Den tyrkiske fare

Tyrkia sikter mot å bli et mønsterland i EU, men det hjelper ikke. For tyrkerne er muslimer, ikke sant.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[essay] I desember 2004 åpnet samtidskunstmuseet Istanbul Modern. På åpningsutstillingen kunne besøkende se kortfilmen Road to Tate Modern, som portretterer to kurdere i rollene som Don Quijote og hans trofaste tjener, Sancho Panza. I 40 dager og netter reiser de på hest og esel gjennom utilgjengelige fjellpassasjer i Sørøst-Tyrkia på jakt etter moderniteten. De spør en lokal bonde om veien, og han peker og svarer at jo, Vesten er der et sted, høyere opp i fjellene, langt, langt borte. All dialogen foregår på kurdisk, mens tekstingen er på engelsk. Det tyrkiske språket er fraværende. Man skulle altså ikke tro at filmen handler om Tyrkia, men det gjør den. Quijote og Sancho Panza er kledd i dress og slips og skal forestille tyrkiske forretningsmenn. Duoen er forvirret og vet ikke hvilken vei de skal velge. De vet bare at de vil til det mest moderne av det moderne Europa anno 2000-tallet: Tate Modern i London.

Ambivalens og revolusjon. Kurdiske Sener Ozmen og Erkan Ozgens kortfilm er en ironisering over tyrkernes, spesielt elitens, lengsel etter den europeiske varmen, samtidig som denne ironiseringen selv er tuftet på klassisk europeisk romankunst. Tematikken i filmen kjenner imidlertid ingen grenser – samtaler om livets mål og mening er en utbredt syssel der det befinner seg mennesker, og påfallende ofte finner menneskene på at de i tospann skal jakte på noe som er komplett irrasjonelt. For eksempel moderniteten. Ikke at vi vet hva den består av, men vi hater tanken på at hesten og eselet kan komme fram uten oss.

Filmen er et eksempel på hvor gjennomgripende Tyrkia har forandret seg de siste femten årene. Da Mustafa «Ataturk» Kemal (1881-1938) grunnla den moderne tyrkiske republikken i 1923, var det ikke rom for divergerende etnisiteter. Fram til 1991 var det forbudt å snakke kurdisk. I dag er det lov å snakke kurdisk på tv og radio, om enn i begrenset grad. Til og med skoleundervisning kan foregå på kurdisk. Og, altså, kunstnerisk ironisering over tyrkiske kapitalister. Det minner om en revolusjon. Den tidligere BBC-korrespondenten i Tyrkia, Chris Morris, har kalt hamskiftet nettopp det. En revolusjon vi må helt tilbake til Ataturks dager for å finne maken til, skriver han i The New Turkey. The Quiet Revolution on the Edge of Europe (2006).

Et varslet svik? Det foregår altså revolusjoner det er grunn til å støtte helhjertet. Menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling, lovverket generelt – alt (foruten korrupsjon) er styrket i Tyrkia de siste 10-15 årene. Det er riktignok et langt stykke fram, men det er et lengre stykke tilbake. Men etter spørreundersøkelsene i sommer, som avdekket at europeere flest ikke vil ha Tyrkia med i EU selv om de offisielle forhandlingene startet i november i fjor, lurer alt flere tyrkere på om de er i ferd med å bli lurt. Den europeiske konstitusjonens far og tidligere president i Frankrike, Valéry Giscard d’Estaing, sa i november 2002 at tyrkisk medlemskap vil bety slutten for EU, fordi Tyrkia «har en annerledes kultur, en annen tilnærming og en annen livsstil … Landets hovedstad ligger ikke i Europa; 95 prosent av befolkningen bor utenfor Europa; det er ikke et europeisk land».

Med en slik mentalitet hjelper det ikke at Tyrkia vinner den europeiske slagerfestivalen eller at det blir kjedelig å være dissident i landet. Tyrkia tilhører ikke Europa, og det har de aldri gjort. Dette er en alvorlig misoppfatning som på lengre sikt kan koste verdenssamfunnet dyrt. Det er riktignok sterke indre krefter som presser på for demokratiske forandringer i Tyrkia, men det heseblesende tempoet skyldes i stor grad utsiktene til EU-medlemskap. Hvis enden på visa blir at Tyrkia likevel ikke får lov til å være med fordi kulturen er annerledes, vel, da ber man om bråk, bomber og burkhaer. Daværende kardinal Joseph Ratzinger, nåværende pave Benedict XVI, sa i 2004 at «Tyrkia har alltid representert et annet kontinent gjennom historien, i kontrast til Europa … Kanskje Tyrkia burde skape kulturelle bånd til noen arabiske land istedenfor?» Paven ønsker altså at en av verdens største militærmakter skal alliere seg med Irans Mahmoud Ahmadinejad istedenfor EU.

Skal utfallet av medlemskapsforhandlingene bli vellykket, må Tyrkia lære seg 80.000 sider med lover og forskrifter utenat, mens EUs innbyggere må sette seg på skolebenken igjen. Chris Morris er overbevist om at den store motviljen mot Tyrkia i EU, spesielt fra land som Østerrike, skyldes spørsmål om kultur, religion og identitet. Mye tyder på at han har rett. Ifølge EU-kommisjonens egne undersøkelser i sommer, er hele 48 prosent av innbyggerne i unionen mot tyrkisk medlemskap – selv om Tyrkia innfrir alle betingelsene. Kun 38 prosent er for. Det samme gjelder et annet muslimsk land, Albania (44 mot). Katolske Kroatia, derimot, som startet forhandlinger samtidig med Tyrkia, ønskes velkommen av EUs innbyggere (56 prosent for), i likhet med land som Serbia, og Makedonia (50 prosent for). Østerrikerne er mest skeptiske, som om de alle går rundt og bærer nag for det osmanske erobringsforsøket av Wien i 1683. Samtidig viser undersøkelsen at folk generelt mener utvidelser øker Europas kulturelle mangfold, fremmer demokrati og sikrer fred og stabilitet. Hvorfor de da er imot Tyrkia, er en gåte. Noen må ha spredt gale historiske opplysninger.

Myten om tyrkerne. Historiker Karsten Alnæs gjentok de gamle mytene i en kronikk i Aftenposten (21. august) om at Europas identitet ble skapt da de muslimske osmanerne erobret det greskortodokse Konstantinopel i 1453, slik han også gjør i første bind av Historien om Europa (2003). Begge steder refererer han til biskopen av Siena (1405-1464), den senere pave Pius II, som beskrev muslimene som sivilisasjonens avskum og var besatt av å erobre Konstantinopel tilbake. Men det Alnæs ikke forteller er at både Frankrike og Tyskland nektet å bidra med våpen eller penger da paven inviterte til en konferanse i 1459. Muligens fordi Frankrike på den tiden kriget med Spania i Sør-Italia, og at de nettopp var ferdig med 100-årskrigen mot England. Europeisk samling? Pave Pius II oppfordret til et korstog mot muslimene, men ingen ble med. Det endte med at Pius II arrangerte sitt eget private korstog, og døde underveis i 1464.

Imens arbeidet sultan Mehmet II med å bygge opp igjen den ødelagte byen. Folk av alle religiøse avskygninger strømmet dit, skriver historiker Caroline Finkel i Osman’s Dream. The History of the Ottoman Empire (2005). Hele lokalsamfunn – muslimske, jødiske, armenske, greske og (katolsk) kristne – ble fraktet til byen, og de fikk praktisere sin religion fritt. Mehmet II lokket med lave skatter, nybygde universiteter og utsikter til velstand. Når det gikk for tregt, tilbød han tidligere greske innbyggere i Det bysantinske riket gratis hus og jordeiendom for å returnere. Mehmet samlet greske og latinske lærde ved hoffet, og opprettet et eget bibliotek med de antikke klassikerne. Fra 1453 til 1481, da Mehmet døde, hadde byen vokst med 75.000 innbyggere og Konstantinopel var igjen Europas største by. Noen år senere fremstod Konstantinopel som toleransens forpost, sammenlignet med andre europeiske byer. I Constantinople (1997) siterer forfatteren Philip Mansel et brev rabbineren Isaac Tzarfati, som flyktet fra Tyskland til Konstantinopel midt på 1400-tallet, skrev til jødene i Europa: «Her, i tyrkernes land, har vi ingenting å klage over. Det er velstand, og vi har mye gull og sølv i vår besittelse. Vi er ikke nedlesset med tunge skatter, og vår handelsvirksomhet kan foregå fritt og uhindret … Her er ikke jøder nødt til å gå med gule stjerner, som et skammens merke, slik tilfellet er i Tyskland… Reis dere, mine venner, pakk sakene deres og kom til oss.»

Paven Pius II hadde en og annen alliert i Venezia og Genova, men mange, som jødene, skjønte raskt at ryktet om barbariet i øst var betydelig overdrevet. Derfor strømmet de også til Konstantinopel, ikke minst etter at 150.000 jøder ble kastet ut av Spania i 1492. Sultan Bayazid II sendte sin egen flåte ut for å plukke opp flyktende jøder. I Skrekkens menn. Om den radikale taper (2006) gjentar Hans Magnus Enzensberger myten om at den islamske verden motsatte seg den europeiske trykkekunsten i århundrer. Gutenberg «oppfant» trykkekunsten i 1445, et par hundre år etter kineserne, og i Konstantinopel ble det første trykkeriet opprettet under nettopp Bayazid II, i 1493, av jødene David og Samuel Ibn Nahmias. Den jødiske familien Soncino opprettet senere flere trykkerier i Det osmanske riket utover på 1500-tallet, blant annet i Egypt i 1557. Norge fikk sitt første trykkeri i 1643. Chris Morris beskriver dessuten flere allianser mellom protestantiske land og Det osmanske riket på 1500-tallet for å stogge de dominerende katolske maktene, så som Spania. «Tyrkerne», skrev opplysningstenkeren Voltaire (1694-1778), «har lært kristne hvordan man skal være moderate i fredstid og varsomme i krig». Kort sagt: Historien kan brukes til å bekrefte Tyrkias annerledeshet, men den kan også brukes til å understreke landets naturlige og sentrale rolle i europeisk historie.

Krampeaktig modernisme. Tyrkia er en del av middelhavskulturen, i likhet med Hellas, Italia, Algerie, Syria, og så videre. Se på kartet: Er det naturlig at Spania handler mer med Sverige enn med Marokko? Har ikke Hellas historisk mer til felles med Tyrkia enn med Island? Kypros og Libanon? Italia og Tunisia?

Tyrkia hører like mye hjemme i Europa som Norge gjør det. Siden 1923 har landet krampaktig vendt ansiktet mot Vest. Atatürk ville skape en moderne, sekulær og homogen nasjonalstat og innførte en rekke lover for å oppmuntre til vestliggjøring, deriblant forbud mot arabiske skrifttegn og hodetørkle for kvinner. En av konsekvensene var at Tyrkia i 1930 innførte stemmerett for kvinner 14 år før Frankrike, og fikk i 1990 sin første kvinnelige statsminister, året før Frankrike fikk sin første kvinnelige statsleder. (Franskkvinnen het for øvrig Edith Cresson. Hun mente at homoseksualitet var et britisk og amerikansk «problem», og at japanerne var «maur som ville ta over verden».) Men som sagt – modernister kan noen ganger være krampaktige. Så sent som i 2004 ble en journalist dømt til fengsel for å bryte lov nummer 5816, «Forbrytelser mot Atatürk», en lov som ofte har blitt brukt mot krefter i samfunnet som har ønsket å vende fjeset mot øst. Også landets tre militærkupp har kommet i stand for å få Tyrkia på rett kurs igjen, det vil si vestover.

Frykten var derfor stor, både innenfor det tyrkiske etablissementet og hos EU-ledelsen, da tyrkerne i november 2002 valgte det islamske partiet AKP til å styre landet. Men det er denne regjeringen, under statsminister Tayyip Erdogans ledelse, som har gjennomført noen av de mest dyptgripende politiske og økonomiske reformene i Tyrkias historie. Menneskerettighetsundervisning er nå en del av politi- og militærskolene. Dødsstraff er avskaffet, i motsetning til i visse andre vestlige land. I 2004 brukte Tyrkia for første gang mer penger på utdannelse enn på forsvaret. Den liberale middelklassen i Tyrkia betrakter nå en tidligere islamist og imam som deres fremste håp for et styrket demokrati. Erdogan har klart det ingen tidligere leder har klart; å få EU til å sette en dato for medlemskapsforhandlinger. Og en vel så stor bedrift: Han har fått regjeringen i Hellas til å støtte tyrkisk medlemskap i unionen, etter mange års aktiv motstand. Forholdet mellom de gamle erkefiendene er i ferd med å normaliseres.

Da Tyrkia ble utsatt for et omfattende jordskjelv i 1999, var greske redningsteam de første på stedet. Tyrkerne gjengjeldte tjenesten noen uker senere da Athen ble utsatt for et mindre jordskjelv. Tusener på begge sider stilte seg i kø for å gi blod. Også forholdet mellom regjeringene er hjerteligere enn på lenge. Den greske statsministeren opptrådte som vitne da Erdogans datter Estra giftet seg i juli 2004. Den tyrkiske presidenten, derimot, sendte et brev hvor han beklaget at han ikke kunne være til stede. Det sømmer seg ikke for en sjef for et sekulært land å være til stede ved et muslimsk bryllup. For en greskortodoks, derimot. I tiår har grekerne og tyrkere feriert i hverandres land, men fra 2003 ble det lov for utlendinger å kjøpe opp eiendom i Tyrkia. Hvem kjøper ferieeiendommer som gale? Grekerne.

Økonomisk stormakt. Tyrkia tilhører Europa, og det har det alltid gjort. I dag finnes det nesten like mange tyrkere inne i EU som det finnes nordmenn utenfor. Av EUs 15 millioner muslimer, kommer opprinnelige fire millioner av dem fra Tyrkia. To millioner bor i Tyskland, hvor integrasjonen går relativt smertefritt. 120.000 av tysk-tyrkerne er gift med ikke-tyrkere. Tyrkisk kebab er en tysk nasjonalrett. Hvis ikke dette er argumenter som virker overbevisende, går det an å appellere til mer egoistiske motiver: EU trenger Tyrkias 70 millioner konsumenter og produsenter. I dag foregår 70 prosent av Tyrkias handel med EU. Kombinasjonen av billig arbeidskraft, kvalitet og effektivitet har gjort landet til en storeksportør av elektroniske varer. Det er ikke tepper tyrkerne tjener penger på lenger, men para-

bolantenner. Sjekk mikrobølgeovnen eller vaskemaskinen din, det er stor sannsynlighet for at den er produsert i Tyrkia, selv om merket høres tysk ut. Halvparten av alle tv-er som ble solgt i Europa i 2004, ble produsert i Tyrkia. Det var ikke tyske Grundig som kjøpte opp tyrkiske Beko Elektronik, det var omvendt.

Tyrkia moderniseres i forrykende tempo og ligger an til å bli en økonomisk stormakt. Den årlige prosentvise veksten har vært på 7,5 prosent siden 2002. Landet er allerede en militær stormakt. Slik det ser ut i dag, er det bare tyrkisk medlemskap som kan realisere EUs forsvarsplaner. Ingen har flere F-16-fly i verden, foruten USA. Tyrkia har den største militære kapasiteten i NATO, foruten USA. Kun Tyrkia kan gi EU muskler, også til bruk i fredsbevarende arbeid. En halv million tyrkiske soldater bærer våpen. Realpolitisk og kynisk er valget enkelt, sett fra Europa: Enten er de med oss, eller så vender de blikket den andre veien på jakt etter strategiske partnere: Russland, Iran og Kina. Eller nabolandene Syria og Irak?

Skremselspropaganda er nokså dårlig pedagogikk. Det er bedre å appellere til den høye selvtilliten. Ofte hører vi at muslimer hater Vesten og at det er derfor fundamentalismen vokser. Problemet er det motsatte. Mange utenfor Europa og USA har for høye forhåpninger til hva Vesten er og kan gjøre. Derfor blir de skuffet når Vesten handler dobbeltmoralsk. De fatter ikke hvorfor det er mer legitimt å angripe Irak enn et undertrykkende regime som det saudiarabiske, og de skjønner ikke hvorfor Iran ikke kan få kjernekraft når Israel har det. Men de forstår at honnørord som demokrati er hykleri så lenge muslimer i Storbritannia og Frankrike blir betraktet som annenrangs borgere. Så dersom det viser seg at Tyrkia ikke får være med i EU selv om de oppfyller alle kriteriene – fordi kulturen er annerledes – da bekrefter Europa at kontinentet ikke lenger er et forbilde for andre, og ei heller seg selv. Paven og Giscard d’Estaing tar feil. EU går i oppløsning hvis Tyrkia ikke blir med. Europa skal ikke være en Don Quijote som fekter mot imaginære tyrkiske fiender forkledd som fundamentalistiske vindmøller. Europa er Don Quijote med tyrkiske Sancho Panza ved sin side. Sammen kan de reise ut i verden på jakt etter mening å fylle moderniteten med.

---
DEL

Legg igjen et svar