Den tvetydige Luther

Luther var også revolusjonær – ikke bare autoritær.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Martin Luther er en av de «mytiske» figurene i nyere europeisk historie. Han er så kjent og er brukt til så mye at våre forestillinger om ham er vel så mye preget av virkningshistorien på 1600-, 1700- og 1800-tallet som av historisk kunnskap om Luther selv i den tiden han faktisk levde, nemlig på 1500-tallet. Religionshistoriker Dag Øistein Endsjøs artikkel i Ny Tid (nummer 38/2004) er et eksempel på dette. Endsjøs hovedbudskap er at Luther er en helt som ikke lenger er noe å samle på: «Hva skal vi egentlig med helter som ikke tåler møtet med dagens liberale minimumskrav om hva et godt forbilde skal være,» spør han.

Autoritær?

Hovedgrunnen til at Luther ikke er noe å samle på, er ifølge Endsjø at han var autoritær. Og da hjelper det ikke at han også var religionskritisk, og gikk ut mot pavekirken og middelalderens religionsutøvelse. Endsjø skriver: «Han ønsket bare å skifte ut Pavekirken med sin egen enda mer autoritetstro forståelse av kristendommen.»

Det er ikke vanskelig å forstå fristelsen til å sammenfatte Luther på denne måten. En viktig grunn til det er at vårt bilde av Luther her i Skandinavia er preget av et par århundrer med eneveldige kirkestyrer der Luther har vært fremstilt som den fremste garantist for den sanne religion. Dette er blitt en sentral del av Luthers virkningshistorie her hos oss, og i dag er det lett å la vårt syn på Luther bli påvirket av denne tradisjonen. Et tilsvarende bilde av Luther var også forberedt i Luthers egen biografi – og da især i de senere årene av hans liv – gjennom det nære samarbeidet mellom reformator og fyrste.

Revolusjonær

Men Luther hadde aldri kunnet få den mytiske funksjonen han har hatt i europeisk historie dersom dette var det hele. Han har også en helt annen side, som er forsøkt dokumentert i den nye tekstsamlingen på Pax forlag. Den kritiske Luther ble feiret som helt av det liberale borgerskapet i Tyskland på 1800-tallet, og er også i marxistisk tradisjon, fra Engels på 1850-tallet til DDR på 1980-tallet, blitt løftet fram som et tidligrevolusjonært forbilde. Denne lutherresepsjonen har støtte i Luthers tidlige biografi, i årene før den såkalte bondekrigen (1524-25).

To sider

Høydepunktet for den liberale lutherresepsjonen er bildet av Luther alene mot kirkens og imperiets overmakt på riksdagen i Worms i 1521. Med samvittigheten, fornuften og Bibelen (NB: ikke bare Bibelen, slik Endsjø gir inntrykk av!) i ryggen, og med kjetterbålet som nærliggende mulighet, holdt han fast på sitt. Denne liberale luthertradisjonen har hatt minimal innflytelse, og satt langt færre spor etter seg her i Norge enn for eksempel i Tyskland. Norske liberale lutheranere og det liberale norske borgerskapet for øvrig har gjennomgående vært lite interesserte i Luther. Men det betyr ikke at den «egentlige» sannheten om Luther ligger på den autoritære siden, og at den kritiske, individualistiske og frihetskjempende Luther er sekundær. Historisk sett er det god grunn til å holde disse to sidene opp mot hverandre som en innebygd spenning i den mytiske figuren Luther, både når det gjelder hans biografi og hans virkningshistorie.

De kirkekritiske tekstene

Et argument i denne sammenhengen er de kirkekritiske tekstene han skrev, og som er dokumentert i Pax-bindet fra i år. I religionshistorisk sammenheng er dette kritisk pionérarbeid, forankret blant annet i senmiddelaldrens mystiske og humanistiske tradisjoner. Endsjø kommer i sitt innlegg – som også er en bokanmeldelse – karakteristisk nok ikke inn på disse tekstene i det hele tatt.

Hans hovedargument for at Luther først og fremst var autoritær, gjelder synet på Bibelen. Bibelens autoritet står over pavens autoritet, og Bibelens rette tolkning er det, ifølge Endsjø, Luther som bestemmer. Dette høres unektelig autoritært ut. Men her har vi igjen å gjøre med en sak som har to sider. Det er ingen tvil om at de lutherske prinsippene for bibeltolkning kan fungere autoritært, og at de også har gjort det i store deler av lutherdommens historie – især på 1600- og 1700-tallet. Men like lite tvilsomt er det at Luthers nye syn på Bibelen og dens éne mening bidro til at denne religiøse teksten tidlig på 1500-tallet ble hentet ut av teologenes verksted og gjort til en bok for folket, en bok alle kristne selv kunne finne religiøs sannhet i og hente argumenter fra i kampen mot religiøs og politisk undertrykking.

Den ene mening

Før Luther var Bibelen i pavekirkens regi en bok som verserte på latin, som skulle leses på fire ulike meningsnivåer, og som bare teologer kunne omgås på ansvarlig vis. For Luther, derimot, hadde Bibelen én mening. Når Bibelen var entydig og ikke flertydig, kunne den også mye lettere brukes som våpen i kamp mot kirkelig misbruk. Men denne ene meningen var slett ikke noe Luther selv hadde monopol på; tvert om lå den ifølge Luther i teksten – eller i ordene – selv. Og den var ikke komplisert; den var tilgjengelig for alle – leg som lærd. Her, og ikke noe annet sted, lå kristendommens autoritet. Denne teksten gjaldt det å få ut til folket. Derfor var et av Luthers viktigste prosjekter å få oversatt hele Bibelen til tysk, og få den spredt bredest mulig. Et stort team av fagfolk arbeidet med dette i Wittenberg i en årrekke.

Demokratiske frukter

Hadde Endsjø hatt rett i at Luthers bibelsyn var mer autoritært enn pavekirken, og at det gikk ut på at kun Luther selv hadde rett i sin bibeltolkning, ville alle bestrebelsene på å få hele boka oversatt til morsmålet og spredt ut blant folket vært meningsløse. Men de ligger der, som en tydelig del av lutherdommens religionshistorie. Det samme gjør de demokratiske fruktene av dette arbeidet: oppdelingen av den lutherske tradisjonen i en uoverskuelig mengde frikirkelige religionssamfunn både i Europa og i Amerika. Mens pavekirken fortsatt er én.

Mer adekvate premisser

En ting til slutt: Når man befatter seg med Luther og hans forfatterskap, trenger det ikke å være for å prøve å hente ham fram igjen som helt – slik Endsjø legger opp til i sin artikkel om Religiøse heltebilder. Det kan like godt være for bidra til å bringe mannen fram på mer adekvate historiske premisser – fordi bilder av ham, og forestillinger om ham, har vært en viktig del av norsk kulturhistorie. Og fordi lutherresepsjonen i Norge – ikke minst blant intellektuelle – har vært atskillig mer uopplyst og klisjepreget enn den har vært i andre lutherske land.

---
DEL

Legg igjen et svar