Den vanskelige motstanden

Hva har debatten om Ryssdal-utvalgets innstilling til felles med debatten om den politiske kunsten? Begge handler om tilbaketrekning som motstandsstrategi.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da Theodor Adorno, forfatteren av mastodontverket Estetisk teori, fikk se en frigjort kvinne i bar overkropp på en av sine forelesninger en gang på slutten av 60-tallet, ble han sjokkert. For ham var studentenes oppgjør med en undertrykkende seksualmoral et angrep på det akademiske feltets frihet.

I dag ville kunsfilosofen Adorno vært hundre år, men 68-generasjonens etterkommere er likevel i ferd med å trykke tankene hans til brystet i et forsøk på å skape en motvekt til den kommersielt dominerte kulturen og ideologien.

Onsdag denne uken var dagen for to ulike debatter, som hver på sin måte er eksempler på dette. I universitetets aula i Oslo sentrum, diskuterte man Ryssdal-utvalgets forslag til ny universitetslov. I Unge Kunstneres Samfund (UKS) diskuterte man Adornos relevans i dagens kunstdebatt – en kunstdebatt som her hjemme i stor grad har handlet om to ting de siste to årene: Kunstens relative autonomi, og ønsket om en dreining mot et samfunnsrelevant innhold i kunsten. Det første dreier seg om kunstens produksjonsbetingelser, dens ubestikkelighet, for å bruke en adornistisk vending. Det andre handler om verkenes kvaliteter. For denne artikkelens vedkommende er det fruktbart å holde dem atskilt.

Både kunstfeltet og det akademiske feltet kan betraktes som felter preget av en annen logikk enn den økonomiske og den maktpolitiske, som gjør seg gjeldende i resten av samfunnet. Med den franske sosiologien Pierre Bourdieus ord, en anti-økonomisk økonomi, eller med den tyske filosofen Jürgen Habermas’ ord livsverdens rasjonalitet til forskjell fra systemets rasjonalitet.

På sett og vis er disse feltenes frihet i dag under angrep. Og det er dette de to debattene handler om. I Ryssdal-utvalgets innstilling ønsker man å redusere de universitetsansattes innflytelse over institusjonsstyrene, og gjøre universitetene til «selveiende stiftelser», noe som har fått over 4000 akademikere til å skrive under på oppropet Vox Academica mot lovforslaget. I debatten om kunstens autonomi har Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold ønsket å hegne om kunstfeltets uavhengighet – han ser med skepsis på både kommersiell og partipolitisk innflytelse, og ønsker at kunstnere og forfattere skal få produsere sine verker ubundet.

Så langt er det lett å være enig. Man bør verne om noen felter i et samfunnet hvor kommersielle hensyn dominerer stadig mer, og så lenge staten holder seg på «armlengdes avstand», som det heter i kulturpolitikken, er statlig finansiering en garantist for disse feltenes autonomi – ingen trussel mot den.

Men hva kunstnerne produserer, er i denne sammenhengen knekkende likegyldig for Wold. Hva akademikerne produserer, er likegyldig for Vox Academicas underskrivere.

Da ytret kunstteoretiker Stian Grøgaard noe litt annet i UKS-debatten om Adorno. Han mente nemlig også at «en kulde i verket» selv, bør bevares – at kunsten bør skape avstand også gjennom verkenes innhold. Igjen er det Adorno som spøker i kulissene.

Denne ørlille forskjellen er større enn man kanskje tror. For hvordan ville det gått med akademia dersom noe slikt ble holdt opp som et ideal der? Bør ikke heller formidlingsiver og tilgjengelighet være honnørord ved universitetene våre? Hvordan skal universitetene klare seg dersom de velger isolasjon som motstandsstrategi når vi snakker om de konkrete resultatene av virksomheten – forskningsrapporter, ferdigutdannede studenter og bøker?

I debattene om den norske offentligheten, kan mye sies om de tabloide mediene, men det er også legitimt å sette spørsmålstegn ved forskere uten ambisjoner om å skape verker med en sosial eller politisk virkningshistorie – i vid forstand.

For igjen å vende nesen mot kunsten – og da til debatten om en samfunnsmessig vending: AKP(m-l)s litteratursyn er selvsagt passé, ikke bare fordi det truet feltets autonomi, men også på grunn av innholdskravene til litteraturen. Likevel etterlyser mange en «politisk kunst», noe som er en betimelig og prisverdig etterlysning. Ambisjonen er attråverdig selv om det er mye som tyder på at dette i høyden kan bety kunst eller litteratur som får en sosial eller politisk virkningshistorie i møtet med publikum. Og det kan skje selv om verket har blitt til utenfor de autonome kunstfeltene – ja selv i populærkulturen forekommer dette. For igjen å parafrasere Stian Grøgaar fra UKS-debatten: «Adorno er for streng når han ikke har øye for forskjeller i populærkulturen.»

Det er en forskjell mellom kvinnen som blottet brystene sine i Adornos forelesningssal på 60-tallet og kvinnelige bryster i pornografien. Det er liten tvil om at vi bør heie på det første paret.

---
DEL

Legg igjen et svar