Den vanskelige oppmerksomheten

Det er vanskelig å vite om Pekka-Eric Auvinen skrev for ettertiden, eller i håp om at noen skulle stoppe ham.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[oslo, norge] Onsdag 7. november rykket amerikanske «high school shootings» brått fryktelig mye nærmere, da en elev på Jokela skole i Finland drepte åtte mennesker og seg selv med pistol.

Pekka-Eric Auvinen hadde varslet udåden sin på forhånd, både med en video på YouTube, og med en «pressepakke» for nedlasting med bilder av ham selv med og uten våpen, en film hvor han prøveskyter pistolen sin, og tekstdokumenter med biografiske opplysninger, hans politiske og filosofiske betraktninger, og beskrivelser av hva han hadde planlagt å gjøre.

Det ser ut til at Auvinen la ut advarsler minst et døgn i forveien, men jeg er usikker på om noen rakk å se det før han bevæpnet seg og gikk på skolen. Åpenbart er det at om noen så advarslene på nettet, var det ingen som rakk å stoppe ham før det var for sent.

Det er mye i historien fra Jokela som minner om skytingen på Virginia Tech i april i år, da Seng-Hui Cho tok 32 elever og lærere med seg i døden. Cho forsøkte også å publisere stoff om seg selv. To dager etter massakeren på Virginia Tech mottok fjernsynsstasjonen NBC en pakke med bilder og videoer fra Cho, sendt i en pause i skytingen. To timer etter at han hadde drept to studenter på en hybel om morgenen sendte han en pakke med et 23 siders manifest, 43 bilder og 25 minutter video. Etter å ha sendt pakken gikk han inn i et undervisningsbygg og begynte å skyte.

Cho ønsket nok å bygge sitt ettermæle. Det er vanskelig nå å vite om Auvinen skrev for ettertiden, eller om det var en advarsel i håp om at noen skulle stoppe ham. Men om noen i det hele tatt så advarselen, var det ingen som tok den alvorlig.

Massakeren i Finland er et grelt eksempel på hvor vanskelig det kan være å få oppmerksomhet i våre moderne samfunn. Nettet tillater hvem som helst å skrive og publisere. Men muligheten til å snakke er ingen garanti om å bli hørt. YouTube har over 100 millioner videoer, men de fleste blir bare spilt av en håndfull ganger. De fleste blogger og hjemmesider blir bare besøkt av forfatterens venner.

Det betyr ikke at du kan gjemme deg på nettet. Det er lett å søke opp informasjon om man vil. Før skytingen hadde jeg ikke hørt om Auvinen. I dag kan jeg søke etter ham, og selv om advarslene hans er fjernet fra YouTube, finner jeg mange nok spor etter ham til å kunne rekonstruere ganske mye. Har først noe vært på nettet kan du ikke regne med at det noen gang blir borte igjen, det er for mange kopier hos Google, diverse arkiver og andre steder. Et døgn etter skytingen kunne jeg lett finne «pressepakken» på nettet. Men hvorfor skulle jeg søke etter Auvinen for to uker siden?

Etter angrepene på USA 11. september 2001 ble det satt ned en kommisjon som gransket tragedien. Kommisjonen fant at etterretningsorganer i USA hadde nok informasjon til å kunne ha avverget katastrofen, hvis de hadde lett etter forvarsler. Men få hadde fantasi til å se for seg et så stort terroristangrep på USA, og at man kunne bruke kaprede passasjerfly som våpen hadde ingen tenkt på.

Massakeren i Finland kunne kanskje vært avverget, men det hadde krevet flaks. Jeg tror ikke det er mulig å overvåke alle nettsider for å hindre kriminelle handlinger. Et samfunn som overvåker og vurderer alt som skrives og sies ønsker jeg uansett ikke å leve i. Men episoden minner oss om hvordan moderne medier fungerer: alle kan si noe, få blir hørt når det sies, men det meste kan spores i ettertid.

Blogger og hjemmesider blir stort sett lest av forfatterens nære venner. Om Auvinen hadde hatt venner som så videoene hans på YouTube kunne de kanskje varslet. Men hadde han hatt nære venner ville katastrofen kanskje heller ikke skjedd?

---
DEL