Den vanskelige globaliseringen

Nyttig gjennomgang, men ikke grundig nok om politikkens abdisering i globaliseringens tidsalder

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I store deler av den vestlige verden står offentlige velferdssystemer under kraftig press. Skatteinntektene er begrenset og det offentliges oppgaver er store. Selv om den økonomiske velstanden i privat sektor er større enn noen gang er det vanskelig å bruke denne overfloden til å løse offentlige oppgaver. For samtidig som produktiviteten i næringslivet har vokst mer enn det var mulig å forestille seg for femti år siden, er det økonomiske systemet endret. Mens økonomisk virksomhet tidligere skjedde innenfor rammer bestemt av statene, skjer mye mer av den nå innenfor multinasjonale selskaper. Dette er en del av globaliseringen som preger vår tid. Multinasjonale selskaper kan lettere unndra seg beskatning, oppnå subsidider, omgå reguleringer og påvirke politiske beslutninger enn det som var mulig tidligere. Dette er temaet i boka Den tause revolusjonen – Global kapitalisme og demokratiets død. Boka er skrevet av den engelske økonomen, journalisten og systemkritikeren Noreena Hertz.

Kappløp mot bunnen

Budskapet til Hertz er alamerende, men velkjent: Globaliseringen som innebærer at næringsinteresser enklere kan flytte produksjon dit det er mest lønnsomt, er en fare for velferdsstaten. Multinasjonale selskaper kan enkelt flytte overskudd til de land som har lavest skattesatser. Det kan for eksempel gjøres helt lovlig gjennom prissettingen internt i foretakene. Multinasjonale selskaper kan også shoppe i rammebetingelser når de vurderer lokalisering av ny virksomhet. På denne måten er det vanlig at selskaper oppnår store subsidier for å etablere seg der de velger. For selskapsetablering gir arbeidsplasser og skatteinntekter. Selskaper kan også velge etablering der faglige rettigheter er svake, der miljøreguleringer er fraværende eller der arbeiderne ikke opparbeider pensjonsrettigheter. Dette er det kappløpet mot bunnen som globaliseringskritikere har advart om. I boka gir Hertz en rekke eksempler på at dette i hvert fall ikke alltid er skremselspropaganda. Hun rapporterer subsidier av BMWs Rover-fabrikk i Storbritannia, amerikanske eksportsubsidier, mobilprodusentens Ericssons trusler om utflagging for å redusere skattebyrden og eksempler på skammelige arbeidsforhold for arbeidstakere i multinasjonale selskaper i den tredje verden.

Politikken perverteres

Hertz går ikke bare til angrep på multinasjonale selskaper. Hennes poeng er snarere at politikere, frivillig eller under press, har akseptert at politikken kommersialiseres og legges under selskapenes makt. Hun gir en rekke eksempler på hvordan multinasjonale selskaper driver rovdrift med politiske rammebetingelser og gjør politikere til løpegutter for sine egne interesser. Mens politikere bør representere befolkningen som har valgt dem, er de stadig oftere representanter og redskaper for næringslivet. Dermed er politikken blitt pervertert. Hertz’ kritikk rammer politikere både fra konservative, liberale og sosialdemokratiske partier i de store vestlige industrilandene. De reduserer statlige utgifter til befolkningen og lar seg kjøpe av næringslivsinteresser. Dette er både resultat av ideologisk nyorientering, av økende press mot offentlige finanser og av virkemåten til det politiske systemet. Hertz angriper den høyreorienteringen som både konservative og sosialdemokratiske partier har gjennomgått siden 1970-tallet. Mens politikere tidligere hadde visjoner om at staten skulle sikre befolkningen trygge kår synes det nå å være bredere enighet om at statenes oppgaver skal begrenses. Derimot skal rammevilkårene for næringslivet bedres. Men det er ikke bare ideologiske nyorientering som ligger til grunn for at multinasjonale selskaper får innpass i politikken. Privat finansiering av politikken er også viktig. Dette skyldes at det er blitt dyrt å vinne valg. I den mediefokuserte politiske hverdagen er politikere avhengig av å synes. Derfor er reklamebudsjetter avgjørende for suksess. Dette korrumperer politikere. Hertz gir mange eksempler på hvordan politikere har latt seg kjøpe. Det gjelder størrelser som George W. Bush, Bill Clinton og Tony Blair, men også mindre betydningsfulle politikere som parlamentsmedlemmer i mange land. Hun viser hvordan disse har inntatt standpunkter som er i tråd med interessenen til dem som støtter dem. Hun siterer næringslivsledere som forteller om at det er enkelt å påvirke politikere. Hun viser mange eksempler der denne typen støtte i praksis er ren korrupsjon.

Hertz påpeker at korrupsjon er forbudt. Likevel er privat finansiering av politikere selv når det ikke følger med betingelser for slik støtte drepende for demokratiet. Da vil politiske standpunkter som fremmer næringsinteresser få bedre spillerom enn andre standpunkter.

Tilsvarende som finansiering av partiene er viktig for valgresultater er også mediadekning det. Derfor er profittbaserte medier med sterke næringsinteresser farlige for demokratiet. Svært illustrerende viser Hertz hvordan Rupert Murdoch som eier de største avisene i Storbritannia ble kurtisert av Tony Blair før hans første valgseier. Minst like ille er det når medier eies av sterke næringsinteresser som påvirker dekning og oppslag. Fra studier av enkeltsaker og fra forskning på tallmateriale viser Hertz at det ikke er uvanlig at det publikum serveres i mediene avhenger av eierinteresser og av annonsører. En undersøkelse av kvinneblader i perioden fra 1983 til 1987 viste at ingen blader som trykket reklame for tobakk hadde noen oppslag om skadevirkninger av røyking.

Tilliten forsvinner

Når politikere ikke lenger kan løse de oppgavene de er valgt for, slutter folk å tro på dem. Oppslutning ved valg og medlemstall i de politiske partiene synker. Mens mange i stedet velger fjernsynet, har også folkelige bevegelser fått økt oppslutning. Hertz analyserer de folkelige bevegelsene som har vokst fram de siste årene. Hun er både optimistisk og pessimistisk. Hun viser hvordan disse bevegelsene ofte får gjennomslag og er forbausende effektive. I sakene om genmodifisert mat viser Hertz hvordan det britiske Labour var impotente før spørsmålet ble tatt opp av organisasjoner, blåst opp i mediene og gjort til hovedsak i opinionen. Først gjennom folkelig press bøyde Blair av.

I andre saker er det næringsinteresser, og ofte næringsinteresser med uttalte etiske føringer, som blir allierte med de folkelige bevegelsene. Hertz viser hvordan næringslivet oftere blir bidragsytere til sosial og økologiske formål, spesielt i tilfeller der politikken svikter. Det gjelder innenfor utdanning – der bedrifter subsidierer PCer i klasserom, stipender til studenter og gjennom støtte til tiltak i den tredje verden. Det gjelder i miljøsaker der bedrifter ofte legger langt strengere føringer på sin egen atferd enn det lovverket påbyr dem. Hertz viser hvordan enkelte bedrifter både presser politikere til mer restriktiv politikk og hvordan de overoppfyller utslippskrav. Etisk næringsliv driver også sosiale tiltak i mange land. Mest kjent blant etiske næringslivere er kanskje ungareren og valutaspekulanten George Soros. Han bruker stadig mer ressurser til å støtte sosialie formål. Soros har følge av mange andre. I noen tilfeller, som i Nigeria, har oljeselskaper bygget opp vanlige offentlige velferdsordninger for befolkningen rett og slett fordi statsapparatet ikke har evne til å gjøre noe slikt. I slike land kan det lett bli dyrere for næringslivet ikke å påta seg slike oppgaver enn å gjøre det. Det gjelder i alle tilfelle når en del av kostnaden ved ikke å vise sosialt ansvar er medieomtaler i hjemlandet om rovdrift på fattige lands ressurser og befolkning.

Hertz mener at dette understreker politikkens krise. Etisk næringsliv vil ikke være en sikker tilbyder av sosiale tjenester. Etisk næringsliv kan heller ikke være ufølsom for økonomiske konjunkturer. Etiske næringslivsleder er ikke valgt av befolkningen. Derfor er det nødvendig at staten og politikken får makt tilbake.

Tre konkrete forslag

Hertz presenterer seks forslag for å gjenreise politikken. Det er bare tre av dem som er konkrete. For det første må private interessers sponsing av politiske partier opphøre. Det er et forslag det er lett å være enig i. Det er også et forslag som bør vurderes her i Norge. I Norge er det liten grunn til å tro at det er like hyppig at partiers standpunkter i ulike saker påvirkes av hvem som subsidierer partiene. Derimot er det grunn til å tro at årsakssammenhengen er motsatt: Partier med verdifulle standpunkter for særinteresser blir subsidiert av de samme særinteressene.

For det andre foreslår Hertz at det bør opprettes en Verdens Sosiale Organisasjon. Denne organisasjonen må få tilsvarende status som verdens handelsorganisasjon, WTO. Det er ikke klart hva Hertz mener at en slik organsiasjon skal brukes til. Gjennom det siste århundrets historie er det sjeldent at sosiale rettigheter vinnes fram gjennom internasjonalt press. Tvert i mot er det sosiale bevegelser som kjemper fram slike rettigheter. Det er uklart hvordan internasjonalt byråkrati kan bidra i denne sammenhengen.

Det tredje konkrete forslaget fra Hertz er at alle handelshindre for landbruks- og tekstilprodukter fra utviklingsland må fjernes. Det er en viktig debatt som den globaliseringskritiske bevegelsen, spesielt i Norge, bare i liten grad har tatt alvorlig. Derfor er det synd at Hertz ikke bruker mer plass enn en halv side til å diskutere dette forslaget.

Hertz er ingen motstander av globaliseringen og hun er bekymret for at den globaliseringskritiske bevegelsen overdriver sitt budskap. Imidlertid gir boka inntrykk av at Hertz sjøl overdriver og tilslører nyansene. Ett eksempel er der hun sammenligner lands nasjonalprodukt med multinasjonale selskapers makt. At de multinasjonale selskapene i mange tilfeller har større omsetning enn bruttonasjonalproduktet i mange land viser at de har stor betydning, mener Hertz. Det kan på mange måter være riktig, men sammenligningen gir ikke stor mening. Omsetning måler ikke produksjonsverdi som nasjonalprodukt er et mål for. Derfor blir det å sammenligne omsetning med nasjonalprodukt som å sammenligne epler og pærer. Videre blir det unyansert når Hertz går til angrep på lobbyister. Hun har åpenbart rett i at kjøp og salg av politikere er forkastelig. Imidlertid er lobby-virksomhet ofte med på å berike uavhengige politikeres beslutningsgrunnlag. Det ville vært interessert med en grundigere drøfting av lobbyisme, næringsinteressers innflytelse og den betydningen for eksempel fagforeningers støtte til politiske partier har.

Hertz virker også for pessimistisk på politikkens vegne. Det er galt at politikken er uten betydning. I spørsmålet om krig i Irak er det klart at valgte politikere valgte forskjellig. Det er åpenbart at krig og fred har mobilisert store velgermasser. Det er dessuten tøv at venstre- og høyresida ikke har forskjellige holdninger til velferdsstat, privatisering og skattlegging. Enhver kan bli motløs, skuffet og forbannet over tåkeprat fra politikere. Hertz har vært konstruktiv og skrevet bok om at hun er forbannet. Det er synd at hun ikke har valgt å være grundigere.

Hertz har en rekke kildehenvisninger, men de er ofte mangelfulle og kildene er ofte sekundærkilder basert på oppslag i mediene. Siden boka kom ut for første gang i 2001 inneholder den derfor lite nytt. Derimot gir boka en nyttig gjennomgang av et utvalg av saker som er og bør være viktige for alle som er opptatt av politikkens betydning i globaliseringens tidsalder.

---
DEL

Legg igjen et svar