Den useriøse Zorro

Hvorfor er Isabel Allendes Zorro «seriøs» litteratur?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Isabel Allende har skrevet roman om den maskerte helten Zorro, og boka tilbys nesten selvsagt gjennom Bokklubben Nye Bøker. Som gjør seg skyldig i sedvanlig litteratur-snobberi når den tilbyr boka gjennom sitt medlemsblad: «Zorro-karakteren har eksistert lenge, men aldri i seriøs litteratur.» Jeg har ikke lest Allendes Zorro, men hvordan er det mulig å komme trekkende med slike holdninger når figuren Zorro faktisk ble skapt av en skjønnlitterær forfatter? Allende er av samme oppfatning: «Hva snakker dere om? Jeg er en seriøs forfatter,» svarte hun ifølge The Guardian da John Gertz – som sitter på Zorro-rettighetene – tilbød Allende å skrive en roman om Zorro.

Glem alt dere allerede visste om Zorro. Glem alle tidligere filmer, TV-serier, tegneserier og bøker om den maskerte helten. For nå kommer Isabel Allende, og det er først nå Zorro blir kunst. Seriøs litteratur. Ikke noe tullball, klisjéfylt språk og lette løsninger. Zorro selv ville trolig flerret inn en stor «Z» i inngangsdørene til både Allende og Bokklubben Nye Bøker.

Don Diego Vega, alias Zorro, kjempet de undertryktes sak i det spanske California på 1800-tallet, og er en klassisk helteskikkelse. Allende beskriver ham som en blanding av Peter Pan, Robin Hood og Che Guevara, og Zorro har fektet seg inn i vår bevissthet på et slikt vis at de fleste av oss neppe klarer å svare hvis vi blir spurt om hvordan figuren ble skapt. Er Zorro opprinnelig en Robin Hood-aktig myte, en TV-serie, en film, roman eller tegneserie? Eventyret begynte i 1919. I en roman. Av det useriøse slaget.

De fleste av oss kjenner Zorro best fra TV-seriene fra 1950- og 1990-tallet, for ikke å snakke om kinofilmene med Douglas Fairbanks og Antonio Banderas i hovedrollene. Men den maskerte mannen fektet første gang i en roman av Johnston McCulley. The Curse of Capistrano het den da den ble gitt ut første gang i 1919, men ble relansert under nytt navn på grunn av stumfilmen The Mark of Zorro fra 1920. Slik begynner den: «Again the sheet of rain beat against the roof of red Spanish tile, and the wind shrieked like a soul in torment, and smoke puffed from the big fireplace as the sparks were showered over the hard dirt floor.»

Før du rekker å si «det var en mørk og stormfull natt»: The Mark of Zorro er ikke «seriøs» litteratur i den grad at boka står på pensum og hylles av litteraturvitere verden over. Men den bød på seriøs underholdning for svært mange lesere, som stadig forlangte mer. Dette var i pulp-litteraturens gullalder, da romanen førte an i populærkulturen og amerikanske forfattere skapte evigvarende helter som Philip Marlowe, Sam Spade, Biggles, Conan, Tarzan og The Shadow. McCulley trodde i utgangspunktet han bare skulle få skrive én historie om Zorro, det var derfor han avslørte heltens identitet allerede i første bok. Med årene ble det hele 60 Zorro-eventyr fra hans hånd.

I Allendes Zorro maler hun ut historien på et bredere lerret, med en omstendelig forhistorie, et utvidet persongalleri og et grundigere historisk bakteppe. Slik sett tar hun opp tråden fra sine historiske romaner En lykkens datter (1999) og Aurora – Et portrett i sepia (2001). Ikke noe galt i det, og slike revisjonistiske behandlinger av ikoner fra populærkulturen er slett ikke uvanlig. Både Supermann, Tintin og Tarzan er blitt utsatt for samme behandling. Samtidig er det ikke til å komme fra at dette er nok et vellykket stunt fra rettighetshaverne til Zorro-varemerket. Allendes Zorro er en roman skrevet på oppdrag, tilpasset slik at den kommer på markedet omtrent samtidig med den andre Zorro-filmen med Antonio Banderas i hovedrollen.

Dette er et smart trekk. Den vanlige tankegangen er å hyre inn en forfatter til å skrive en roman basert på filmmanuset, men PR-effekten er langt større av få en så velrenommert forfatter som Allende til å fortelle sin versjon av Zorro. Den maskerte helten har en slik ikonisk kraft at den oppfordrer til stadig nye versjoner, og slik sett er Allendes forsøk bare et nytt eksempel i en lang rekke. Men når man kaller dette den første seriøse romanen, slik Bokklubben Nye Bøker gjør, spytter man bare på Johnston McCulleys skaperkraft.

Zorro er en påminnelse om tida da romanen var den bærende kraften i populærkulturen, og det var tross alt McCulley som skapte figuren og eventyret som 85 år senere fortsatt stimulerer fantasien til filmskapere, forfattere og publikum verden rundt. Om en slik litterær prestasjon ikke fortjener merkelappen «seriøs», sier det egentlig mest om den «seriøse» litteraturen.

---
DEL

Legg igjen et svar