Den usynlige mannen

Det finnes flere tusen ulovlige innvandrere i Norge. I Italia og Spania har mange fått amnesti, i USA pågår diskusjonene for fullt. I Norge er et slikt forslag politisk steindødt. «Edward» vasker norske gulv fra tidlig om morgenen til sent på kveld. Etter å ha vridd opp kluten går han hjem – og gjemmer seg for staten.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[innvandring] «Edward» er katolsk tamil fra Sri Lanka, men det er i Norge han ser for seg framtida si. Han bor i en liten toroms leilighet på hemmelig adresse sammen med kona og to barn på ett og tre og et halvt år, begge født her. Ingen i familien har lov til å oppholde seg i landet – begge de voksne har fått endelig avslag på asylsøknadene.

Istedenfor å sette seg på flyet hjem, gikk

familien under jorda. Utrolig nok betaler

«Edward» skatt av hver krone han tjener, og datteren går i barnehage. Privat, riktignok. Alt er hemmelig.

– Datteren min vet at det er noe som heter Sri Lanka, men hun vil ikke dit. Jeg vil ikke at hun skal dit, heller. Vi har sagt til henne at vi ikke har lov til å være her i Norge. At én dag kan de sende oss hjem. Det kan skje når som helst, og da får hun kanskje aldri se hjemlandet sitt igjen. For hennes hjemland er ikke mitt hjemland, sier han.

Ingen vet hvor mange illegale innvandrere det finnes i Norge, og når man ber om kvalifiserte gjetninger er svarene i beste fall vage.

Et lavt firesifret tall. Helt sikkert under 10.000. Noen få tusen. Gruppen er av naturlige årsaker vanskelig å lage statistikk over, men sannsynligvis er over tre fjerdedeler enslige unge menn, og de aller fleste holder til i Oslo.

Mønsterinnvandrer i skjul

«Edward» er en mann i trettiårene. Han har

milde manerer og vennlige øyne. Et trist drag ligger over ansiktet hans, men det går ikke mange minuttene mellom hver gang det sprekker opp. Tamiler er viden kjent som mønsterinnvandrere. Det sies at de jobber hardt, ikke liker å snylte, holder seg unna bråk og har et godt nettverk seg imellom. De hjelper hverandre når det trengs, enten det er en jobbanbefaling, et lån når kontoen er tom eller innføring i systemets irrganger for de nyankomne.

«Edward» søkte første gang politisk asyl i Norge etter at fetteren ble drept av regjeringen på Sri Lanka på 1980-tallet. Men det er lenge siden. Dersom familien vender tilbake til hjemlandet er de sannsynligvis ikke i særlig større fare enn andre tamiler. «Edward» er likevel fast bestemt på å klamre seg fast. Barna er den viktigste grunnen til at han har valgt et skjult liv i et land som aldri har ønsket ham velkommen.

– Jeg vil at de skal vokse opp i Norge. Sri Lanka er et land fylt av krig og fattigdom, og utdanningen er elendig. Her i Norge er det gode skoler, og uten utdanning kommer man ingen vei. Jeg betaler 3-4000 kroner i måneden for at datteren min skal gå i barnehage. Hun skal lære språket og samfunnet like godt å kjenne som alle andre nordmenn.

Klamrer seg fast

Han rører sukker inn i kaffen med hender som har tørket inn og sprukket opp etter mange års hyppig nærkontakt med såpevann. En varig fred i hjemlandet har han liten tro på, men selv om roen skulle senke seg, vil han bli i Norge. Datteren hans kjenner ingen annen

virkelighet.

– Men hvis dere blir sendt hjem, er det ikke verre for henne å ha vokst opp her, for så å bli kastet inn i den harde virkeligheten på Sri Lanka uten å kjenne samfunnet eller språket?

– Jo. Det ville blitt et sjokk. Hun har aldri vært noe annet sted enn Norge.

– Likevel mener du det er bedre at dere lever i skjul her?

– Det er verdt det. Det er ikke noe godt liv for henne der. Kanskje får vi bli. Og her får hun gå på ordentlig skole. Utdanning er det viktigste man kan gi barna sine.

Et rødt pass hadde vært en gave. Et livsvarig medlemskap i en av verdens mest eksklusive og ettertraktede klubber. Men barna har på tross av manglende oppholdstillatelse fått norske personnummer, noe «Edward» håper kommer til å holde når de blir gamle nok til å innrulleres på skolen.

Kona til «Edward» ville ikke at han skulle snakke med Ny Tid, hun er redd for at noen skal skjønne hvem de er. En venn av familien snakket med en journalist, og fire uker etter satt han på et fly ut av landet. Det var kanskje tilfeldig, men frykten sitter løst når en har så lite å vinne, og så mye å tape.

– Vi er redde for politiet hele tiden og skvetter hver gang noen banker på døra. Og jeg som aldri har gjort noe kriminelt.

«Edward» vet at man aldri kan skjule seg godt nok. Han fikk en påminnelse da en kvinne nylig ble drept på Torshov i Oslo, og politiet gikk fra dør til dør for å spørre om noen hadde sett noe. En av dem som åpnet døra var ulovlig innvandrer. Han viste legitimasjon, inviterte inn på kaffe og svarte på politiets spørsmål. Dagen etter kom nye politifolk på døra. I dag sitter mannen i fengsel i påvente av hjemreise.

Men «Edward» – som egentlig heter noe annet – vil fortelle sin historie.

Skattekort ved en glipp

Tusenlappene til barnehage hver måned gjør et kraftig innhogg i budsjettet til en familie som lever på én vaskeinntekt. Ved en glipp får «Edward» fortsatt skattekort, og kan dermed jobbe hvitt. Kona vil også gjerne jobbe, men er ikke velsignet med skattekortet som skatteetatens datamaskin fortsetter å sende «Edward» selv etter at Utenriksdirektoratet (UDI) har bedt ham forsvinne. Foreløpig er hun hjemme og passer yngstemann.

«Edward» slipper slavelønn og de lugubre forholdene som ofte følger med svart arbeid. Men andelen han betaler i skatt ser han aldri noe til. Han og familien må være usynlige for systemet, og kan glemme barnetrygd eller andre former for støtte eller ytelse. Aleneforsørgeren «Edward» er i praksis en sjenerøs donor til den norske statskassa.

– Jeg må tjene 20.000 kroner i måneden, og klarer nesten ikke spare noe, selv om jeg prøver.

Selv da han satt i mottak rakk han aldri å få støtte før han skaffet seg en jobb. Han vil tjene pengene sine selv. Nå jobber han 10-11 timer dagen, men helgene er reservert barna. Det er samværet med dem som gjør at han holder ut.

Andre jobber svart eller begår forbrytelser i frykt for å bli avslørt av systemet. «Edward» forstår de som blir drevet til et slikt liv. Det som virkelig provoserer ham er de som har fått opphold, men som foretrekker å slappe av og leve av støtteordningene.

Celle og juling

Norske myndigheter har flere ganger fortalt «Edward» at de ikke vil ha ham her. Første gang i 1998. Da hadde han midlertidig arbeidstillatelse og jobbet med fisk i Nord-Norge. Han ventet på svar på asylsøknaden, og var optimist.

– Jeg likte jobben og landet. Jeg gledet meg til å få papirene i orden. Broren min hadde jo fått opphold, og jeg var lovet svar innen 15 måneder.

Etter 18 måneder fikk han vite at politiet hadde vært på døra mens han var på jobb. «Edward» lurte på hva det dreide seg om og gikk ned på politistasjonen. Det ble de første skrittene på en lang reise. Politiet hadde fått brev fra UDI om at søknaden hans var avslått, og at han skulle ut av landet. Med en gang.

– Jeg ba om å få snakke med advokat, og med broren min. Politiet sa jeg skulle få møte dem når vi kom til Oslo, så jeg håpet at alt skulle ordne seg der.

Men «Edward» fikk ikke snakke med noen. Han ble satt rett på nattflyet til Sri Lanka. Fortell alt til myndighetene hjemme, rådet politiet. Desperat i troen på at alt skulle ordne seg, fulgte han det rådet. Det lokale politiet så imidlertid ikke med blide øye på dem som søkte lykken i andre verdensdeler, og kastet ham på celle etter en god omgang juling.

Ville til Norge

– Jeg fikk bestukket meg ut etter tre dager. Mens jeg satt i fengsel hadde jeg én tanke i hodet: Jeg skulle tilbake til Norge.

Året etter landet «Edward» igjen i et europeisk land, denne gangen sammen med jenta han hadde falt for og giftet seg med i hjemlandet. De hadde ordnet visum som inviterte deltakere på en konferanse. I stedet satte de seg i en bil og kjørte i retning Norge.

– Kona ville at vi skulle dra til et land som ikke allerede hadde kastet meg ut. Men jeg hadde venner i Norge, jeg kunne språket og orket ikke å begynne helt på nytt.

Prisen for å ta seg til Norge for andre gang var 100.000 kroner. Penger som broren i Norge skrapte sammen. Mye penger for en sjåfør, men blod er tykkere enn vann. Da ekteparet krysset grensen til kongeriket Norge, var «Edward»s drøm fra fengselscella gått i oppfyllelse – han var tilbake. Det skulle bli en marerittaktig drøm.

Det er ikke bare finansiell støtte man ser langt etter som ulovlig innvandrer. Å leve utenfor systemet sliter på helsa både psykisk og fysisk. «Edward» er redd for å bli skadet eller alvorlig syk. Etter to uker kontakter arbeidsgiveren vanligvis trygdekontoret for å få sykepenger, og da oppdager de at noe ikke stemmer. Da vil livet til en liten familie rakne. Hvis de blir utsatt for noe kriminelt, er det ikke snakk om å kontakte politiet. Blir noen av dem alvorlig syke, kan en tur til legevakta være like skremmende som å satse på at det går over av seg selv.

Han sier han ikke savner Sri Lanka, men han savner familien. Uten dokumenter kan han ikke besøke noen, så han var hundrevis av mil unna da moren ble begravet i fjor. Hun fikk aldri møtt sine norske barnebarn. Nå ligger faren for døden, og «Edward» vet han aldri kommer til å se ham igjen. Det er åtte år siden sist.

«Edward»s eneste håp er at asylpolitikken tar en sving i barnevennlig retning, og familien får asyl fordi barna er født og oppvokst i landet. Men han er pessimistisk, enten av natur eller av nødvendighet. Det er lettere å takle tilbakeslag om man forventer dem. En dag oppdager kanskje en byråkrat en uregelmessighet i listene. En forbrytelse blir begått i nabolaget. Eller kanskje politiet bestemmer seg for å ta en «storrengjøring» slik de gjorde med Aksjon Advent i 2002. Uansett kan den dagen komme da barna til «Edward» skjønner at hjemlandet ikke er hjemlandet.

– En dag finner kanskje politiet oss igjen. Jeg håper bare vi klarer å rømme. Det blir et annet land neste gang, så da må vi vel begynne helt på nytt. Igjen.

Hva sier politikerne?

Ny Tid har spurt norske politikere:

Bør Norge vurdere amnesti for ulovlige innvandrere?

Lars Henrik Mikkelsen

Leder, Unge Venstre

– Ja. Mange lever under umenneskelige forhold, og hvis folk hadde visst hvordan dette livet er, og tatt det inn over seg, hadde mange vært positive til å la dem bli. Norge mangler arbeidskraft i flere sektorer, som bygg og anlegg og helse – samtidig kaster vi folk ut, eller tvinger dem til å leve anonymt utenfor systemet.

– Hva med de som er redd for at dette kan skape presedens og øke problemet på sikt?

– Det er mye frykt blant de store partiene. Høyre-leder Erna Solberg ble kritisert for sin holdning da hun satt i regjering, men arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hansen (Ap) er ikke det spor bedre. Vi er skuffet over at regjeringen bringer dette regimet videre. Snakket om presedens er skremselspropaganda.

– Men dere satt selv i den forrige regjeringen?

– Moderpartiet har ikke tatt standpunkt til amnesti ennå. Jeg vil ta opp dette på landsmøtet i juni.

Heikki Holmås

Stortingsrepresentant for SV

– De som oppholder seg her ulovlig bør transporteres ut når vi har mulighet. Vi har ikke vurdert amnesti tidligere, og det er heller ikke noe vi vurderer nå. Problemet med et amnesti er at når man har gjort det en gang, forventes det at det gjøres igjen. Det kan hjelpe på kort sikt, men to år senere kan problemet være like stort igjen.

– Hvis man får opphold selv om man ikke har rett til asyl, svekkes legitimiteten i systemet. Det er selvfølgelig menneskelige hensyn som taler for amnesti, og det finnes de i partiet som mener at disse bør veie tyngst.

– Hva med situasjoner hvor det er barn som har sterk tilknytning til Norge?

– Vi ser at det er sterke menneskelige argumenter der barna har sterk tilknytning til landet. Hvis det er mange barn som lever utenfor myndighetenes rekkevidde i Norge, så er det svært bekymringsverdig.

Per-Willy Amundsen

Stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talsmann i Frp

– Illegale innvandrere er en sak for Politiet, som skal pågripe dem og sende dem hjem. Det er alt for lett og fristende å leve i skjul i dag. Det vil vi gjøre noe med ved å innføre lukkede asylmottak.

– Hva med et amnesti for de som lever her ulovlig i dag?

– Et amnesti belønner ulovlige handlinger og sender helt feil signal. Vi vil heller hjelpe denne gruppen ved å gjøre det mindre fristende å gå under jorda. Et amnesti ville i tillegg være urettferdig overfor de som reiste hjem da de fikk beskjed om det.

Line Khateeb

Anti-rasistisk talskvinne i RV

– I prinsippet mener vi at alle skal ha rett til å søke om arbeid og opphold, og får de ikke det må de strengt tatt reise hjem. De som har bodd her lenge og har sterk tilknyttning til Norge bør få bli. Norge burde her vurdere å følge Spanias eksempel.

– Jeg vil jobbe lovlig og slippe å være redd

[avslag] Palestineren «Yassir» tjener under 40 kroner i timen som sjåfør i Oslo. Når han er syk, går han på legevakten med legitimasjonen til en venn. Han håper han aldri må ty til kriminalitet for å overleve, men tilbake til Libanon vil han ikke. «Yassir» jobbet på midlertidig arbeidstillatelse før, men etter endelig avslag på asylsøknaden er han prisgitt dem som vil gi ham svart jobb.

– Jeg er ettersøkt i Libanon fordi jeg var aktiv i PLO/Fatah. Hvis jeg drar hjem blir jeg fengslet og torturert. Lederen i gruppa er dømt til døden.

Utenriksdirektoratet (UDI) tror ikke på «Yassir». De mener han er trygg og viser til informasjon fra en kilde som har kontakt med den norske ambassaden i Syria.

Kilden deres lyver, sier «Yassir», noe han ikke er alene om å mene. Jon Ole Martinsen i organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (Seif) har vært i området, og der gikk han «Yassirs» historie etter i sømmene.

– Vi møtte øverste leder av den væpnede grenen av Fatah i Libanon, Mohamood El-Shibel, en PLO-legende i regionen. Han bekreftet både muntlig og skriftlig at «Yassir» har all grunn til å frykte politisk forfølgelse hvis han vender tilbake. El-Shibel er tilhenger av at palestinere ikke skal flykte ut av regionen, men bli igjen for å kjempe, noe som gjør vitnesbyrdet hans enda mer troverdig.

Martinsen fikk også se dokumenter fra libanesiske myndigheter som bekrefter at det er utstedt arrestordre på «Yassir».

Med bistand fra Seif klaget «Yassir» på avslaget og la fram bevisene Martinsen hadde med seg. Han fikk nytt avslag i posten tre dager senere.

– Tre dager!? Vi ga dem bevis, hvordan kan de sjekke og avfeie det på tre dager?

«Yassir» er oppgitt, og det hjelper ikke at advokaten hans forteller at eneste mulighet til å få saken opp på nytt er å gå rettens vei. Da trengs 56.000 kroner. Det har han ikke.

– Jeg flytter hele tiden. Ser jeg en politibil blir jeg redd og går en annen vei. Jeg krever bare min rett som menneske, min rett til å få beskyttelse fordi jeg blir forfulgt på grunn av politikk. Jeg vil jobbe lovlig og slippe å være redd.

«Yassir» sier at han hadde håpet at den nye regjeringa skulle gjøre noe, men det håpet er allerede borte. Nå kan han ikke gjøre annet enn å vente. Slik han har gjort i åtte år allerede.

– Norge sier de er venner av palestinerne, påpeker «Yassir».

– Er det slik en venn oppfører seg? n

---
DEL

Legg igjen et svar