Lomborg all profesjonell ære.

Men resultatet ble også en domsavsigelse så tynn at svært mange mente den i seg selv måtte være et lærestykke i vitenskapelig uredelighet. Når man leser «dommen» (http://www.forsk.dk/uvvu/nyt/udtaldebat/afgorelse_lomborg.htm) er det vanskelig å være uenig: Den er, for å si det rett ut, et makkverk. I hovedsak har utvalget «kjøpt» kritikken som ble framført av fire miljøforskere i tidsskriftet Scientific American, uten at det ser ut til at UVVU har vurdert om kritikken holder mål. Om utvalget i det hele tatt har lest det være seg Lomborgs bok, eller hans tilsvar til kritikken, så kommer dette ikke fram i UVVUs dom. Ja, faktisk er Lomborgs lange forsvar redusert til et par linjer i «dommen».

På denne måten er dansk forskning og forskningsetikk gjort til latter, og det bør da ikke overraske at det danske vitenskapsdepartement rett før jul grep inn og sendte «dommen» tilbake til UVVU for ny behandling.

Det er verdt å merke seg at mens mye av kritikken mot Lomborg har kommet fra forskere innen miljøfeltet, var det forskere innen andre disipliner som felte ham. Man kan altså ikke – i hvert fall ikke alene – forklare makkverket med at dommen er avsagt av forskere som så seg direkte angrepet av Lomborg. Derimot får man tro at utvalgsmedlemmene følte et spesielt ansvar for å påse at den vitenskapelige debatten foregår i en «kameratslig tone», for å bruke et begrep fra et hjemlig ensrettende miljø. Og Lomborg har altså ikke vært kameratslig nok, og heller ikke ydmyk nok. Dét er to av tingene utvalget kritiserer ham for.

Mange av Lomborgs kritikere har vært raske med å ta avstand fra UVVUs domsavsigelse. Kritikerne mener selvsagt fortsatt at Lomborg tar feil. At han selektivt velger ut data som støtter hans hypoteser og forkaster data som kan svekke dem. At han ekstrapolerer data fra avgrensede områder eller tidsperioder til meningsløse generelle beskrivelser. At han er ute i et politisk korstog mot miljøvern generelt og minst føre-var-prinsippet som begynner å gjøre seg gjeldende i europeisk miljøpolitikk.

Helt uavhengig av Lomborgs eventuelle uredelighet, og helt uavhengig av om The sceptival environmentalist inneholder større eller mindre, bevisste eller ubevisste feil, er nemlig svært viktige deler av kritikken mot Lomborg berettiget. Som den som har reist fanen mot «dommedagsprofetiene» – og som leder for Institutt for miljøvurdering, har Lomborg selv plassert seg midt i en voldsom miljøpolitisk strid – som den danske høyreregjeringens miljøpolitiske løpegutt.

Det er nemlig to hovedtrekk ved Bjørn Lomborgs miljøpolitiske korstog: For det første utfordrer han det føre-var-prinsipp som har vunnet stadig større gjennomslag i europeisk politikk. For det andre argumenterer Lomborg for at ulike miljøtiltak må underlegges en kost-nytte-vurdering. Disse to tingene henger selvsagt sammen: Etter Lomborgs syn bør miljøtiltak bare settes i verk dersom de er «samfunnsøkonomisk lønnsomme» – og forutsetningen for slike beregninger er naturligvis at man kjenner kostnadene ved ikke å sette dem i verk. Det gjør man bare når man reagerer «etter snar», når kunnskapen om de konkrete konsekvensene ligger på bordet.

Eksempel: Sett at miljømyndighetene og -forskerne kommer fram til at bruken av et bestemt kjemisk stoff har betydelige konsekvenser for helse og miljø. Man blir da stilt overfor to spørsmål: Det ene er hvorvidt bruken skal forbys. Det andre er hvorvidt man skal iverksette oppryddingstiltak. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved å forby kontra ikke forby, renske opp kontra ikke renske opp, lar seg selvsagt beregne.

Men miljøvern handler om langt mer enn økonomi. Det kunne for eksempel tenkes at det ikke «lønner seg» å rydde opp i tidligere PCB-utslipp til norsk natur, eller at forbudet mot asbest medførte større kostnader for bedriftene enn hva man får tilbake på Radiumhospitalets behandlingsbudsjett. Enda mer er det ganske åpenbart at rovdyrvern ikke er i nærheten av lønnsomt. Det kan likevel være en fordømt nødvendighet. (I parentes bemerket her i Norge. I Danmark finnes det ikke lenger «ulve i mosen». Det ville da heller ikke vært samfunnsøkonomisk lønnsomt å beholde dem). Det er nemlig stor forskjell på å benytte kostnadseffektivitetsanalyser for å finne ut hvordan et miljøproblem skal løses, og kost-nytte-analyser av hvorvidt man skal ta tak i problemet. Hensikten med en aktiv miljøpolitikk er jo ikke å spare penger, men å verne om helse og miljø – selvsagt uten å sløse med pengene.

Da de borgerlige partiene grep makta i Danmark var de raske med å skjære ned på den offentlige miljøinnsatsen. At de da også, etter en idé fra Bjørn Lomborg, kunne opprette et institutt som dokumenterer at en rekke miljøtiltak «ikke lønner seg», ga dem selvsagt ny ammunisjon for hvorfor man skal la være. Eksempler er rapporten om at det ikke lønner seg med panteordning på aluminiumsbokser, innsats mot radon i eldre hus eller at man heller bør brenne returpapir enn å resirkulere det, fordi brenning av papir er – ikke overraskende – mindre forurensende enn brenning av kull. Samtidig som instituttet påviser at det er ulønnsomt å bygge vindmøller i Danmark, sammenliknet med klimatiltak i andre land.

En saklig kritikk av både miljøbevegelse og miljøforskere er selvsagt på sin plass. Ingen er tjent med at urealistiske dommedagsprofetier blir styrende for miljøpolitikken. Eller at befolkningen føler unødig frykt for miljøets framtid. Men politikere i de europeiske landene har gjort et politisk valg – om enn de ikke alltid lever opp til det: De har sagt at på en del områder må vi ta kostnaden ved å gjennomføre miljøtiltak som i ettertid kan vise seg å ha vært unødvendige eller ulønnsomme, fordi alternativet – å unnlate å sette i verk tiltak som senere viser seg høyst påkrevet – kan påføre oss og miljøet langt større negative konsekvenser. Man har også gjort det valg at miljøtiltak bør kunne gjennomføres selv om de ikke betaler seg samfunnsøkonomisk.

Det er en innstilling som er helt nødvendig. Miljøet kan på mange områder ikke måles i penger. Og erfaringene viser at vi ofte ikke blir klar over de negative konsekvensene av utslipp og miljøbelastninger før konsekvensene er enorme. La oss bare nevne utslipp av kreftfremkallende og hormonhermende stoffer, som vi bare sakte har fått kunnskap om.

Bjørn Lomborgs prosjekt har vært å så tvil om viktig miljøforskning, med den konsekvens at miljøinnsatsen undergraves. For det fortjener han kritikk, men ikke en inkvisitorisk «dom» av det slaget UVVU avsa.

---
DEL

Legg igjen et svar